mandag 30. desember 2013

Jeg tror ikke.....


Vi står ved et årsskifte, vi stanser opp og ser tilbake på hva som har skjedd i året som ebber ut og tenker på hva som vil skje i det nye året. Profeter spår og vi prøver å forberede oss, for ikke å si gjette, på hvordan utviklingen vil bli framover.
Avisene skriver om det folk flest interesserer seg for, vår egen helse, velstand og økonomi. Tabloidpressens framsider tyter igjen om at det nye året vil bli enda bedre for min økonomi, selv om de ikke kjenner meg. Jeg er nå ikke så sikker på at jeg får det romsligere. Men sannsynligheten er stor.
Livsveien er ofte god, særlig når man
har noen å gå sammen med.

Folk flest er vinnere, men noen er tapere. Livet gir slag og nederlag som vi ikke kjenner til på forhånd. Godt er det. 2013 er fullt av store og små ulykker og tragedier. Slik vi også 2014 bli, for noen. Men vi vet ikke for hvem.
Jeg leser videre i avisen at e-boken fortsatt bare tar en forsvinnende liten del av markedet i 2013. Folk vil ha håndfast papirbok. Spådommene om at elektroniske duppedingser overtar alt har ikke slått helt til, i hvert fall ikke når det gjelder bøker. Det liker jeg.
Jeg stritter vanligvis imot når folk er bastante om hvordan framtiden blir. Det er ingen naturlov som sier at papir et dårligere enn det digitale, eller at boligprisene og aksjemarkedet alltid stiger over tid, eller at avkristningen bare skal fortsette, eller at den tradisjonelle familien snart er en saga blott, eller at avholdssaken er en tapt sak, eller at nynorsk vil forsvinne, eller at leveralderen bare vil stige, eller at Kina og India vil overta verdensherredømme, eller at været bare blir dårligere, at vi kommer til å fly mer eller at matematikkunskapen bare vil bli verre og verre.
Jeg ønsker å gå. Det er verd risikoen.
Jeg er skeptisk til skråsikre forståsegpåere. Det meste, ja, livet selv er beheftet med usikkerhet. Vi skal ikke ta sorger, ei eller gleder, på forskudd. Vi skal leve i dag, selv om alt er risikabelt og usikkert, på godt og vondt. Så langt jeg kan, vil jeg påvirke, kjempe imot all utvikling som er negativ, sett med mine øyne, med mitt verdisett. Jeg velger mine kamper, men jeg sitter ikke med hendende i fanget og tror at det er en skjebne som fanger meg. Jeg griper dagen, og takker Skaperen som har gitt meg både livet og dagen.
Det eneste som er sikkert er at jeg skal dø. Men jeg vet ikke når. I mellomtiden vil jeg ta sjansen på å leve.


søndag 1. desember 2013

Først advent, så jul.


I dag er det første søndag i advent. Adventstjerna henger i vinduet, adventstaken er hentet fram, vi har tent det første lys og nå har ventetiden begynt. Snart skal julekort skrives, gaver kjøpes og kaker bakes. Vi skal rydde, vaske, handle, pynte. Jeg gleder meg til jul, slik jeg gjorde som liten gutt, den gang jeg hadde spenning hver dag fra 1. til 24. desember ved å åpne en luke i julekalenderen. Donald-kalenderen var aller kjekkest.


Juleforberedelse i adventstiden
Det er ikke jul ennå, selv om hele samfunnet rundt oss virker å være i julemodus, med julekonserter i fleng og bugnende julebord.

Tiden før jul, som jeg tviholder på å kalle advent, er intens, full av juleaktiviteter. Det er stigning fram til lille julaften, kvelden før kvelden, og så toppes den med julaften, med julegudstjenester og familiefeiring, gaver og et nærmest religiøst forhold til hva slags julemat som skal til for at det virkelig kan bli jul. Jeg elsker julaften og alt som hører til.

Så puster vi ut og tar et steg ned fra høydepunktet, til selve juledagen, det som er den egentlige høytidsdagen, den første av to røde dager på kalenderen. Men hva så, med andre juledag, sjette dag jul, trettende dag jul? Er det egentlig så mye julefeiring igjen etter at ”julen ringes inn” på julaften? Er det plutselig slutt, rett etter at det virkelig har begynt?
Det virker som om folk flest har fått nok jul i ukene før jul. Har dosen vært så stor i forkant at dagene i romjulen er blitt lavsesong? Hva med alle juletrefestene som vi hadde langt ut på nyåret i gode gamle dager? Hva med alle julekakene som skal vare i mange uker? De har vi kanskje spist opp før jul? Ja, slik er det visst nå.
En forskyvning av julefeiringen fram til ukene før jul er ingen stor personlig krise for meg. Men det er en observasjon, og det er vanskelig å ikke bli dratt med i dette dragsuget.

Likevel sier jeg at jeg gleder meg til jul. I dag er det 23 dager igjen.