torsdag 17. januar 2013

Søndagsskoleutflukt til Folkvang


Noen av mine beste barneminner er søndagsskoleutfluktene til leirstedet Folkvang. Barn, unge og voksne fra Frelsesarmeen i Stavanger dro langt ut på landet, en hel mil, for å ha utendørs møte, aktiviteter og piknik som en felles avslutning før sommerferien. Mine barnebønner i dagene før var ganske konkrete. Jeg ba om godt vær.
Egentlig ganske snedig at vi som en kristen ”militær” organisasjon dro til et sted som het Folkvang. Det er et navn fra norrøn gudelære som betyr ”krigerhærens felt” og var Frøyas bosted i Åsgard. Nå var det Frelsens Hær som inntok stedet og vi sang ikke om det stedet i norrøn mytologi der mange krigere kom etter sin død. Nei, vi sang om at ”Jesus har en bok i himmelen, snart så er den full av navn, navn på frelste små kinesere, negerbarn fra Kongoland, indianere, eskimoer, norsk barn med hjertet rent…
Vi sparket fotball, hadde konkurranser og fikk søndagsskolediplom. De sirlig stablede påsmurte skivene mamma hadde med i familiens blikkskrin smakte ekstra godt etterpå.
 
Som vi ser på bildet var det både lykke og stas i våre blikk. Det vil si, jeg er ikke med på bildet, men det er min mor, søster og farfar, selveste juniorsersjantmajoren, ”onkel Jens” var definitivt på høyden denne dagen.

Jens Olsen, Marthemor Olsen, Trine Olsen (3 år), Øyvind Håland (1 år),
Sigbjørg Skartveit, Kjell Skartveit (3 år) og Trond Håland (4 år)
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Dette var i 1970. 43 år er gått ( og der er vel lenge nok for å kunne publisere bilder av barn uten deres samtykke?) Jeg er glad for at minnene fortsatt, etter så mange år, lever videre. Selv om farfar er forfremmet til herligheten og Folkvang har blitt fullstendig omskapt til Godeset skole i det nå tettbygde området Gausel og Forus, lever de samme verdier vi hadde den gang. Til sommeren blir det vel også utfukt til en fredelig og grønn plett ikke langt fra Stavanger sentrum?

tirsdag 8. januar 2013

Hatter og sånn


Tenker litt på hatter for tiden. Ikke sånne luer som jeg bruker en del av, uniformsluer og strikkeluer. Nei, sannelig min hatt! Jeg tenker på hatter og på hatteleken. Mange bytter stadig hatt og mange har hatt eller har mange hatter. Ikke lett å ha mange hatter på hodet samtidig. Noen sier at ”nå må jeg skifte hatt”, uten at de vet hvilke hatt de egentlig tar på, tar av eller har på.
Kielland var både
mann for sin hatt og
relativt høy i hatten
Jeg ønsker å være mann for min hatt, men av og til tenker jeg at jeg, og mange med meg, burde ta sin hatt og gå. Hadde vi bare hatt vett til det. Noen ganger får jeg, som fortjent, som hatten passer. Da er jeg ikke alltid like høy i hatten. Andre ganger tar jeg igjen og spiller ball i hatt, gjerne et skikkelig hattrick,  men sympatien er nok større hos Jørgen Hattemaker enn hos Kong Salomo.
Lurer på om jeg skal begynne å gå med skikkelig hatt, men da vil jeg ta den av når jeg kjører bil. Vil ikke bli mann med hatt. Skal jeg velge cowboyhatt, stråhatt, flosshatt, solhatt, torghatt, topphatt, eller…?

Damehatt blir det i hvert fall ikke. Det er et eget kapittel som Mette Marit og Pernille Sørensen får ta seg av.