lørdag 21. september 2013

Pave Frans og Hassan Rouhani















Jeg må innrømme det. Jeg påvirkes av et smil, et varmt ansikt med utstråling. Når jeg ser og hører Bjørn Kjos, må jeg nesten le av hans smittende latter. Om han ikke hadde hatt ører, så hadde smilet også dekket hele bakhodet. Selv tøffe tiltak i flybransjen blir lettere å formidle med et godt humør.

KrF-politikeren Jon Lilletun er vel den politikeren som jeg tenker på som den mest joviale og livsglade av dem alle. Jeg er sikker på at partiet hans fikk mange ekstra stemmer bare fordi de likte Lilletun. Synd vi ikke har ham blant oss lenger.

Jeg har aldri møtt Lilletun eller Kjos. Jeg kjenner kun medienes bilde av dem. Slik er det også med to nye superkjendiser. Det nye overhodet for verdens katolikker, pave Frans, og den nye iranske presidenten, Hassan Rouhani, kjenner jeg kun gjennom mediene. Begge framstår med et smil. Når jeg ser på dem, ja, også når jeg hører dem, får jeg sympati med dem. Ansiktene er varme og det virker naturlig. Det blir lettere å tro på dem når de kommer med uttalelser som gir håp om en bedre framtid.

Selv om jeg vet at mediene styrer og påvirker oss ekstremt og har sin agenda, kan jeg ikke la være å tro litt ekstra på fred i verden når pave Frans og Hassan Rouhani viser sine varme ansikt. Om det er ekte eller ei, vet jeg ikke, men jeg velger å tro litt ekstra på dem, fordi jeg liker det jeg blott kan se.

torsdag 5. september 2013

Mitt valg er gjort!


Noen valg i livet er ganske definitive, i hvert fall for meg. Jeg har tre eller fire slike valg. Det fjerde, som er nesten definitivt, er det som jeg gjør igjen på mandag. Det er ett politisk parti jeg sannsynligvis alltid kommer til å stemme på, hvis ikke partiprogrammet på de viktigste sakene endrer seg vesentlig i framtiden. Men tre andre valg er definitive:
For det første har jeg valgt å tro på Jesus, at han både er Gud og at Bibelen gir et sant og riktig bilde av Gud, hva jeg skal tro og hvordan jeg skal leve. Det er et valg jeg står fast på, og må si som sangeren: ”Jeg er en kristen, og vil det være, til sol og måne ei skinner her”.

For det andre har jeg valgt kona mi, gitt et løfte som jeg ikke kan eller vil gjøre om. Hun, barna våre, foreldrene mine og familien min kan jeg ikke, i hvert fall vil jeg ikke velge bort. Jeg har vært heldig med dem, og det gjør helt sikkert valget mitt enklere. I noen situasjoner må man gjøre et annet valg enn jeg, det vet jeg, men jeg er trygg på at jeg kan stå ved mitt valg.

For det tredje har jeg gjort et definitivt yrkesvalg. Jeg er offiser i Frelsesarmeen og det er for meg et kall som jeg nå er trygg på at skal vare livet ut.
Ellers består livet av svært mange små og store valg. Hva jeg skal ha på brødskiva, hvor vi skal reise på ferie, om jeg skal smile og si hei til noen, store og små oppgaver jeg blir utfordret på. Av og til er det også godt å la andre velge for meg, sortere ut hvilke saker som jeg godt kan la mine egne førsteprioriteringer vike for det som er viktigere for andre og ha tillit til at noen har bedre forutsetninger enn meg å ta gode valg. Men det er også et valg.
Jeg tror på å ta valg, og  å stå for dem. Å velge kan kreve mot og besluttsomhet. Men når valget er tatt er det som oftest lite fruktbart å dvele med hva som hadde skjedd om jeg valgte annerledes, i hvert fall når man ikke får velge på nytt.

Jeg ønsker dere alle lykke til med alle valg!