søndag 21. april 2013

Søster Tordis, onkel Jens og tante Hjørdis – Det var tider, det!


Jeg leste i dag en sterk dokumentar i Vårt Land om diakonissene i Norge. De er en utdøende bevegelse. Kvinner med et livskall til å tjene Gud, ved å hjelpe syke og fattige. Jeg har stor respekt for Cathinka Gullberg, som i 1868 startet diakonissebevegelsen og Norges første sykepleierutdannelse, og for alle disse kvinnene som har hengitt sitt liv i en selvoppofrende tjeneste.
En slumsøster i arbeid

Diakonissene kaller hverandre søstre og er som en familie. Jeg kjenner meg igjen, både i dette med kall, løfter og med familiefølelsen. Det er ikke så ulikt det å være soldat eller offiser i Frelses-armeen. Det får meg til å tenke på gamle dager.

For meg starter gamle dager på sekstitallet, og slutter en gang på åttitallet. Det var den gang jeg var barn og ungdom. På søndagsskolen i Frelsesarmeen i Stavanger dramatiserte tante Hjørdis Jesus-fortellinger ved å flytte på figurer i en liten portabel sandkasse. I storklassen brukte onkel Jens flanellograf, mens onkel Harald og tante Lillian hadde gruppeundervisning, guttene i kompani Peter og jentene i kompani Ruth. Flere barn fra barnehjemmet Tryggheim deltok også. Bestyrerinnen for barnehjemmet var tante Eikemo. Ja, her brukte man ikke fornavn, men etternavn på tantene. Nærhet og respekt, samtidig. I det stille virket slumsøsteren, major Gunvor Helle, blant byens fattige.


På tantes arm
Da jeg som nittenåring, i 1981 startet et fantastisk fint år som pleiemedhjelper på Våland sykehjem, møtte jeg bestyrerinnen, søster Tordis, og alle sykepleierne, som uten unntak gikk med uniform og kyser på hodet. De het søster Åse, søster Berit og søster Esther. De var godt voksne, myndige og varme, alle sammen. Søster var en ærestittel. Hjelpepleiere og pleiemedhjelpere stod lavere i rang, og het bare Ragna, Aslaug og Grethe. Og Jan, som den eneste ”hane i kurven”.

I Kristiansand bodde min mors søster, tante Diddi, som var gift med han som da naturligvis var min onkel, onkel Lauritz. Det var jeg stolt av, fordi hele TV-Norges barnetimeonkel het det samme, onkel Lauritz. Titten Tei kalte sin, og vår alles onkel, for sjonkel Rolf. Sammen med postmannen og vaktmesteren sang tante Ragne: ”Det blir ikke hull i en tann som er ren”. Det var bare så naturlig. Ingen reagert negativt på disse tantene og onklene. Eller var det kanskje noen som gjorde det, etter som tiden ble moderne og sosialdemokratiet utviklet seg?


Onkel Lauritz
og Theodor
Noen få år senere hadde jeg selv søndagsskoleundervisning, fortsatt med flanellograf. Men ingen kalte meg for onkel Jan. Ingen andre søstre, onkler eller tanter figurerte heller, verken i menigheter, barnehjem eller i helsevesenet. Noe hadde skjedd. Heller ikke barnehagetanter finnes lenger. Kanskje det ble slutt samtidig med at man eventuelt måtte innføre barnehageonkler?

Med unntak av diakonisser og kanskje noen ytterst få enkelttilfeller, som jordmødre og helsesøstre, er disse familiebetegnelsene forsvunnet. Har vi mistet noe?

 Jeg sier ikke at vi skal begynne med dette igjen, men det var noe fint med dette og jeg blir i en alder av femti stadig mer nostalgisk. Jeg vurderer nå om jeg skal kalle meg for broder Jan eller onkel Jan. Eller kanskje det blir mer naturlig om noen av dere kaller meg det? Jeg venter i spenning.

mandag 1. april 2013

Utrolig?

Folk som kjenner meg godt vet at jeg reagerer på bruken av ordet ”utrolig”. Som over gjennomsnitt interessert i ord og som fagmann i matematisk statistikk og sannsynlighetsregning slipper du ikke lett unna om du sier til meg at noe er utrolig.

”Jeg er utrolig glad i deg.” ”Jeg så en utrolig god film.” ”Resultatlista er utrolig jevn.” For noe tull! Det er vel ikke utrolig i det hele tatt? At noe er utrolig betyr at det er ikke til å tro! Basta! Da er det som er ganske vanlig, for eksempel jevne resultatlister, tvert i mot ganske så lett å tro. Slike ting skjer jo hele tiden.




Reltativt utrolige ting kan
skje med terninger
Litt mer utrolig, sier du kanskje, er at akkurat du skulle treffe en bekjent i en by langt borte. At jeg skullet treffe Trygve Glomstulen som jeg gikk på barneskolen med akkurat i Eskilstuna i forrige uke! Det er utrolig, eller? Nei, det er heller ikke utrolig. Jeg kjenner så mange mennesker, og er i løpet av året så mange forskjellige steder, at det vil være langt mer utrolig om jeg ikke ett eller annet sted traff en eller annen jeg kjente. Antall mulige kombinasjoner, steder multiplisert med kandidater, er svimlende mange. Men ikke utrolig mange. Det skulle bare mangle at ikke noen av disse hendelsene slo til. Men hvilke vet jeg ikke på forhånd. Så lenge sannsynligheten er mikroskopisk større enn null, skjer såkalt ”utrolige ting” hele tiden. Det er ikke utrolig at noen vinner i Lotto. Selv om sannsynligheten for å vinne er mikroskopisk er det jo noen som vinner, hele tiden.
Joda, jeg aksepterer at vi bruker ordet utrolig, men ikke la det gå inflasjon i det. Hvis du kun en gang i livet kjører på rødt lys, helt ufrivillig, og akkurat denne gangen kjørte det en sivil politibil bak deg, er det greit at du sier at det var utrolig uheldig eller urettferdig at du fikk bot. Men det er jo, egentlig, ikke utrolig det heller.
Det er mange ting jeg ikke tror på, men jeg tror på relativt utrolige ting også. For eksempel at Jesus gikk på vannet, forvandlet to fisk og fem brød til svære matvaremengder, gjorde vann til vin, oppvekket døde og selv stod opp fra døden. Dette er ikke til å tro, hvis du da ikke tror at Gud finnes, at han har skapt verden og er herre over naturkreftene. Utrolig sier du? Det aksepterer jeg, men for meg er heller ikke dette utrolig. Jeg har valgt å tro på noe som for andre er helt utrolig. 
Det er forresten mot alle odds at akkurat jeg har blitt meg. Om ikke alle mine forfedre hadde truffet hverandre, og om ikke akkurat de rette, blant millioner av sædceller og eggceller hadde funnet hverandre, i generasjoner, ja, da hadde verden gått glipp av ... blant annet denne bloggen. Fascinerende, men utrolig? Nei, også det er til å tro.