søndag 19. mai 2013

Å flytte er å dø litt


Bananesker. "Har dere noen tomme til overs?" Kiwi, Rema og Mega er trålet de siste dagene, og bananesker har det blitt. Fulle har de og blitt, av tøy, bøker, kopper, kar, utstyr, lamper, CD’er, DVD’er, bilder, permer og all slags ukastelige eller umistelige eiendeler. Ja, mye har gått på søppelfyllinga, svært mye har gått til Fretex og vi har prakket ting på familie og venner.

Vi flytter, for n’te gang. Denne gang er det bare kona og meg. Guttene er ute av redet, det vil si at minstemann ikke blir med til det nye redet. De to største har nå i mange år bodd langt fra oss. Det blir en ny fase i livet. Litt rart, litt vemodig, men jeg ser fram til å være bare oss to, som for over tretti år siden lovet hverandre livslangt troskap (og nå igjen toskap).

 Å pakke og flytte er slitsomt, både fysisk og mentalt. Livet går i revy. Et kapittel går mot avslutning og et nytt tar snart til. Hvor mange kapitler som er igjen vet vi ikke, men mange har det blitt til nå. Bilder, barnas tegninger og bøker, ting vi har kjøpt minner oss om det som har vært. Minnene lever. Både de gode og de som vi kanskje kunne vært foruten. Kanskje.

Å flytte er å dø llittegrann. Hvis livet er som en kake, er atter en bit spist. Kaken blir mindre, men jeg håper mange biter er igjen. Kanskje det er som da jeg spiste skolebolle som guttunge, at jeg gjemte det beste, den gule kremen, til slutt?

Jeg pakker og pakker, og kan ikke fri meg for at jeg trosser Bibelens ord om samle på skatter på jorden, der møll og rust tærer. Jeg sier ”jeg”, men uten å være illojal mot kona ville det uansett være en løgn om jeg ikke sier ”vi”. Jeg sier jeg er en enkel mann, som klarer meg med lite. ”Ein sjel og ei skjorta” er noe jeg vil leve etter.

Grunnen til at vi flytter er at vi er offiserer i Frelsesarmeen, og nå skal vi til nye oppgaver på et nytt tjenestested. Vi har et kall. Det er riktig at det er Frelsesarmeen som sender oss, men enda riktigere, og som en del av dette, er det tømmermannen fra Nasaret, han som ble kalt Jesus Kristus og som vi tror er verdens Frelser, som er den som er hovedårsaken. Han som sendte sine disipler sa at de skulle bare ta med seg en kappe og et par sandaler. Han har også sendt oss, og jeg trøster meg med at de sikkert ikke visste hva bananesker var den gangen.

fredag 17. mai 2013

17. mai utan nynorsk?


I dag har eg sunge salmar og songar, der med takkar og lovprisar landet vårt, Noreg. ”Ja, vi elsker” er sjølvsagt majestetisk og sterk, sjølv om han er skriven på bokmål. Men alle dei andre songane eg song i dag skildrar landet på eit poetisk og vakkert nynorsk.

”No livnar det i lundar”, ”Fagert er landet”, ”Å, eg veit meg eit land”, ”Gud signe Noregs land”, ”Mellom bakkar og berg” og ”Guds signe vårt dyre fedreland”. Alt er nynorsk. Eg har prøvd å sei det same orda på bokmål, men det vert platt, ja, nesten litt flaut.

Derfor vil eg i dag nytte høvet til å senda Ivar Aasen, nynorsken sin far, nokre gode tankar. Kva hadde 17 mai vore utan han? Kva hadde den nasjonale sangskatten vore utan nynorsk? Fattigare. Mykje fattigare.


Min helt i dag: Ivar Aasen
Gud signe vårt dyre fedreland
og lat det som hagen bløma!
Lat lysa din fred frå fjell til strand

og vetter for vårsol røma!
Lat folket som brøder saman bu,
som kristne det kan seg søma!

(Elias Blix)

søndag 5. mai 2013

"Det var et sjakktrekk!" ....?


Sjakk er et genialt spill. Jeg lærte det av min farfar og far. Som guttunge spilte jeg mye sjakk. Jeg deltok på to sjakkurs på folkeskolen og jeg vant begge avslutningsturneringene. Som ungdom og voksen ble det lite sjakkspilling. Jeg hadde få å spille med og det var andre aktiviteter som tok tiden min, mest fotball og menighet.

Hadde jeg vokst opp i Sovjetunionen eller Israel ville sannsynligheten vært mye større for at jeg som voksen kunne kalle meg en flink sjakkspiller. Russere og jøder har dominert blant stjernene på sjakkhimmelen, om noe skulle hete dette. Den kjappeste vinnerstrategien, å sette noen i sjakkmatt, lærte jeg forresten på skolen at het ”jødematt”. Nå leser jeg i en nyere sjakkbok at den heter ”skolematt”. Interessant.

Opp gjennom historien husker flere av oss navn som Boris Spaskij, Bobby Fisher, Anatolij Karpov og Garry Kasparaov. I 1972 var de to førstnevnte duellanter om verdensmestertittelen. Fisher vant. Stormaktskamp og prestisje. USA slo Sovjetunionen. At Fisher senere tok avstand fra nesten alt og alle, inklusive USA, er en annen, men forunderlig historie. Det er også fascinerende at den armenske russeren Kasparov, verdensmesteren fra 1985-2000, senest denne uken var i Norge og sa at Vesten kan ryste president Vladimir Putins maktpilarer ved å sette presidentens rike støttespillere i sjakk.


Lenin og Troskij framstår som
intelligente sjakkspillere.
Men gode var de nok også!
Slik er det. Det eldgamle spillet sjakk handler om makt og strategi. Sjakk er prestisje. Sjakk er et middel som politikere og nasjoner har brukt til å oppnå anerkjennelse og å utvikle sitt folk. De gamle kommunistiske ledere i Sovjetunionen satset sterkt på sjakk i skoler og i fagforeningene. I 1970 var det over 4 millioner sjakkspillere i landet. Lederne sa: ”Sjakk er et virkelig våpen mot religiøse vrangforestillinger”. (*) Med dette mente de at sjakk utvikler det rasjonelle og det intelligente, mens religion er for de enkle og naive.

Jeg tror på Gud og jeg liker sjakk. Men man trenger ikke være intelligent for å spille sjakk. Alle kan lære seg det, og ha glede av det. Men ikke alle sjakktrekk er smarte. Her er det poenget mitt i overskriften ikke må glemmes. Å si at ”det var et sjakktrekk” gir faktisk ingen mening. Men å si at ”det var et genialt sjakktrekk”, det gir virkelig mening. Man trenger ikke være intelligent for å ta et sjakktrekk. Mange sjakktrekk er nemlig meget dårlige.

Og forresten; Verdens beste sjakkspiller er Magnus Carlsen. Heia Magnus! (Spesielt når du i november skal spille om VM-tittelen på tittelforsvarer Anands hejmmebane i Chennai i India)


(*) Daniel King: ”Sjakk – fra første trekk til sjakkmatt” (2002)