torsdag 30. august 2012

"Tusen takk for det dere gjorde for meg!"


Det skal ikke mye til for å glede en middelaldrende mann. For noen dager siden hadde jeg en opplevelse som varmet meg. En solskinnshistorie. Derfor kaller jeg henne ”Sunshine”. Hun har vokst opp i et land langt fra Norge og ser litt annerledes ut enn oss kritthvite nordmenn. Hun kom til Norge på grunn av vanskelige forhold i sitt hjemland.
Jeg har truffet henne noen få ganger de siste årene. Hun kjenner meg, og smiler alltid til meg når hun ser meg. Sunshine er ansatt i en stor butikk ikke så langt fra der jeg bor. ”Sitter i kassen”, som det vel heter?
Mens jeg står i nabokassen og skal legge varene mine i handleposer ser jeg henne. Hun har ingen kunder akkurat da, og hun smiler til meg. Jeg spør: ”Hvordan går det?” Jeg ser at det er sant det hun sier når hun sier det går bra. Hun spør meg tilbake og så utveksler vi noen få setninger, på syv-åtte meters avstand, slik at andre kan høre oss. Hun forteller at nå har hun hatt denne jobben i over ti år. Så sier hun høyt: ”Tusen takk for det dere gjorde for meg i begynnelsen. Det betydde så mye for meg.”
Jeg går der i fra, oppmuntret og glad. Sunshine fikk arbeidstrening og språktrening i Fretex og hjelp til å komme seg ut i arbeidslivet. Sunshine fikk relevant butikkopplæring og jeg er sikker på at arbeidsgiveren hennes i dag er svært fornøyd med henne.
”Takk for det dere gjorde!” Jeg gjorde ikke så mye. Jeg var lederen,den gang, men jeg vet at mange flotte ansatte gjorde mye for både henne og mange, mange andre. Det er mange Sunshine-, jeg mener solskinnshistorier. Mange har i Fretex fått grunn til å tro på framtiden. Ikke alle historier har blitt så gode som den om Sunshine, men vi skal likevel gi alle en sjanse, vi skal likevel prøve.
”Takk for det dere gjorde!” Jeg kunne ikke la være å tenke på Mesterens ord da han sa: ”Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.” (Matt 25.40)
Å ha en meningsfull jobb betyr mye, både for Sunshine og for de som for eksempel gir slike som Sunshine nye muligheter i livet.

PS: Nå er forresten en svært viktig, meningsfull og ny lederstilling i Fretex lyst ut. Du finner den her: http://fretex.easycruit.com/vacancy/817277/46898?iso=no

fredag 24. august 2012

THED og Smidig kriminell - En flott historie


Tre gutter treffer hverandre og blir bestevenner, først Tor Halvar og Eirik som 6-åringer i 1990 i Mosjøen, siden kommer Daniel med i gjengen i tidlige tenår i Stavanger. Daniel blir med på de to andres elleville filmprosjekter som de startet med da de bare var 7 år.

Danni + Eirik + Tor Halvar = THED
De utfyller hverandre og har i sum stor kreativitet, musikalitet, humor og teknisk kompetanse. En rekke filmer, mest korte musikk-videoer, ligger på nettstedet deres thed.no, fra perioden 1998-2005. Noen slagere ligger også på Youtube, med til sammen noen hundre tusen visninger. De var nominert til Amandus-prisen for ”Smidig kriminell”, men Michael Jackson satte en stopper for at de fikk formelle rettigheter til å parodiere ”Smooth Criminal”. Men både denne, ”Sei Sei” (McCartney) og ”Slipssangen” (The Supremes) er verd å se, sammen med alt som ligge på Thed.no. Alt er spilt inn fra de var ca femten til drøyt tyve år gamle.

Nå er de voksne, men fortsatt har de glede av teknikk, sang, musikk, lyd og kreativitet, men det ser ut som perioden med ”THED” (Tor Halvar Eirik Daniel) er slutt, eller kan vi ønske oss noe mer? De gjorde det ikke for penger eller berømmelse (selv om de etter hvert fikk en stor fanklubb av både kjente og ukjente). De hadde bare en fantastisk glede av det.

Hvorfor skriver jeg om dette i min blogg. Jo, fordi jeg er far til Eirik og var ganske så stolt av både ham og de to andre guttene, som også betyr mye for meg. Men jeg legger også ut lenker her nederst for at kanskje flere kan ha glede av det og gjenoppdage en gruppe som helt sikkert kunne gjort det minst like godt som mange av de som vi i dag ser og hører i mediene. Eirik, Danni og Tor Halvar har fortsatt godt kameratskap, men har gjort valg som sannsynligvis har vært det beste for dem.

Smidig kriminell: http://www.youtube.com/watch?v=GOtLkelWvlM

Slipssangen: http://www.youtube.com/watch?v=XMSuewRpR2g

Sei, sei, sei: http://www.youtube.com/watch?v=SJzkxokJD4A

søndag 19. august 2012

Jerusalem

  
Sommerens store leserprosjekt er fullført. Jeg er svært fornøyd med at jeg har lest hvert ord, inklusive fotnoter, dog ikke kildehenvisningene, i Simon Sebag Montefiore sin murstein av en bok, ”Jerusalem – en biografi”. Boken er gitt ut på Cappelen forlag, og selv om Montefiore er jøde, sies det at den gir en mest mulig nøytral beskrivelse av hva som har skjedd i og med Jerusalem de siste 3-4000 år. Det er også mitt inntrykk.
Tre religioner, jødedom, kristendom og islam, har hatt denne byen som et hellig sentrum. De har kjempet om den, delt den, vekslet på å herske der og i perioder levd i både fordragelighet og fred. Men krig, lidelse og religiøs og politisk maktkamp har mer vært hovedregelen.
Verdens riker, i hvert fall de kjente og herskende i Nord-Afrika, Midtøsten, Europa og i nyere tid også USA, har hatt sterk interesse av å kontrollere Jerusalem.
Summen av menneskelig råskap, begjær, ondskap, lidelse og ødeleggelse er det som har slått meg mest. Vel så mye som religion, har politisk spill, folkegruppers og despoters maktbegjær og familier som både stod sammen og som heller ikke tok noe for å drepe hverandre vært avgjørende for historiens gang.
Jerusalem har blitt ødelagt gang på gang, men stadig reist seg, og byen er i dag minst like viktig for religionene og nasjonene som før.
Boken har gitt meg en mye større kunnskap om bakgrunnen for Jerusalems og hele verdens historie, og ikke minst for de utfordringer som byen, jødene og Israel befinner seg i nå.
Boken har fått meg til å interessere meg enda mer for situasjonen for arabere og jøder. Jeg har blitt enda mer sikker på at det jødiske folk trenger sin egen nasjon, som er trygg, og som vi ikke må tillate at ondsinnede fundamentalister eller regimer vil utslette.
Historien har vist oss mer enn nok av lidelse, spesielt for det jødiske folk.
Boken anbefales. Be for Israel og om at både jøder, arabere og mennesker av ulik tro skal kunne leve i fred og respekt med hverandre.

tirsdag 14. august 2012

Perlebryllup? Javisst! I dag feire kånå og eg 30 år!


I dag, den 14 august 2012, e det tredve år siden eg og kånå sa ja te kverandre i Stavanger Domkirke. Me va bare 19 år.
Eg va så forelska. Eg trodde knapt det va sant. ”Der komme hu!” sa eg te forlovaren min, Ole, då eg såg na, langt der nere i kjerkedørå samen med han som fortsatt e svigerfaren min. Fra det øyeblikk va eg sikker på at ingenting kunne gå galt. At hu ville svara ja, va eg ikkje i tvil om.


Me va unge og me va de fysste i både venne- og søskenflokk som gifta seg. Då me stod i kjerkedørå, nygifte, va eg kjempestolt og hu va litt flaue og ville knapt kyssa meg. Tenk på alle som såg på! Bilen med kjørte i va Ole’s 19 år gamle marineblå Opel Rekord og brudekjolen kosta 600 kroner, brukt. Ingen av oss hadde hatt utdrikningslag. Ingen fant på någe tull og brudesuiten va gjesterommet med sovesofa hjemma hos svigerforeldrene mine. Bryllupsreisen gjekk med flyttelasset i min litle Opel kadett, 1963-årgang på skrått øve fjord og fjell fra Stavanger te Trondheim.

Hu va så fine, verdens finaste syns eg, og eg va verdens heldigste. Hu va og fornøyd, sa hu. Det fylte ingen bruksanvisning me henne. Det kunne nok være ein fordel, men me hadde tross alt kjent kverandre heila livet.
Någen seie det e ein prestasjon, ja, mot normalt å fortsatt ver gift me kverandre i 30 år. Det e ikkje sant, heller ikkje for oss to. Det e fortsatt mest normalt at de som gifte seg aldri skille seg. Me har lovt kverandre både å elska og æra kverandre i gode onde dager, og me har lovt mya aent og te kverandre. Det komme te å holda så lenge me begge leve.
Av og te har eg hatt lyst te å senda henne te India, Indonesia eller Malaysia (Det e der pepparen gror) Men eg vett at sånne tanker går fort øve. Alt har ikkje vært solskinn og me har måtta jobba, samen og kver for oss. Eg har ikkje vært så flink å setta ord på ting, mens hu kompensere så det holde, synes eg. Men me har ikkje hatt någen syvårskrise og eg merke heller ikkje antydningar te någen tredveårskrig. Me e glade i kverandre og me seie det te kverandre. Det vil sei: Eg kvittere litt for ofta bare med ”I lige måde…” Det ler hu bare av..
Kjære Kjersti. I dag feire me Perlebryllup. Eg må sei som eg så mange ganger har sunge te deg, denne linjå i den flotte sangen frå Løgnaslaget: ”Du e ei perla så vaie i vind!” Eg elske deg fortsatt og håpe på mest gode dager i framtidå, men me ska og holda samen i de dagene som ikkje komme te å vær gode.

torsdag 9. august 2012

Stiftemaskinen min


Underlig hva man kan bli glad for, for ikke å si glad i. Se nøye på bildet. Denne stiftemaskinen har jeg hatt siden jeg var helt ung, og det er så lenge siden at jeg ikke vet hvor mange år det er.


I dag ble jeg så glad og takknemlig for at jeg har denne stiftemaskinen. Den er bare min, ikke innkjøpt eller betalt av arbeidsgiver. Jeg har den hjemme. Den har vært trofast i alle år, men mer enn det: Den gjør en perfekt jobb. Forutsigbart og nøyaktig. Aldri noe tull. Ingen stifter som kommer skjevt, setter seg fast eller oppfører seg merkelig. Bare den får riktige stifter og kyndig og god behandling er suksessen det normale.

Jeg blir så glad i den, fordi jeg har så mye erfaring med andre stiftemaskiner. I alle fasonger og størrelser. Flott skal det være, men stiftene formelig krøller seg, bøyer seg, sklir feil vei, gir opp å komme gjennom papiret, i hvert fall halve stiften. Og hvor er det stifter, rette stifter på kopirommet eller i skuffen (som jeg har arvet av min forgjenger) når siste stift er pirket ut av maskinen? I min frustrasjon har det ofte vært bindersen som har blitt redningen, ikke bare til å feste ark, men også til å pirke ut håpløse stifter som ikke vil ut.

Stiftemaskiner som trøbler, ja, som hefter min dyrebare tid, er ikke godt for blodtrykket mitt. Det gir meg en dårlig dag og jeg ser ikke bort fra at det går ut over mine kolleger.

Nei, gi meg en god stiftemaskin. Ofte er det ikke mer som skal til for å glede meg.

fredag 3. august 2012

Stenger budbringeren for budskapet?


Jeg ble litt forundret over min gode venn, en kristen bror på min alder, som utøste for meg sin konfidensielle omtanke for en kvinnelig forkynner han nylig hadde hørt. Den pene og oppegående dama hadde holdt en fin preken, egentlig, men han hadde hele tiden tenkt på hvorfor i alle dager hun aldri hadde gjort noe med den kjedelige kone-frisyren sin. Jeg tenkte: Hvem har et problem her?
Det er vel andre enn hun med den kjedelige frisyren som har stengt mye mer for budskapet ved sitt utseende eller væremåte. Øystein Sundes ”Frøken Bibelstripp” er vel en av dem, karikaturen av den lettkledde, utringede og deilige gospelkorsangerinnen.
Det funket i hvert fall for
Billy Graham. Budbæreren
fikk fram budskapet
Hva er i fokus fra budbringeren, budskapet eller budbringeren? Og enda mer viktig: Hva blir tilhøreren opptatt av? Budskapet eller budbringeren.
Jeg innrømmer det gjerne. Som tilhører blir jeg ofte distrahert, både av hvordan taleren eller sangeren ser ut eller har kledd seg. Hvis navlen viser på grunn av en for kort t-skjorte har jeg for eksempel problemer med rett fokus. I tillegg er ulyder som smatting, eller stønn etter hver setning, eller for mye bruk av ”liksom, på en måte og ikke sant”, eller at taleren aldri har øyenkontakt med noe av oss og kun med gardinstengene, ja, da sliter jeg.
Jeg er selv taler og forkynner. Jeg ber om at jeg skal være så god at folk ikke bare holder seg våkne, men til og med følger med og får med seg både hovedpoeng og budskap. Men jeg ber også om at jeg selv ikke må komme i sentrum, verken på en positiv eller negativ måte. Jeg ber om hjelp, også fra deg, om det er nykker eller negative ting jeg kan rette på. Men frisyren min, den kan jeg, eller rettere sagt vil jeg, dessverre ikke gjøre noe med.