onsdag 29. januar 2014

Gradert menneskeverd


Mange sier at alle mennesker er like verdifulle, men er det sant? Mener vi virkelig det?
Like verdifulle?
Mennesker har ulik verdi, i hvert fall slik vi tenker, oppfører oss og tar beslutninger i samfunnet vårt. Menneskeverdet er gradert, uten at det settes eksakte tall eller verdimål på det.
Svært mange mener følgende: Mellom unnfangelse og fødsel stiger menneskeverdet, fra nesten ingen verdi, via et par verdistigninger ved for eksempel 12 og 22 uker, til full og fantastisk verdi ved fødsel. Når livet åpenbart går mot slutten synker verdien igjen, ikke bare livskvaliteten, ned til null når døden inntreffer.
Når kostbar medisinsk behandling, kirurgi, transplantasjoner skal vurderes, settes mennesker opp mot hverandre. Alder, sannsynlig gjenværende levetid, forsørgeransvar, posisjon i samfunnet legges til grunn når mennesker med behandlingsansvar skal gjøre sine vanskelige prioriteringer.
Mennesker med handicap, fysiske eller mentale, sykdommer, mennesker som krever mer enn de tilsynelatende yter til samfunnet, verdsettes de med mindre, enn si negativ verdi?
Mennesker med mye penger, idrettsstjerner og personer i viktige stillinger, kan også prioriteres i helsekøen, fordi de er viktigere eller mer ”verdifulle” enn andre.
Medlem i Bioteknolginemda, Sonja Sjøli, sier tydelig til avisen Dagen at ”Fosteret øker gradvis i verdi”. Hun er ikke alene om å se det slik, og for den som har valgt dette synet, forstår jeg at abort er akseptert valg. Ikke enkelt, men enklere jo tidligere i svangerskapet aborten foretas. Samme logikk, og samme aksept har jeg, for å avslutte livet når døden nærmer seg. Jo større lidelse, jo mindre ”livskvalitet”, jo lettere er det å yte aktiv dødshjelp. Høyst forståelig, gitt at vi er enige om at menneskeverdet kan være gradert.
Men slik ser ikke jeg det. Menneskeverdet, uansett fase er like stort. Dette er ikke bare en filosofisk eller et teoretisk prinsipp og valg. Dette synet er dypt forankret, og uatskillelig, med min tro på at det finnes en Gud, ikke bare som har skapt oss, men som vi også står til ansvar over. I Frelsesarmeens Verdibok står det: ”Vi tror at alle mennesker er like verdifulle, fordi menneskets verdi er gitt utenfra – av Gud”.
Dette styrer mitt og mange andre menneskers etiske valg, uten at alle svar på vanskelige spørsmål dermed er gitt. Jeg ber om forståelse for oss som ser dette slik, og at dette styrer våre etiske valg, samtidig forstår jeg valg som andre gjør, basert på at de har en annen tro og annet syn på menneskeverd.
Jeg anbefaler å se på organisasjonen Menneskeverds nettside, ikke minst artikkelen om Geir Lippestad.
 

onsdag 15. januar 2014

Takk for skiftet!


Som gutt lærte min morfar, Alfred Risan, meg å takke for maten på en sjelden fin måte. Han sa ”Takk for skiftet!”. Ingen andre som jeg kjente sa det. Men jeg likte det, og fikk det forklart. Det gjorde at jeg som ganske ung begynte å si det selv. Ikke bare som takk for maten, men for mye mer.
Nå hører jeg stadig flere si det, og er glad for det. De takker jo meg for noe! De som sier takk for maten, sier det også til meg, selv om jeg ikke har laget maten. Det er høflig, og det er som en slags ”kvittering”, at folk sier takk for maten. Men når vi sier takk for skiftet, så takker vi også for fellesskapet vi har delt.
Å skifte mat, betyr å dele maten, dele måltidet mellom oss. Ordet "skifte" er det samme som brukes i å skifte eiendeler mellom hverandre og i ordet ”skifteretten”.
Den som spiser sammen, deler fellesskap. Tenk på gode lange frokoster i ferier sammen med familie og venner. Det er godt, og det er vel mye mer enn en opplevelse av god mat? Over et måltid kommer vi hverandre nær, prater sammen og har valgt å gjøre det sammen.
I det kristne fellesskapet er måltidet også en viktig ingrediens. Bordfellesskapet. Dette ga Jesus et helt spesielt innhold. Det handler om å dele liv, og vi minnes hans liv og tilstedeværelse blant oss når vi kommer sammen til måltidsfellesskap.
Måltider kan gis åndelig betydning, men det er uansett et signal om at vi har valgt å ha et fellesskap med hverandre når deler kveldsmaten, arbeidslunsjen, måltidet, skifter maten mellom oss.
Så når jeg sier ”Takk for skiftet”, mener jeg noe mer med det. Det gjelder mer enn maten, det er mer enn en høflighetsfrase.

tirsdag 7. januar 2014

"Fysste klasse klo"


”Fysste klasse klo, satt på do, heilt te klokkå va ti øve to”. Det sang me i andre og tredje klasse om de små ungane som gjekk i fysste klasse. Akkurat som når me sjøl gjekk i fysste klasse, likte de det ikkje, og tok igjen når de rykte opp i andre.
Det va ei fine tid, den i fysste klasse. Fysste skoledag e någe spesielt, seie de. Sjøl gjekk eg glipp av akkurat denne dagen, siden eg begynte tri uker itte de andre. I seinaste laget fant foreldrene mine ut at eg kunne få begynna ett år for tidlig, siden eg va moden nok og alle lekekameratane mine va ett år eldre enn meg. Eg blei testa, og eg huske at spørsmålene va latterlig enkle. Eg gjekk altså glipp av tri ukers undervisning, men eg tror at eg klarte å ta det igjen.
Klasse 1 GA - Våland skole (legg merke han bakerst til høyre)
Eg huske de lo av meg fysste dagen. Ikkje fordi eg syns det va trygt å få holda frøken i håndå. Ja, med sa ”frøken”, den gang. Men de lo fordi frøken, Oddrun Fjelldal, måtte stoppa meg itte fysste time. Eg va på full fart hjem. Friminutt hadde eg nemlig aldri hørt om.
Det va ei aen tid.


Se godt på bildet. Joda, fargane va oppfunne, sjøl om bildet e svart kvitt. Bare guttar! Klasse 1GA på Våland skole i Stavanger. Kor tid dette va? Før krigen? Nei, eg gjekk i den siste reine guttaklassen i Stavanger. Det va i 1969. Bildet e frå våren 1970. Og så va det ein rein jenteklasse og ein blandingsklasse. Det hørtes nifst ut å blanda guttar og jenter, syntes eg, men eg tror de i blandingsklassen hadde lettare for øvegangen te ungdomsskolen. For då fekk eg skikkelig pubertetssjokk når eg skulle forholda meg te alle de spennande og rare skapningane som va på full fart te å bli damer.
Det va ei aen tid. Me gjekk på skole på lørdagen og, i hvert fall i to år. Me lerte og  sang salmevers, og me stod oppstilt både på gangen og ved pultane når timen skulle begynna. Me hadde respekt, i hvert fall någen av oss, for lærarane. Læraren min kalte me aldri for Arne, for det va Løkken han hette te ittenavn, så derfor kalte me han det. Lalim, Rundkvist og Oftedal va fine lærarar de og, men Løkken e ein av mine heltar i livet. Han sang og vifta med flagg samen me oss på syttende mai og han va fotballtrenaren min i Kåfå, KFUM, på fritidå. Løkken kunne alt og strakk seg langt for oss. Spesielt kjekt va det når me fekk ha rompetroll i klassen, og når de hadde blitt te lausslupne froskar i løpet av ei ubevokta helg.
Friminuttene va kjekke. Me klinka kuler og drøste iddisar. Jentene hopte strikk. Det va ikkje lov å sloss, så ekstra løye va det når me stilte oss i ring og ropte heia, heia, og når vaktlæraren ilte te, så va det ingen i ringen. Me gjekk to og to, med armane knytta samen, og sa ”Me går rett på, sama ka me støyde på”. Og de som va ekstra dristige stakk av i storefriminuttet, hopte øve gjerdet og sprang bort te Ideal og kjøpte for ei krona i kakesmular. For det fekk de ein full påse, med avskjerte wienderbrødskalkar og andre godsaker.
Ekstra kjekt va det når det kom snø. Det skjedde sjelden, men desto kjekkare va det. Då va det demonstrasjon utfor vinduet te rektor, og ungane ropte ”Rennelov, rennelov!”. Og den nådige, allmektige overlæraren (ja, med kalte han det, den gang), hadde ein kvote på ein dag eller någen timar i året, der han då spontant ga heile skolen fri for å kunna gå på ski eller renna på rattkjelke (ner ”Agenten”) før snøen regna vekk igjen.
Det va ikkje lov å hiva snøball. Det stod i ordensreglane. Eg heiv aldri snøball, for eg va ein av de prektigaste guttane på skolen, trodde eg i hvert fall sjølv. Men så skjedde tragedien i livet mitt. Før det hadde eg bare fått kjeft på skolen ein gang. Det va fordi eg hadde beinå på bordet og plystra i håndarbeidstimen. Då kjefta frøken, Kari Hauge Rasmussen, på meg. Men det grusomma skjedde den dagen det va snø og me bare gleda oss te siste timen vår skulle ringa ut så me kunne bli fri og leka. Me spurta ut skoleporten, og der, på utsidå, va me seks guttar så stopte opp og begynte å hiva snøball på de så va på innsiå, de som bare hadde friminutt. Det va vel lov, tenkte eg. Me hadde jo fri og va ikkje på skolen.
Men der tok eg grusomt feil. Rektor såg oss fra vinduet, sprang ut, og klarte å fanga fira av oss. To slapp unna. Eg huske ennå ka rektor sa te meg då me stod skolerett på kontoret. Han sa: ”Ka e det du skjelve for?” Eg svarte ingenting, men straffen huske eg. Me skulle skriva ordensreglane ti ganger og levera te rektor dagen ittepå. Men eg sa ingenting te foreldrene mine, ikkje før det va gått mange år.
Joda, eg va nok av de snille, og mange av guttane oppførte seg møje verre enn meg. Itte kvert som me blei større blei me ein utfordring for mang ein lærar. Ikkje rart at de slutta med reine guttaklassar!
Eg va skoleflink, kristen og fekk briller i fjerde klasse. At någen kalte meg for ”globus” va greit nok, men ”Brille-Jesus” va nok slagferdig og festlig for någen, men ikkje ein fest for meg. Me va forresten seks guttar i klassen så hette Jan. Fem av oss hadde dobbeltnavn, så det gjekk greit.
Te høsten e det 45 år siden eg begynte i fysste klasse. Det e ikkje rart eg mimre litt. Eg ser på bildet. Minst to av guttane e døde, eg seie minst, for det e mange eg ikkje har någen aning om i dag. Men eg kjenne og har møtt Egil, Inge, Geir, Stig, Knut og Jan Kåre. Bare gode vibber, guttar, og ekstra kjekt at någen av dåkker e vennar med meg på Facebook.
Ka livet har gitt og tatt for den enkelte i guttagjengen e det ingen av oss som har øvesikt øve. Heilt greit at me ikkje visste så mye den gang i 1970. Men eg har netto hadde det veldig godt, kanskje spesielt i fysste klasse. Eg har ikkje sagt det før, men takk, guttar, takk, Løkken og alle lærarar og takk Våland skole.