onsdag 30. mai 2012

Kånå mi har bursdag i dag


I dag e det akkurat 32 år siden eg satt med ei nydelig jenta i armen min. Hu hadde bursdag og me feirte at hu blei 17 år. Någen få dagar ittepå va me kjerestar på forrektigt. I dag e det nøyaktig 31 år siden med forlovte oss, på hennes 18-årsdag. Me satte ringane på kverandre i ein park på Stord. I dag e hu akkurat 49 år, bare to månar yngre enn meg. Ein fin alder.
I dag va me på Ostahuset og hadde et godt måltid og ein god prat, bare oss to. Me e fortsatt kjerestar, og me kjenne kverandre godt, på godt og vondt. Fortsatt holde hu ut me den tøysete, tydelige og alvorlige matematikaren som stadig konstatere at regnestykket går ut med et stort pluss, i hvert fall for meg. Någen minusar, men desidert mest plussar.
Eg legge denne bloggen ut på Facebook, men eg bryte ikkje prinsippene mine. Eg gratulere nemligt ingen med dagen på Facebook. Men på blogg kan eg gjør det, så gratulere med dagen, kånå mi! Eg elske deg.
(PS: Eg e heilt sikker på at du e fornøyd med presangen du fekk, siden du kjøpt’an sjøl)

torsdag 24. mai 2012

Hvor er den andre sokken?


Jeg vil nå ta opp en sak som har fått alt for liten oppmerksomhet, en sak som skaper mye frustrasjon, ja, til og med overtro. Det er den store gåten, det uløste mysteriet om den ene strømpen som forsvant. Da snakker jeg ikke om noe ullsokk i Orderudsaken, men det som jeg opplever gang på gang. Ja, ikke bare jeg, men mystisk mange andre også.
Jeg har en skuffe full av ensomme strømper. Jeg har kastet poser fulle av slike single sokker som savner sin like. Blå, grå, mønstrete, sokker med alle mulige slags dekor og symboler. Jeg gjemmer på dem så lenge jeg tror det er håp om å finne den andre sokken.
Når klesvasken skal legges sammen er det stadig sokker som plutselig er alene. Jeg finner ikke den andre sokken. Spiser vaskemaskinen sokker?
Bare en sokk er en sokk for lite. Om du ikke bare har en fot, da. Eller om du er så fleksibel, alternativ eller kanskje moderne at du kan bruke to forskjellige sokker på føttene.
Hva kommer dette av? Hvorfor skjer det igjen og igjen. Samlingen av ensomme sokker vokser stadig. Det er kanskje ikke så mystisk, når jeg tenker meg om. Det kan gå hull i sokker, og jeg er nødt til å leve med at kona mi ikke stopper sokker, slik min mor gjorde. Ikke bare nekter hun å stoppe sokker. Når hun finner en sokk med hull, kaster hun den, selv om jeg synes det er godt med litt sirkulasjon i sokken. Da blir den hele sokken ensom, men ikke kastet.
Det hender vel også at sokker blir tatt av føttene litt sånn i hytt og pine. En sokk her, og en sokk der, og da blir det fort at sokkene kommer bort fra hverandre.
Jeg har nå innstilt meg på at sokker bare forsvinner, og jeg leter ikke etter svar på alle livets uløste mysterier. Men jeg har funnet løsningen når det gjelder sokker. Heretter blir det bare svarte sokker på meg. Sokker av samme slag, slike som det ikke forskjell på høyrefot og venstrefot.
På denne måten blir det aldri mer enn en ensom sokk om gangen. Dukker det opp en ensom sokk til, er jeg helt sikker på at jeg har en som passer for denne. De to ensomme slås sammen og så er det plutselig ingen ensomme igjen. Genialt!
Jeg kjøper inn noen kartonger og så trenger jeg ikke å fornye før den nest siste sokken blir borte.

torsdag 17. mai 2012

Kristi Himmelfartsdag


Dagen i dag er knallrød, dobbelt så rød som vanlig. Det er både høytidsdag og helligdag, grunnlovsdag og Kristi Himmelfartsdag. Om det har vært liten oppmerksomhet rundt det vi som barn kalte ”himmelspretten”, en kjærkommen ekstra fridag i mai, er oppmerksomheten om mulig ennå mindre i dag.
Derfor roper jeg et himmelhøyt hipp hurra for Kristi Himmelfart i dag! Ja, jeg feirer også 17. mai, men prøver intenst å få fram budskapet om at Jesus dro opp til himmelen, med lovnad om en gang å komme tilbake. Hvert år, nøyaktig 40 dager etter 1. påskedag, markerer vi dette, i hvert fall på kalenderen.
Kristen tro handler nettopp om dette, tro. Tro på det som er utrolig. Jeg tror at Jesus stod opp fra de døde og vandret omkring blant sine venner i førti dager før han tok dem med på et fjell og sa: Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»  Så skjer det utrolige: Han ble løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres. Som de nå stirret mot himmelen mens han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.» (Apg. 1.8-11)
Dette utrolige tror jeg på og Jesu ord om spredning av evangeliet til jordens ender har blitt til virkelighet. Jesu oppdrag til disiplene er fortsatt gyldig for oss som kaller oss kristne. Derfor ser jeg i dag på alle norske flagg og takker for at det blå korset minner oss om han som vi kaller verdens frelser og en gang skal komme igjen!

søndag 13. mai 2012

17. mai-tale. Mor Norge, vårt fedreland!


Gratulerer med dagen alle landsmenn! I dag tenker vi nordmenn i fedrelandet vårt på Eidsvollsmennenes arbeid med Norges grunnlov. Vi går mannsterke i tog og synger om fedrene som har kjempet og mødrene som har grett. Vi synger på vårt morsmål og takker Gud, vår far, for at vi har dette fagre, frie landet. Mor Norge, vårt fedreland.
Kari og Ola nordmann
Vi er menn og kvinner, gutter og jenter. Jeg ønsker meg et land der vi fortsatt kan bruke disse kjønnsbegrepene, et land der menn kan være menn og kvinner kvinner, et land der menn og kvinner er likeverdige, men ikke like.
Når vi hyller vårt røde, hvite og blå korsmerkede flagg er også min bønn at korset skal være et symbol på mer enn en kristen kulturarv og historie. Jeg ber om at Gud skal se til folket vårt og at flest mulig av oss skal tro på korsets budskap om at Jesus ga oss en åpen adgang til Gud. Jeg ber om at grunnloven og denne kristne grunnvollen skal være to sider av samme sak, i Norge.
Jeg ber om at fedrelandssalmene og -sangene skal kunne bruke kjønnsbegrep, ikke bare om oss brødre og søstre, men også om Gud. I Herrens bønn ber vi til Gud som far, men vi nedgraderer den fullkomne Gud om vi ikke skulle være sikre på at han også har alle de beste kvinnelige egenskapene. Jesaja sier at som en mor ikke kan glemme sitt diende barn, kan Gud ikke glemme oss.
Jeg ber om et samfunn der vi kan ha kjærlighet til hverandre, en kjærlighet som er gitt av Gud og går på tvers av rase, kultur og kjønn.

fredag 11. mai 2012

Tankeløs stabling i oppvaskmaskin


Helt siden oppvaskmaskin kom i hus for flere tiår siden har en stor frustrasjon overskygget gleden over å slippe å vaske opp alt for hånd. Det vil si, ikke når jeg alene tar meg av rydding og plassering av skitne kjørler og bestikk, kun når andre husstandsmedlemmer og gjester setter kopper og kar inn tilsynelatende uten mål og mening.

Slik bør det minimum være !

Jeg overraskes stadig. Til tross for gjentatte presisinger av hvor den optimale plassering av tallerker og teskjeer er, lærer de åpnbart aldri.
Tallerker settes inn hulter til bulter, etter ulik størrelse, ja, til og med skjevt og for tett på nabotallerkenen. Gafler og kniver settes usystematisk i kurven. Det sløses med plassen og noen, jeg sier ikke hvem, setter inn glass eller tallerker der det egentlig er for trangt.
Hva er folk laget av? Hvordan kan de leve med et slikt rot og fullstendig mangel på symmetri og sans for det vakre i en effektivt og ryddig stablet oppvaskmaskin? At tømmingen av den ferdigvaskede maskinen etterpå går som en lek er tydeligvis også en fraværende oppdagelse!
Nei, om folk bare hadde lært seg oppvaskstabling hadde verden blitt et bedre sted å leve. I hvert fall min!

onsdag 9. mai 2012

Hva var det jeg sa?


Man sier ofte at det er lett å være etterpåklok. Men selv om det er lett er det ikke det samme som at det er dumt. Etterpåklokskap er ikke så dumt som mange vil ha det til. Vi gjør lurt i å lære av historien og våre feil. Vi kan også lære av de gode og rette valg som vi og andre har gjort.
Men enda bedre enn å være etterpåklok, er å være forhåndsklok. Kanskje et nytt ord, men jeg synes det er godt.
Mange sier ”Hva var det jeg sa?”. Det gjør jeg også, men jeg tenker det oftere enn jeg sier det. Og hvis jeg sier det, må jeg i hvert fall være sikker på at jeg faktisk sa min mening den gang, i tide og på rett sted.
”Hva var det jeg sa”, bringer sjelden mye godt med seg, annet enn at vi fremhever oss selv, at vi tydeligvis hadde rett… men det kan jo gjøre litt godt, for gamle Adam.
Verre er det når folk sier. ”Jeg var egentlig imot det”, men de sa aldri klart meningen sin. De tidde eller jattet med.
Jeg oppfordrer oss alle til å si hva vi mener, i hvert fall hvis det er noe som vedkommer oss. Er det noe vi er imot, så begrunn det og foreslå gjerne et bedre alternativ.
Jeg liker å høre andres mening. Det kan påvirke meg. Og jeg sier ofte hva jeg mener selv. Da vet folk hvor de har meg. Jeg har funnet ut at det svarer seg, i lengden, selv om det har kostet meg noe personlig.
Godt er det i ettertid å kunne si eller tenke ”Hva var det jeg sa”, når jeg fikk rett. Men enda større inntrykk gjør det når jeg sier ”Jeg tok feil”. Det hender også, og den etterpåklokskapen kan jeg lære av.

søndag 6. mai 2012

Kommer hunder til himmelen?


Jeg er opptatt av store og små spørsmål,  og ikke minst de evige spørsmål. Slike vi aldri får svar på og slike som dreier seg om evighet. Vi skal ha respekt for alle oss som tror på en himmel, men vi skal og ha respekt for de som setter dyr himmelhøyt på skalaen over viktige ting i livet. Da blir spørsmålet som den kristne, konservative avisen Dagen stilte den 20 april i år, svært viktig. ”Kommer dyr til himmelen?” spurte de. Og svarene var mange, og mer kompliserte enn jeg ventet.
St Bernhardshund må vel være av
de hunder med best mulighet for
å nå himmelen?
Jeg innrømmer det gjerne. Jeg elsker skaperverket, er fascinert av alle slags dyr, men er ikke glad i hunder. For all del, jeg forstår godt at mange liker å ha hund, og jeg respekterer det fullt ut. Men jeg holder meg helst på armlengdes avstand fra hunder.
Kommer hunder til himmelen?
Jeg har jo tenkt meg dit, og er ikke himmelen et himmelsk og godt sted? Da er hunder i himmelen en selvmotsigelse, spør du meg. Og hvis der i tillegg skulle være all slags kjæledyr, som katter, marsvin og kaniner, blir jeg oppriktig bekymret.
Folk har i dag god råd, ikke minst hundeeiere. Stadig større summer brukes til veterinærer som skal kurere hunders store og små plager og forlenge livet. Et sunt kosthold, masse utstyr og gode fritidsaktiviteter for hunden prioriteres. Askespredning og hundegravstøtter med budskapet ”Vi ses igjen” gjør meg betenkt.
Og hvis dyr kommer til himmelen, kommer da både gode og onde dyr dit? Mennesker blir frelst, men kan hunder bli frelst? Og hva med alle andre små og store dyr?
Noen sier at det finnes en egen hundehimmel. Ikke meg imot, men det tror jeg lite på.
Jeg vet ikke mye om himmelen, og jeg vet ikke om vi skal spise der eller hva vi skal spise. Men finnes det ikke er dyr der blir det jo lite kjøttmåltider.
Ikke vet jeg, og Bibelen sier ikke noe om mulighet for evig liv for dyr.
Jeg har fått noe å gruble på. Det blir spennende å få svar. Den som overlever få se….