søndag 27. april 2014

Børre Knudsen og William Booth


For noen dager siden var jeg på kino og så filmen om Børre Knudsen, ”En prest og en plage”. En sterk film om en mann som er utskjelt og hatet, fryktet og respektert av mange. Jeg fikk se en aldret og svekket mann, fortsatt tanke- og taleklar, men livet hadde satt sine sterke spor og kroppen var preget av sykdom og svakhet. Jeg fikk se denne vevre bautaen, med litt hjelp, klare å få sin gamle robåt ut på vannet, og så klare å gjøre noe han tydeligvis elsket, ro på stille vann. Han klarte det og nøt det.
Børre Knudsen
Børre Knudsen har hatt en hellig over-bevisning, det han har opplevd som et kall og en tung plikt i sitt liv. Han har kjempet for å berge liv, mot det han definerer som drap av små menneske-barn, mot det han kaller ”fosterdrap-sloven”. For sin samvittighets skyld har han ikke villet være statstjenestemann for en stat som har en slik lov. Metodene han har brukt har vært radikale og fått stor oppmerksomhet. Ytterst få har stått sammen med ham i hans aksjoner og metoder, men mange har støttet i sak.  
Filmen gjorde et mektig inntrykk, og bekreftet min forundring og respekt for denne mannen.

Selv tilhører jeg en bevegelse som er startet av mann som har svært mye til felles med Børre Knudsen. Det er William Booth, som startet Frelsesarmeen. Booths og Knudsens magre, skjeggete ansikt minner om hverandre, men likheten stikker mye dypere.
William Booth
Booth var, som Knudsen, hellig overbevist om at han skulle redde mennesker, frelse dem fra død og fortapelse. De opplevde begge at kallet var fra Gud. Om ikke de gjorde dette, hvem skulle da gjøre det? Kallet var en plikt. Begge brukte radikale, nye metoder, som fikk stor oppmerksomhet. Begge var kompromissløse, og som for Knudsens barn, fikk også Booths prioriteringer store konsekvenser for hans barn. Kallet var viktigst.
Bak både Booth og Knudsen stod det en sterk kvinne. Uten dem hadde historien blitt annerledes, og uten dem hadde det vel ikke blitt noen historie.
Forskjeller er der også. Knudsen fikk ingen arme, som fulgte ham. Det fikk Booth. Booths sak var sympatisk for massene. Knudsens sak var, og er, tabu. Men sporene han har satt, og saken han har reist, vil bli stående etter ham. Historien vil vise det.
Det finnes flere menn og kvinner som Booth og Knudsen. Innsatsen er høy, overbevisningen stor, og saken er verdt å kjempe for. Prisen som betales er høy og menneskets ufullkommenhet vises også i disse pionerene, krigerne, bautaene. Men resultatene får tale sitt tydelige språk.

Det står i et hyllingsdikt av den amerikanske poeten Lindsey om William Booth, at når han ankommer himlen er det til trommer og musikk og med en skare av mennesker som ingen her på jord har gitt høy verdi.

For Børre Knudsen, som nå kanskje har tatt sitt siste åretak i sin gamle robåt, tenker jeg mer på Trygve Bjerkreims ord: ”Han fører deg frelst over fjorden, heilt fram til den himmelske strand, når døden sin brottsjø du møter, skal Jesus dra båten i land.”
 

4 kommentarer:

  1. Takk Jan, Takk Børre, Takk William
    - og takk Gud for livet!

    SvarSlett
  2. Syntes du går over streken her, sammenligne vår grunnlegger med Børre. Jeg har sett filmen om Børre, det var sterk og satte virkelig sine spor i meg. Men vi må ikke glemme at Børre gikk i sin tid svært langt over streken. Vi snakker ikke direkte her om en helgen. Så denne sammenligningen din syntes jeg var drøy.

    SvarSlett
  3. Jan, jeg ser at du ikke har kommentert tilbake til Ragnar. Jeg oppfattet at du sammenlignet disse to markerte personene på en god måte. De kjempet for det de trodde på, men kjempet for hver sin sak og med forskjellige metoder. Du viste dette, og du feller ingen dom. Og hvem som er en helgen eller ikke? Kanskje vi skal overlate det til Mesteren selv?

    SvarSlett
  4. Hei, Ingar. Takk for god tilbakemelding. Du har tatt poenget mitt. Til deg, Ragnar, takker jeg også for tilbakemelding. Mener selvsagt selv at jeg ikke går over streken, siden jeg bare sammenligner to forskjellige personer, som har noe til felles og noe som skiller. Booth var heller ingen helgen. Det er viktig at vi lærer, både av historien og av hverandre, både av det som var bra og det som vi selv synes var feil. Takk, alle tre for at dere leser og tenker over det jeg skriver, også til deg, kollega Jostein.

    SvarSlett