tirsdag 27. november 2012

Strikkekånå mi


Eg kunne kalt henne ”spødekåna”, for det kalte de sånne i gamle dager, hvert fall på våre trakter. Å spøda e å strikka eller driva med håndarbeid. Et ”spød” e et strikketøy.

Eg syns kånå mi e goe, te spød og sånn. Men hu syr nesten ikkje, sjølv om hu fekk symaskin te jul for 29 år siden. Hu stoppe ikkje sokkane mine, men hu kan sy i ein knapp, viss hu vil.  Ikkje brodere hu lenger heller, sjølv om hu va ei racer te å brodera blomsterbilder då me blei kjerestar i 1980.
Millioner av masker
har det blitt....
Hu kan forresten någe så ganske få i dag kan. Hu kan slå nupereller. Nei, det gjør ikkje vondt, og nupereller e ikkje smittsomt. Nupereller e et avansert hekle- og knyttehåndarbeid, der blonder blir trylla fram med skyttel og tynn tråd. (Sjekk på Wikipedia, hvis du tror eg tulle)

Det går i arv og eg syns det e så koselig å se på kånå når hu sitte der i sofakroken med spøde sitt. Hu har det i genene. Oldemor, bestemødre og mor va av same sorten. Hu e nok den siste i rekkå. Ingen av guttane våre har tatt opp arven. Oldemorå sin Singer symaskin står det pynt i stuå, mens kånå strikke. Måtte det vara lenge!
Oldemors Singer
Sengatepper, bordløpare, sjal, gensrar, jakker, kofter og for ikkje å snakka om sokkar, eller lubber og ragger som me kalle det, produseres på løpande bånd. Nå e det snart jul, og ennå ein gang e det nok någen så får seg ein personlig og nøye uttenkt håndlagt gave fra meg og kånå. Ja, fra meg og, for eg med å betala, støtta håndarbeidsbutikkane så det fortsatt e liv i. (Møje takka vere kånå)
Tro det eller ei, eg bidrar ikkje bare med det finansiella, eller psykologiska, som når eg skrøyde og heie på kånå mi. Eg bidrar og innen det reint fagliga. Allerede då me blei kjerestar kunne eg bresa meg med faguttrykk som ”bolen” og ”Raglandsfelling, og eg kunne både hjelpa me opprekking og nøsting. Men der eg e te størst hjelp e innen det matematiska. Ja, du visste vel at og i strikking e matematikk viktig? Hu spør stadig, for eksempel sånn: ”Kor møje ska eg fella av på kver sia foran, når det e 166 masker heilt rondt og det ska delast te for- og bakstykke, og så ska det ver 58 på midten når eg har strikka 14 omgangar?” Då e det kompetansen min komme te nytte. Og så låne hu auemålet mitt, når hu seie at det ska ver 29 cm, og eg raskt konstatere at hu har 3 cm igjen.
Det e nostalgi, tradisjon og ein meiningsfull hobby. Det e møje kjekkare å se henne med spødet i fanget, enn med lap toppen. Og så e eg imponert øve kor flink hu e, og alltid får det te. Så får det våga seg at heklenåler, rundpinnar, mønstre og garnrestar utgjør ein stadig større del av de Risanske samlinger.

søndag 11. november 2012

God tid og dårlig tid?


Tid kan måles, men ikke veies.
Tid kan telles, men ikke tas på.
Tiden er der, men
den kan ikke gripes, holdes, stoppes.
Hva er tid?
Finnes egentlig tid?

Tiden merkes.
Tiden setter sine spor.
Tidens tann lager bitemerker.

Noen sier tiden kommer,
andre sier at den går.
Er det mulig å snu tiden,
annet enn på videomaskinen og i hukommelsen?
Noen sier tiden er en gave,
men tiden er der uansett, i hvert fall i min tid.

Forkynneren sier at det er en tid for alt,
en til å fødes og en til å dø,
en til å plante og en til å høste,
en til å le og en til å gråte.

Noen sier at vi lever i en ny tid,
Men er noe annet mulig?
I gammel tid var vel også tiden flunkende ny?

Vi sier at noe skjedde i tidens fylde
Var det den gang tiden var inne?
Var det like før tiden var ute?

Av og til skjer ting i tide og utide
Er utid det motsatt av tid?
Jeg liker å være i tide,
Men jeg liker også det tidløse.

Nåtid finnes bare i teorien
Fortiden spiser opp framtiden, uten stans

Vi sier vi har god tid
Vi sier vi har dårlig tid
Men kan tiden være god eller dårlig?
Vi mener vel nok tid eller for lite tid?
Selve tiden kan ikke være god
Det er vel det den fylles med som er godt?

Jeg vet ikke om jeg kan snakke om tid i morgen,
Jeg kan være gått ut av tiden
Jeg takker for tiden jeg har hatt,
for at jeg får leve sammen med andre i min samtid.
Jeg takker for tiden jeg fortsatt får ha til rådighet.
   

torsdag 8. november 2012

Lenge leve kaffetrakteren!


Dagens Næringsliv hadde for et par dager siden en skremmende ingress i en to-siders dypdykkartikkel om kaffetrender i Norge. Jeg kunne lese at ”kaffekapsler og kaffeputer er i ferd med å danke ut kaffetrakteren”. Skrekk og gruff!
Jeg ble etter hvert litt berolighet da jeg leste tall og statistikk. Kaffetrakteren fins fortsatt i 72 % av alle hjem. Selv om det er en nedgang på 5 % fra i fjor, er dette soleklart foran de grumsete presskannene (46%) og de uintelligente kapsel- og podsmaskinene (23%).
Jada, folk kan gjøre hva de vil, og de respekterer sikkert at jeg er trofast mot min Moccamaster kaffetrakter, selv om noen ser ned på hvor lite oppdatert jeg er, sånn rent kaffefaglig og trendmessig. De fleste kapselkaffer jeg har smakt synes jeg også at smaker vondt. Men smaken er som kjent som baken: Delt. Kaffedrikkere flest er også enig med meg, igjen i følge avisartikkelen, at traktekaffe smaker aller best. Traktekaffen danker ut alle de andre 9 typene.
Men folk styres ikke bare av smaken. Hvis bare ting er kult nok, dyrt nok og nytt nok, hiver folk seg på nye bølger, selv om det nye bare kommer i tillegg til alt det trauste og trygge vi har fra før. Kaffetraktere beholdes, selv om kjøkkenbenk og skap fylles med alskens nye duppedingser. Og etter en stund pakkes de nye duppedingsene bort fordi de etter hvert egentlig ikke blir brukt. Hvem har vel ikke pakket bort både brødbakemaskiner, skjæremaskiner, eggekokere og diverse kaffemaskiner?

Å kalle kapselmaskinene uintelligente er vel litt respektløst, mot selve maskinen. Men den som bruker den, og samtidig er intelligent, må ta inn over seg at dette er både ekstra dyrt og skaper en masse avfall. Flere titalls millioner brukte kapsler med blanding av plast og aluminium havner i restavfallet. Nå diskuteres det returordninger for kapslene. Jeg sier ikke mer….

Jeg trakter ikke etter annet enn traktekaffe. Takke meg til.

fredag 2. november 2012

Vi lever jo i 2012!?


Når uangripelige argumenter glimrer med sitt fravær, når desperasjonen er stor nok og når man legger enhver logisk og rasjonell tanke til side, da trekker man fram utsagnet: ”Vi lever jo i 2012!”
George Washington
levde over 200 år før 2012
I dette jukseargumentet ligger det implisitt noen teser som sier ”Verden går framover. Vi er mye klokere i år enn i fjor, for ikke å si enn for hundre eller tusen år siden. Vi er også mye mer humane, gode, flinke og kunnskapsrike.” Hvor har vi det fra? Kan det bevises? Var våre foreldre og tidligere sivilisasjoner og kulturer dummere? Brukte de tiden vi nå bruker til underholdning, nytelse, wind-surfing og nett-surfing til nytteløse og kunnskapsløse sysler og til matauk og strev for å overleve?
Gandhi levde
100 år før 2012
Man trenger ikke å være professor i historie for å kunne lese av historien at ikke alt bare går framover med menneskeheten. Man trenger heller ikke å ha levd mange år med en viss tilstedeværelse og evalueringsevne for å kunne erfare at kvaliteten på mange områder faktisk også blir dårligere på det som sies og gjøres i arbeidsliv, politikk og samfunnsliv.
På mange områder går det selvsagt framover. Men dette er ingen absolutt naturlov som legitimerer at vi kan slenge ut et utsagn som sier at gamle verdier, standpunkt, holdninger og overbevisninger kan kastes på båten dersom majoriteten eller meningstyranner i 2012 mener noe annet enn de av oss som av og til har meninger som er motstrøms eller gammeldagse.
Å argumentere med ”Vi lever jo i 2012” er like syltynt som utsagnet ”Det faller på sin egen urimelighet”. Eller som mange i sin arrogante barneoppdragelse har svart sine barn, når de har spurt ”Hvorfor?”. Da har svaret ofte vært: ”Derfor!”, eller ”Fordi pappa har sagt det!” eller at ”Mamma vet best!”.