fredag 27. juli 2012

OL i London - for eller mot?


De olympiske leker har alltid begeistret meg. Ikke det at jeg har vært kandidat til å delta. Ei heller har jeg tenkt tanken at jeg skulle være til stede som publikum. Men selve konkurransene, ”citius, altius, fortius – raskere, høyere, sterkere”, de små sekundene, centimetrene, tallene og matematikken, kombinert med atletenes intense innsats og nasjonal stolthet og forbrødring er en fantastisk blanding. Bare hvert fjerde år, og desto mer prestisjefylt for den som erobrer en olympisk medalje for seg selv og for landet sitt.
Mitt første OL som jeg kan huske var i Mexico i 1968. Jeg var bare fem år og husker det først og fremst for det var da jeg lærte å lese. Jeg studerte resultatlisten på TV og spurte pappa om det stor JAM på en linje. Jeg heter jo Jan, og fant ut at ved å bytte ut bokstaven N med M, fikk jeg ordet JAM (som er en forkortelse for Jamaica). Jeg hadde lært bokstavene, men nå var selve lesekoden knekt og fra den dagen kunne jeg lese alt jeg kom over. Jeg husker også Bob Beamon som hoppet 8,90 i lengde. Jeg takker min idrettsinteresserte far som introduserte idrettens velsignelser og underholdningsverdi for meg.
Siden de antikke olympiske leker
har bl.a. draktplikt blitt innført
Men fra 1972 husker jeg de fleste høydepunkter, både sommer-OL med Knut Knutsen, Leif Jensen og vinter-OL med Magnar Solberg og Pål Tyldum. Jeg liker fortsatt OL, men med årene har interessen dabbet gradvis av, i takt med at jeg har blitt eldre og fått mange andre interesser og ansvar, men også i takt med en alt for stor økning i antall konkurranser og ikke minst gigantiske budsjetter.
Nå sitter jeg og ser på en storslått åpningssymfoni og synes det er flott. Til og med utsøkt engelsk humor med Mister Bean har de fått med. Storbritannia kan det, og selv om det ikke er andre konkurrenter, vinner de definitivt denne øvelsen. Best ever? Spektakulært er visst det nye norske ordet folk bruker når de skal si at noe er imponerende og storslått.
Jeg sitter og prøver å være positiv. Jeg burde kanskje formulere tankene mine som en bønn, men jeg blander Gud sjelden inn i idrett. (Noen mener han holder med Viking, men da synes jeg han er en dårlig supporter, gitt de tiltak han rår over og kunne sette inn). Nei, jeg får heller kalle dette et håp:
Jeg håper at summen av sunne idrettsverdier, gode forbilder, nasjoners forbrødring, investering i folkehelse, nasjoners stolthet og varig investering i bygninger, veier og infrastruktur mer enn oppveier de ekstreme samfunnsanstrengelser, gigantiske budsjetter, og et ubehagelig innslag av korrupsjon, doping og misbruk av makt.
Jeg har av og til lurt på om jeg begynner å bli i mot OL slik det nå har blitt. Men jeg lander fortsatt på å tenke positivt. Jeg lander på at regnestykket med plusser og minuser gir en positiv sluttsum. Men det er ingen selvfølge og det krever et godt forarbeid og ettarbeid av det landet som er arrangør.
Nå gleder jeg meg til folkefesten, kappestriden og til å se så mange vinnere, både de som får medalje og de som seirer på andre måter. Heia London og heia Norge!

tirsdag 24. juli 2012

Kom og smak! Helt gratis!


Jeg har vært en snartur i London. Hver gang jeg returnerer via Heathrow irriterer jeg meg over å bli tvunget til å gå gjennom butikker som er overfylt til randen av eksklusiv parfyme og komplett uaktuelle drikkevarer. Smilende salgspersonell søker øyenkontakt og vil mer enn gjerne hjelpe og få oss til å trekke kredittkortet.
Men denne gangen trodde jeg ikke mine egne øyne. Jeg blir tilbudt smaksprøver, helt gratis, mange steder. Akkurat som smaks-prøver av karamellpudding, appelsinjuice eller Salsa-laks på min lokale Mega-butikk. Men her var det polvarer, stinne av alkohol.
Nei, jeg falt ikke for fristelsen. Det var ingen fristelse, men jeg spurte pent om å få ta et bilde av den hyggelige engelske damen. Jeg forklarte også, uten å nevne hvor jeg kom fra, at gratis smaksprøver ikke er lov i det rare landet jeg kommer fra, og føyde til at jeg selv ikke drikker alkohol.
Folk var ivrige. Barnefamilier ble stoppet, og barna fikk se hvor heldige foreldrene var som fikk smake, helt gratis. Om noen år er de selv gamle nok til å gjøre sitt valg.
Jeg er litt forvirret. Jeg skal reise med fly og da må jeg reise fra en flyplass. Men må jeg virkelig også befinne meg i et alkohol-utsalg, og må jeg utsettes for denne form for reklame?
Jeg tåler det, men alt inni meg stritter imot en slik offensiv reklame for det som er kilden til de største sosiale og helsemessige problemer i vårt samfunn.

torsdag 5. juli 2012

Solguden - og kånå mi


I morges svikta kånå meg. Hyttefrokosten, med god tid te prat, stod på bordet. Så komme hu inn i stuå og seie spontant. ”Eg spise frokosten min ute! Nå.”
Itte mange dagers gråvær, stemme endelig metereologanes godversmeldingar med virkeligheten. Litt sol i dag og litt merr i mårå, før det bli gråvær igjen.
Då kan ikkje kånå gå glipp av de solstrålene som rekke fram te terrassen her mellom Vestlandsfjellene. Eg ser sjelden kånå mi så kjapp som når det dreie seg om å komma seg ut i solå.
Kånå mi kjenne det fyssta budet. Du ska ikkje ha andre guder enn meg. Eg seie ikkje at hu bryte det, men hu e ein soltilbedar. Slikke sol, smøre seg med solkrem, tar på solbriller, og ber meg finna fram ein god solstol.
Eg syns hu e fine med lyse hud, men hu meine lysebrun e finare, for ikkje å sei den uoppnåelige mørkebrune fargen. Eg har forresten et par gamle tanter som har solt seg någe ekstremt i livet. De har fått ein usannsynlig skrukkete hud, men kånå mi meine at det ikkje har någen sammenheng.
Eg e glad for solå, men av andre grunnar. For det fyssta, så bidrar hu te at eg har ei fornøyd kåna. Så e det dette med at solå gjør at me kan leva på denne planeten. Men blir det for lyst og blir det for varmt, finne eg meg ein plass i skyggen.
Men solå e ingen gud. Men Gud har skapt solå. Keiser Konstantin tok med seg litt av romernes solreligion, då han i år 321 gjorde soldagen te den kristne kviledagen då me skulle feira Jesu oppstandelse. Aztekere, egyptere, hinduer, buddhister og forfedrene våre her i nord tilba solå. Men kånå mi legge ikkje någe religiøst i det. Heller ikkje synge hu Randi Hansen sin sang ”Om æ fikk være sola di” te meg. Det savne eg forresten litt. Nei, soltilbedelsen hennes handle om rein og skjer nytelse.
Og frokosten? Jo, den fekk eg ha i fred og ro, inne, med ei god bok og med et realistisk håp om at kånå komme te å skinna om kapp med solå i dag. Eg trives i skyggen.

mandag 2. juli 2012

Vilje til å justere seg selv, forbedre seg selv


Jeg slutter ikke å undre meg, forundre meg.
Jeg lurer rett og slett på:
Hva med en liten
tilbakemelding, om jeg tør?
”Er han i det hele tatt opptatt av hva omgivelsene tenker om ham?”
”Spør han noen gang noen om hvordan han oppfattes?”
”Tror han at det er nok å ha en kone som kommenterer eller heier på ham, en kone som han slett ikke hører på?”
”Tror han at han ikke kan bli bedre, eller har han rett og slett gitt opp?”
”Har han helt fått ødelagt alt som finnes av antenner?”
”Forstår han ikke at han vil ha mye større tillit, mye bedre innflytelse om han i det minste viser et lite snev av ydmykhet, en smule interesse av å lytte framfor hele tiden å forberede sitt neste innlegg?”
”Tror han at han vet alt best selv? Hva med å faktisk spør folk til råds?”
Og hva med å åpne opp og spør noen av de som burde være sine mest fortrolige: ”Hva synes du om min måte å lede på, å involvere andre, å behandle medarbeidere på?”
Jeg tenker ikke på noen spesielle. Jo, forresten: Jeg tenker på ganske mange ledere, medarbeidere, kolleger, som ligner litt på denne mannen jeg her har beskrevet. Mannen er en karikatur, men en skygge av mannen har jeg møtt svært mange ganger. Og som oftest er det, ja, en mann.
Så tenker jeg også; Må jeg ikke være slik eller bli slik. Faren er der, hele tiden.
Jeg tror vi alle har godt av å være opptatt av hvordan vi oppfattes. Ikke for å være selvopptatt, men for å kunne forbedre oss i hvordan vi virker på omgivelsene, enten det er i jobbsammenheng eller sammen med familie og venner. Jo mer klokt, jo mer sympatisk vi opptrer, jo større er muligheten for å oppnå de mål og den hensikt som vår tjeneste og våre liv har.
Jeg trenger i alle fall tilbakemeldinger og prøver å få det av andre enn min kone, men også henne. Jeg er ikke enig i det som en tidligere kollega sa: ”Jeg kjenner meg selv godt nok og hvis folk har noe å klage på, gir de nok beskjed.” Slik er det ikke. Ledere havner fort i sin egen isolerte verden, der folk ikke vil, våger eller tror det nytter å gi tilbakemeldinger.
Jeg ønsker at det, der jeg er, alltid skapes et klima av trygghet og åpenhet, der vi gjensidig kan hjelpe hverandre å bli gode.