søndag 27. april 2014

Børre Knudsen og William Booth


For noen dager siden var jeg på kino og så filmen om Børre Knudsen, ”En prest og en plage”. En sterk film om en mann som er utskjelt og hatet, fryktet og respektert av mange. Jeg fikk se en aldret og svekket mann, fortsatt tanke- og taleklar, men livet hadde satt sine sterke spor og kroppen var preget av sykdom og svakhet. Jeg fikk se denne vevre bautaen, med litt hjelp, klare å få sin gamle robåt ut på vannet, og så klare å gjøre noe han tydeligvis elsket, ro på stille vann. Han klarte det og nøt det.
Børre Knudsen
Børre Knudsen har hatt en hellig over-bevisning, det han har opplevd som et kall og en tung plikt i sitt liv. Han har kjempet for å berge liv, mot det han definerer som drap av små menneske-barn, mot det han kaller ”fosterdrap-sloven”. For sin samvittighets skyld har han ikke villet være statstjenestemann for en stat som har en slik lov. Metodene han har brukt har vært radikale og fått stor oppmerksomhet. Ytterst få har stått sammen med ham i hans aksjoner og metoder, men mange har støttet i sak.  
Filmen gjorde et mektig inntrykk, og bekreftet min forundring og respekt for denne mannen.

Selv tilhører jeg en bevegelse som er startet av mann som har svært mye til felles med Børre Knudsen. Det er William Booth, som startet Frelsesarmeen. Booths og Knudsens magre, skjeggete ansikt minner om hverandre, men likheten stikker mye dypere.
William Booth
Booth var, som Knudsen, hellig overbevist om at han skulle redde mennesker, frelse dem fra død og fortapelse. De opplevde begge at kallet var fra Gud. Om ikke de gjorde dette, hvem skulle da gjøre det? Kallet var en plikt. Begge brukte radikale, nye metoder, som fikk stor oppmerksomhet. Begge var kompromissløse, og som for Knudsens barn, fikk også Booths prioriteringer store konsekvenser for hans barn. Kallet var viktigst.
Bak både Booth og Knudsen stod det en sterk kvinne. Uten dem hadde historien blitt annerledes, og uten dem hadde det vel ikke blitt noen historie.
Forskjeller er der også. Knudsen fikk ingen arme, som fulgte ham. Det fikk Booth. Booths sak var sympatisk for massene. Knudsens sak var, og er, tabu. Men sporene han har satt, og saken han har reist, vil bli stående etter ham. Historien vil vise det.
Det finnes flere menn og kvinner som Booth og Knudsen. Innsatsen er høy, overbevisningen stor, og saken er verdt å kjempe for. Prisen som betales er høy og menneskets ufullkommenhet vises også i disse pionerene, krigerne, bautaene. Men resultatene får tale sitt tydelige språk.

Det står i et hyllingsdikt av den amerikanske poeten Lindsey om William Booth, at når han ankommer himlen er det til trommer og musikk og med en skare av mennesker som ingen her på jord har gitt høy verdi.

For Børre Knudsen, som nå kanskje har tatt sitt siste åretak i sin gamle robåt, tenker jeg mer på Trygve Bjerkreims ord: ”Han fører deg frelst over fjorden, heilt fram til den himmelske strand, når døden sin brottsjø du møter, skal Jesus dra båten i land.”
 

tirsdag 1. april 2014

Apostlenes hester og Tordenskjolds soldater


I dette skjellsettende øyeblikk, vil jeg, som kun er et lite sandkorn midt i et grenseløst kosmos, snakke rett fra levra og utøse mitt hjerte. Tro ikke at jeg kaster perler for svin, nei, mitt håp er at det skal falle i god jord.
En apostels hest setter spor
som viskes ut, i sanden
Om vi er fotsoldater, som tilhører grasrota, om vi er Jørgen Hattemaker eller kong Salomo, er vi alle i samme båt. Av og til på dypt vann, i åpent hav, andre ganger i smule farvann, i medvinds bør. Om vi er på livets skyggeside og spiser smuler fra de rikes bord eller om vi er på solsiden og spiser kirsebær med de store, er vi alle frukt av samme tre, moder jord.
Selv om vi ikke er den kvasseste kniven i skuffen, eller født med sølvskje i munnen, skal vi i likhet med hele dessertgenerasjonen en gang møte livskvelden. Men underveis, selv om det ikke alltid går som knott i ost, i vår berg og dalbane, tar vi med oss roser og torner, salt og søtt, fryd og gammen, ja, rubbel og bit.
Selv om jeg har det som plommen i egget, føler jeg meg ofte som en fisk på land, på en øde øy, som den siste Mohikaner. Jeg er ikke som klippet og skåret for å følge strømmen. Jeg er en fremmed plante, dog i Guds stor hage. Men jeg trasker ufortrødent i vei, på livets landevei, på apostlenes hester, som en Tordenskjolds soldat, uten å falle i grøften.
Så står vi nå, alle midt i et veikryss, et veiskille. Nye kapitler på blanke ark skal skrives i vårt livs bok. Livets sang fortsetter, i dur og moll, mon det er siste vers? Livets vev veves, og ser vi alle fargene, de lyse og de mørke, når vi kommer opp fra dalen og ser det i perspektiv fra tindenes topp? Ser vi den røde tråden? Eller vi helt uten en tråd, når det kommer til stykket, som Keiserens nye klær?