søndag 25. mai 2014

Å mene noe om alt? Å tale eller tie?


Jeg mener mye om mangt. Noe har jeg sterke meninger om. Andre emner synes jeg er uviktige eller uinteressante, men jeg kan gjerne mene noe om slike emner også. Noen har jeg skrevet om i bloggene mine, sagt fra talerstol eller i andre åpne forum, men Gud skal vite at jeg ofte har tidd stille om svært mange spørsmål og meninger.
Det er mange grunner for å tie. Forfatteren av Jakobs brev gir meg en god grunn, ikke minst når jeg har en dårlig dag. Hør bare: Men tungen makter ikke noe menneske å temme, skiftende og ond som den er, full av dødbringende gift.” (Jak. 3.8) I et annet ordtak heter det: ”Hvis du slåss med feieren blir du skitten”.
Jeg har ofte mye på hjertet,
og er glad for det.
Men selv når jeg har gode dager, er det ofte lurt å tie stille, heller ikke da strø om seg med meninger. Hvem er vel egentlig interessert i min mening, om noen da ikke spør konkret? Kjendiser som enten synger fint, er vakre eller har vunnet en reality-konkurranse, kan gjerne snakke om krig og fred og sånn. Men hvorfor er det interessant å høre akkurat dem uttale seg om det? Og jeg er verken kjendis eller vinner av noen slags konkurranser.
Men jeg deler gjerne meningen min, om noen spør, sånn privat. Ikke minst om noen spør meg til råds, under fire øyne. Det skjer ganske ofte, på jobben og blant mine nærmeste. 
Men jeg skulle likt om noen oftere ba om å få tilbakemeldinger om seg selv, for eksempel ledere, medarbeidere, venner, familiemedlemmer. Av og til gir jeg uoppfordrede råd, tilbakemeldinger, meninger, men oftest de positive, de bekreftende. Verre er det å si noe negativt, at noen bør endre adferd, skjerpe seg, være klar over hvordan de virker på omgivelsene. Det sitter langt inne å gjøre det, men jeg gjør det av og til, hvis jeg tror det kan være til hjelp og at jeg kan si det på en god måte. Men jeg sier det under fire øyne, så pedagogisk og respektfullt som jeg kan. Aldri på facebook eller på blogg, ei heller skriftlig. Selv har jeg fått noen tilbakemeldinger som gjorde litt vondt der og da, men oftest har det kommer noe godt ut av det.
Jeg mener mye, også i det offentlige rom, men hvem er interessert i det jeg mener? Jeg vet noen er interessert, avhengig av emnet, og jeg motiveres av å fortsette av de mange tilbakemeldinger jeg får.
Men jeg er forsiktig. Mine meninger, som er ganske gjennomtenkte om for eksempel monarkiet, Midtøsten-konflikten, fartsgrensene i Norge og skattepolitikk får du ikke av meg, i hvert fall ikke i det offentlige rom. Det er fordi jeg er en relativt offentlig person. Som offiser og leder i Frelsesarmeen klistrer mine synspunkt seg lett til Frelsesarmeen. Og Frelsesarmeen mener ikke noe om alt. Heldigvis. Men mange tror det. Frelsesarmeen har ikke noe offisielt syn om disse emnene jeg nevner. Derfor tier jeg stilt, for å være på den sikre siden. Men mine nærmeste vet hva jeg mener om både dette og mange andre ting jeg tier stille om. De vet også hvilket parti jeg stemmer på, men det sier jeg heller ikke her.
Men ingenting av det jeg sier og mener i det offentlige rom, om viktige verdier, om kristen tro, må gå på tvers av det Frelsesarmeen står for. Jeg er ingen privatperson i det offentlige rom.
Likevel tier jeg ikke stille. Jeg blogger, twitrer og legger ting ut på Facebook. Leserbrev og andre skriverier blir det også litt av. Det er alt fra ufarlige emner som at jeg liker nynorsk og vakker musikk, snodige tanker og opplevelser, forundelige beskrivelser av ord og matematikk, til emner som jeg brenner for å formidle, fordi jeg tror så sterkt på det og ønsker å påvirke mine lesere.
Men hvem gidder å høre på meg, og hva betyr mine meninger? Jo, noen gidder, og det er de jeg skriver for. De er ganske mange, og jeg håper selvsagt de blir flere. Min beste leser er dessuten meg selv. Skriving er terapi. Skriving rydder litt i hodet og litt i hjertet.
Jeg tar sjansen, i fare for å provosere, irritere eller bli misforstått, men mest håper jeg at jeg, rett forstått, har noe å bidra med. Så ber jeg om tilgivelse om jeg har sagt noe jeg ikke burde si, eller noe jeg burde sagt på annen måte.
Så lenge jeg har noe på hjertet, så lenge jeg tror jeg kan gi noen en liten glede, en liten ny tanke eller gjøre verden til et bedre sted, slik jeg ser det, vil jeg fortsette. I Bibelen står det: ”Men det som går ut av munnen, kommer fra hjertet (Matt. 15.18) Jeg kan ikke sette i en propp.
I så måte takker jeg for at mitt ståsted, min plattform som offiser i Frelsesarmeen gir meg muligheter som jeg ellers ikke hadde fått. Men samtidig forplikter og begrenser det meg.
Må Gud hjelpe meg å gjøre det rette, enten det er tungen, pennen eller tastaturet som brukes, eller ikke brukes.
La meg forstå Forkynneren rett når han sier: ”Det er en tid for å tie, en tid for å tale” (3.7) og Salomo som sier i ett av sine ordspråk ”Som epler av gull i et smykke av sølv er ord som blir talt i rette tid.” (25.11)

søndag 11. mai 2014

Vil du ha pose?


Hun var hyggelig, hjelpsom og pakket inn gaven jeg skulle kjøpe. Hun slo inn beløpet og så spurte hun meg: ”Vil du ha pose?” Snill dame tenkte jeg, et lite sekund, mens jeg svarte ja, takk. Så slår hun inn en krone i tillegg, på betalingsautomaten! Hæ?
Vil du ”ha” pose?
Hva mener du med ”ha”?
Mener du ikke ”få”?
Nei, du mener ”kjøpe”! Ja, så si det da!
… tenkte jeg.
Får jeg posen, gjør jeg, som jeg har
lært i Fretex: Sier takk!
Jeg hater omtrentlighet, slendrian i formuleringer. Bevisst tåkelegging i grådighetens ærend!
 Å. var det miljøet som trengte krona mi? Liksom!  
… tenker jeg.

Og til deg på matbutikken som stadig spør, ”Trenger du pose?”, så tolker jeg deg som om at du har omsorg for meg, at du er oppriktig interessert i mine behov. Jeg trenger jo sjelden noen pose, siden jeg har brukte poser med meg, fordi jeg stort sett alltid har med meg tomme Pepsi Max-flasker som jeg har pantet, eller jeg har med meg ryggsekk.
Men hvis jeg svarer ja, at jeg trenger pose, da regner jeg med at du gir meg god informasjon om at jeg kan få kjøpe en pose og at du informerer meg om hva posene koster.

Jeg vet jeg ikke kan få i både pose og sekk, men om jeg kan få selve posen, nei det er heller ikke alltid godt å vite på forhånd.