tirsdag 18. september 2012

Spektakulært, sa du?


Nå kan jeg ikke la være lenger. Jeg må få ut litt av min frustrasjon når det gjelder ordet ”spektakulært”. Det er mulig du foreslår at jeg bør oppsøke psykolog for å bli kvitt min aversjon, men hør nå litt på meg først, så kan det være at jeg får det litt bedre etter at jeg har fått satt ord på det.
Ordet brukes nå i hytt og pine (like mye hytt som pine…*), og jeg blir ikke imponert over de som prøver å briljere med dette ordet, tilsynelatende uten å reflektere over om ordet gir et utsagn riktig mening og økt kvalitet. ( Jeg tenker ikke partikulært på noen.)
Tror dette kan kalles spektakulært....
Før i tiden husker jeg ikke at ordet spektakulært fantes en gang. (Men ordet spetakkel brukte vi mye, før i tiden, men det ordet hører jeg ikke så mye nå) I mine tykke ordbøker fra 1995 og fra 2001 finnes ikke ordet spektakulært. På engelsk hadde jeg hørt ordet ”spectacular”, og da betyr det, igjen etter en ordbok fra 2001, storslått, imponerende eller dramatisk.
Da jeg hørte det på norsk tenkte jeg at det var noen som skulle engelskjåle seg, på samme måte som noen sier å attakere i sted for å angripe. Jeg syntes også at den norske varianten minnet om utspekulert, og lurte litt om det var det ordet kunne bety? Eller at det måtte være noe som var svært flott å se på, siden ordet ”spectacles” betyr briller?
Men i Tanums store rettskrivningsordbok fra 2005, der finner jeg ordet. Her står det at ordet betyr påfallende eller oppsiktsvekkende.
Min oppfatning av ordet har inntil nylig vært at det må bety noe som er storslått og flott å se på, som for eksempel norske stupbratte fjell, omgitt av fjorder, isbreer og solskinn, eller et spillende nordlys (se bildet).
Jeg tror forresten at vi ikke trenger ordet. Det har jeg ferskt bibelsk bevis for. Språkeksperterne som har oversatt den helt nye bibelutgaven (2011) har ikke hatt behov for å bruke ordet en eneste gang. Og siden jeg fortsatt er usikker på hva spektakulært egentlig betyr, og har aversjoner mot all slags bruk av det, i tide og utide, har jeg enda ikke brukt ordet.
Jeg sier storslått, flott eller imponerende, og klarer meg med det, i hvert fall inntil videre.

( * I følge Per Egil Hegge er uttrykket en sammenblanding av uttrykkene ”hytt og vær” og ”død og pine”,  og det frister derfor å introdusere uttrykket ”død og vær” for å skape litt balanse..)

fredag 7. september 2012

"Takk, jeg skal ikke klage!"


Jeg har i mange år vært opptatt av spørsmålet ”Hvordan går det med deg?” eller ”How are you?”, som de sier på utenlandsk. Jeg har blogget en del om det, og kan ikke la være å fortsette med det. Det vil si. Jeg er mer opptatt av hva vi skal svare på dette spørsmålet, ikke minst å kunne ta spørsmålet på alvor og svare ærlig. Men det kan jo bli ganske slitsomt.
"Får vel bare bite det i meg,
og ikke klage.."
Det lettvinte ”Takk, bare bra” fungerer jo bra, de sjeldne gangene det er helt sant. ”Takk, stort sett bra” synes jeg er bedre. Ganske nylig introduserte jeg bruken av terningkast. Jeg svarer ofte ”Terningkast fire” som nesten uten forklaring oppfattes som ”Jo, fire av seks er jo ikke så verst”. I løpet av de siste månedene har jeg vært innom så godt som hele skalaen.

Men nå har jeg også hatt behov for å svare det ganske vanlige svaret: ”Takk, jeg skal ikke klage!” eller ”ska’kje klaga” som jeg sier på min dialekt. Det kan faktisk bety det samme som ”Takk, jeg bør ikke klage, men har egentlig ganske lyst til å gjøre det”. Men det passer seg ikke. Det kommer ikke noe godt ut av å klage på andre.

Det er så lett å skylde på andre hvis ting ikke går min vei. ”Hvis bare… ”, ”Ingen forstår meg… ”, ”Ingen ser meg”, ”Det er egentlig ikke min skyld”. Slike tanker kommer til de fleste av oss, …. tror jeg. I hvert fall kommer de til meg, av og til. Men jeg holder det for det meste for meg selv.

Når ting ikke er så greit, er det ikke lett å svare. ”Takk, bare bra!” Derfor er det kanskje en ide å lytte litt ekstra når svaret kommer, enten det er fra meg eller andre, ”Takk, jeg skal ikke klage..”?
 

(Her er litt flere tanker om emnet…)