lørdag 27. oktober 2012

Fantastisk fargerikt fellesskap på "Frelsis"



Olav og litt
av forsamlingen
Eg har vært med på møje fint på Frelsesarmeen i snart femti år, men sjelden någe sånn som det eg fekk vær med på i Egersund i dag. Internasjonal dag, et samarbeid mellom Frelsesarmeen, flyktninge-kontoret te kommunen og innvandrararbeidet te kjerkå. Lokalet va stappfullt, unge  og gamle, stor variasjon i hudfargar, frisyrar og kler. Ordføraren va der, og det va Reidunn og Olav og. De e ledare for Frelsesarmeen i ”okka by”. Fantastiske mennesker, sa ordføraren te meg, og eg bare bekrefta at sånne så di skulle me lagt på kopimaskinen og spredt rundt i heila kongeriket.
Datakyndig
hjelp fra Reidunn
I tre timar va me samen. Gode middagsrettar frå Afghanistan, Litauen, Eritrea, Burundi og mange andre land. Mye sang, og mange flotte innslag. Fiolinspel fra Serbia og afrikansk dans og sang. Men det va et par ting som eg aldri har hørt før, så nesten gjorde at øyrene mine datt av.
Fysst va det de 16 ungdommane fra Myanmar (Burma) som sang om ”Sodoma og Gomorra”, visstnok med ein god slutt. De ba oss om å lesa fra 1 Mosebok kapittel 19 når me kom hjem. De sang på burmesisk, og de sang fint, men eg forstod ikkje ka de sang.  Men eg kjenne historien om Sodoma og Gomorra.
Noen av de
16 unge fra Myanmar
Det andra va at me te slutt sang: ”I natt eg drøymde noko som eg aldri har drøymt før”. Greit det me ”fred på jord”, men at me og skulle drømma om ”Det fins ingen soldatar meir..”, det hadde eg aldri trodd eg skulle vær med og synga på Frelsesarmeen, samen med ganske mange soldatar..


torsdag 18. oktober 2012

Termostaten te kånå mi

   
Min første kjærlighet -
en 1963-modell
Eg e glad for at kånå mi ikkje e ein bil. Då hadde eg vurdert å skifta henne ut. Joda, motoren går ennå og det e nok luft i dekkene. Verre e det med termostaten. De seie det e ein øvegang, pleie å komma i den alderen, seie de. Men termostaten e definitivt i ulage. Temperaturen går opp og ner, og når det e kaldt så vise han gjerna varmt, og omvendt. Kondens komme i tide og utide, og vinduene må rullast ner, rett så det.
Cruisekontrollen e og et problem. Farten variere voldsomt og e ustabil. Stedsansen e og på ein snurr, så GPS’en virke definitivt ikkje. Faktisk har hu aldri hatt GPS.
Der finnes og mange nye typar drivstoff for tiå, super høyturbo, diesel lavkarbo, og ingenting ska ver uprøvd. Men det skape ofta problemer både med eksosen og lydpottå.
Batteriet må stadig oftara ladast og fjøringå knirke. Og så mase hu merr og merr om at hu trenge å smørast på de slitte delane sine.
Men sjøl om kånå hadde vært ein bil, e eg ikkje sikker på at eg hadde bytta bilen ud. Veteranbilar har og sin sjarm og samleverdi, med minnerike bulkar og skrammer. Og så har med kjørt någen hundre tusen tusen goe kilometer samen. Det har me tenkt å fortsetta med.

tirsdag 16. oktober 2012

Å gi 110 prosent?


Jeg vet ikke hvorfor jeg først har innsett det, at jeg aksepterer en matematisk umulighet. Helt til nå har jeg nærmest sett med forakt på de som har sagt at de har gitt 110 prosent, for eksempel idrettsutøvere som tar seg helt ut på oppløpssiden. Man kan jo ikke gi mer enn 100! 100 prosent betyr å gi alt, absolutt alt! Man har ikke mer enn man har!
Så er det at den andre dimensjonen i livet mitt kommer inn. Den første, den matematiske dimensjonen er så altomfattende, så fascinerende, så morsom, så meningsfull at den gir livet stor og dyp mening. Men den andre dimensjonen i livet mitt er enda viktigere; Den åndelige, den guddommelige.

Derfor er det fantastisk av og til å kople disse to dimensjonene. Da blir det guddommelig matematikk. Da gir også ”110 prosent” mening. Det er så enkelt at når jeg regner med Gud, ber ham om styrke og hjelp, kan jeg klare mer enn det som jeg rent menneskelig er i stand til, mer enn 100 prosent av det jeg klarer med egne krefter og egen forstand. Da kan jeg snakke om å gi 110 prosent, ja, mye mer enn det.

Jeg gjør Paulus sine ord til mine, når han sier: ”Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk” (Fil 4.13)
 

onsdag 10. oktober 2012

Normalitetstyrrani


Jeg vet ikke om ordet tyranni* passer så godt, men det er slik jeg opplever det: Stadige budskap som slår fast at det selvfølgelig er dette som er normalt, og indirekte: ”Det er helt unormalt om du ser ting annerledes enn meg, enn oss, om du velger annerledes enn meg, enn oss”. Når budskapet dryppes inn gjennom ulike medier, så begynner vi til slutt å tro at det slik skal det være. Du er unormal. Du er utenfor. Du mangler noe, om du faller utenfor ”det oppleste og vedtatte”.

Et normalt liv? Et ideal?
Og bak disse budskapene står markedskrefter, interesse-grupper, politikere og folk med makt i samfunnet. Men jeg vil ikke la meg dirigere, manipuleres eller la disse kreftene få bestemme hva som er ”normalt”, eller ”mot normalt” som gamle Leif Juster så indignert beklaget seg over.
Men hva er det å være normal? Hvem er det som setter normene?
Eksemplene er mange på hva som folk får presentert som en selvfølge. Her er tre:
·         Sydenturer og eksotiske ferier. Mange har ikke råd til å reise på dyre ferier. Mange barn har heller ikke foreldre som er i stand til, eller prioriterer dette. Opplevelsen av å ha en god ferie, bare ha fri, uten at det koster mye penger, må ikke ødelegges ved at det stemples som unormalt.

·         Jeg føler også at folk ser på meg som unormal fordi jeg ikke drikker alkohol. Avholdsstandpunktet må stadig forklares og forsvares. Vinspalter i aviser florerer og alkohol sies nå å være absolutt nødvendig for at publikum skal komme på ishockey- og håndballarenaer.  Men det er et fullverdig alternativ å velge å si nei til alkohol. Vi er flere hundre tusen avholdsfolk bare i Norge, og vi er ikke unormale fordi om vi har valgt bort kilden til de største helse- og samfunnsproblemene vi har i dag.

·         Det går an å bli forelsket, ja, til og med å ha en kjæreste, uten at man skal hoppe til køys ved første anledning. Men det virker ikke slik om vi ser på film og TV-serier. Men toppen av kransekaka synes jeg at kultursjefen i Elverum nylig tok. Hun ga 63 nytilflyttede 15 og 16 åringer to kondomer og glidemiddel og sa: ”Det er så enkelt som at ungdom blir forelsket og har sex. Det er ikke noe unaturlig over det” (Se lenke nederst) Hva med de som ikke får bruk for dette, eller velger å spare sex-debuten til de finner den de skal dele livet med? Er de unormale?
Hva vil jeg med dette? Jeg vil vi skal være på vakt, ikke la oss diktere av verken politisk korrekte meninger, strømninger i tiden eller mediekreftenes propaganda. Jeg vil vi skal tenke selv, gjøre våre egne gode valg og være trygge på dem. Det er ikke et mål å være normal, hvis det som andre definerer som normalt går på tvers av våre valgmuligheter, verdier og prinsipper.


* Tyranni=En styreform der statslederen definerer hva som er rett og galt. (Wikipedia)

mandag 1. oktober 2012

Familien min


De siste dagene har jeg fått store og gode doser av familiesamvær. Jeg er så heldig å ha en stor familie. Kona mi, guttene våre, foreldre, svigerforeldre, søsken, søskenbarn, tanter og onkler er så gode å ha og å være sammen med.
Jeg har vært sammen med søskenbarnet mitt et par dager også. Han sier; Jan er ikke bare min bror, han er også mitt søskenbarn. Vi har felles besteforeldre, men enda viktigere at vi er brødre, i Guds store familie, søsken i Herren, som vi sier.
En brøkdel av den store familien min
på gudstjeneste i Frelsesarmeen i Stavanger
Jeg har vært i Portugal, i Latvia og på Jeløy og truffet medlemmer og kolleger i Frelses-armeen, truffet mange jeg aldri har møtt før. Likevel kjente vi med en gang at vi hører sammen. Vi er søsken. På søndag var jeg på familiegudstjeneste i Frelsesarmeen i Stavanger, igjen sammen med litt av denne store familien min. Mine foreldre var der også, noe som er ekstra godt, men de er også mine søsken i Guds familie, der Gud er vår far.
Det er godt å høre til. Vi mennesker er skapt for å ha relasjoner med hverandre, med oss selv og med Gud. Da er det godt å kjenne at det er bånd som binder oss sammen, på tvers av alt som skiller. Jeg er privilegert!