tirsdag 24. april 2012

Stavanger e ikkje heilt perfekt. Har me snart fått et banesår?

 
Nå e eg kanskje illojal mot min store kjærlighet, Stavanger. Eg skrive, vel og merka litt kamuflert på siddisdialekt, ikkje te siddisar, men utlevere oss te folk som ikkje bor her, … ennå. Kanskje som ein advarsel mot å flytta hit, for det e trangt om plassen. Stavanger e faktisk ikkje heilt perfekt, sjøl om mange av oss like å tro det.
Den gang det var trolleybuss
i Stavanger

Husene e spinndyre, både å leia og å kjøpa. Men ennå verre e det på de fjorten, femten hovedveiane som e i byen. Me har trengt oss inn på bare 70 kvadratkilometer, i denne dyraste, rikaste og løgnaste byen i Norge. Me e 127 000 innbyggarar, i tillegg te ein del kyr, sauer og kalkuner som det e politisk enighet om at ska ver her. Eg har forresten sett både et esel og mange rådyr og. Koselig e det, syns eg. Tar me med nabokommunane, der Sandnes e ei egen by, ein slags utvekst på Stavanger, e me ca 230.000 innbyggare. Turistar og studenter komme i tillegg.
Någen av oss sykle og går te jobb og skole, men alt for mange kjøre bil. Ein og ein i bilane, som går så seint framøve at det hadde gått lika fort å spasera.
Adle har vært enige om at nye veiar, ei ekstra bru te Hundvåg, någen tunnellar, breiare veiar og någen drabelige rundkjøringar hjelpe. Bedre sykkelveiar går det og an å drømma om. Men det e kollektivtransporten som politikarane nå har satt fokus på. Ikkje bare nå, men i fjor og forfjor og mange år før det.

Bybane, ikkje trikk, e det som e løsenet. Ein sånn flotte så storebror i Bergen nå har fått, det har de planlagt i mange, mange år. Diskusjonane og utredningane har vært mange, ikkje om me ska ha banen, men kor han skå . Stavanger e ikke ein homogen dal eller et symmetrisk nettverk. Nei, fjordar og vann gir ekstra omveiar, folk bor her og der, og jobbe rondt omkring, spesielt mellom Sandnes og Stavanger. Det vil sei sånn omtrent på grensen, sånn at politikarane lettare kan krangla, kommunar i mellom.


I Bergen har de ein sånn ein..
Og når de så hadde fonne ut kor banen kanskje skulle gå, eller ikkje skulle gå, begynte de å regna, igjen. Mange regnsestykker og forskjellige svar. Ka kosta det å bygga og ka kosta det å driva banen? De e ennå ikkje enige, aent enn at det koste møje, eller alt for møje. Eg seie det igjen: Matematikk e viktig og det alt for mange som e alt for dårlige å regna!

Ka om me i stedet lage bedre veiar for buss, og sette inn ennå flerre bussar?. Vil ikkje det bli bedre og billigare. Jo, kanskje det, seie de nå. Politikarane diskutere seg blå og rød i fjese og ingen har foreløpig klart å få fram ein løysning så e så goe at adle e enige i.

Imens går tiå. Eg for min del har sagt det heila tiå. Finn ut ka det kosta å la adle bussar vera gratis, heila døgnet i heile Stavanger. Enkelt og greit. Mange flerre vill tatt buss, kvitta seg med bilen, i hvert fall ein av de. Me kunne fått råd te mange ekstra bussar og møje gratis bussing for det ein bybane koste å bygga og å driva. Og viss med plusse på bedre sykkelveiar og gratis sykkelservicestasjonar langs veiene ville det blitt god plass på veiane for de som enten må kjøra bil eller e så dumme at de ikkje har forstått at det e møje sunnare og billigare å sykla eller ta buss.

Hadde farfaren min levd nå hadde han reve seg i håret og sagt. Trolleybuss e tingen. Då får du både bane og buss på ein gang. Eg e klar te å legga opp det elektriska, for det gjorde eg på femtitalet då me hadde trolleybuss i Stavanger, hadde han sagt.

Kanskje eg skal lansera et tredje alternativ: Trolleybuss – Bane og buss samtidig! Då må vel adle ver fornøyd!

onsdag 18. april 2012

Alkoholreklame


Den pene Stavangerdamen tok affære. Hun så en av byens originaler ligge sørpe full på fortauet utenfor Vinmonopolet. Hun går resolutt inn i inngangsdøren og roper til ekspeditørene: ”Dere må komme ut, for reklameplakaten deres har falt ned!” Hun hadde definitivt et håndfast poeng!

Reklame for hva?
Vi har forbud mot alkoholreklame i Norge. Likevel har vi mange typer slik reklame. Jeg tenker på alle som i all åpenhet oppfører seg tåpelig i beruset tilstand, for ikke å si de som ødelegger sitt og andres liv, fysisk og sosialt.

Dette, sammen med den fulle mannen på fortauet i Stavanger, er også en slags reklame. I hvert fall må det kalles for sanne vitnesbyrd om hva alkoholbruk kan føre med seg, selv om bransjen ikke er glad for å synliggjøre denne store og stygge baksiden av medaljen.

Den polerte framsiden av medaljen står derimot bransjen bak. Ikke er den gratis heller. Store summer blir brukt til produktplassering og til å strekke den informative og journalistiske strikken alt for langt. Som avholdsmann reagerer jeg på de fleste avisers parløp med profittjagende vinprodusenter og importører, ved stadig å få presentert vinspalter og artikler om vindrikking og vindyrkingens fortreffelighet. Men alkoholreklame kalles dette ikke.

Terningkast og poeng gis til en rekke vintyper av A-Magasinets, eller hvem det skulle være, sin vinekspert. Navnene på vinene er lange og flotte, og flasker og etiketter er avbildet i all sin flotte design. Som avholdsmann, eller fattigmann eller tørrlagt rusmisbruker, blir vi med dette utsatt for en påvirkning som sier at vi går glipp av noe viktig, om vi ikke tar del i denne kulturen. Jeg får nesten dårlig samvittighet for at jeg ikke unner middagsretter og min gane en perfekt tilhørende vin når jeg inntar et måltid.

Det er mye godt å velge i av drikke som ikke innholder alkohol. Jeg velger oftest vann. Da kommer maten til sin fulle rett. Å velge alkoholfritt er et fullverdig valg, og på ingen måte noe snålt som ofte må forklares, for ikke å si forsvares. Hvis det blir mer normalisert og akseptert å velge alkoholfritt i festlig lag, bidrar det også til å dempe drikkepress til alle de som ikke klarer å begrense sitt alkoholbruk.

Det er også forbud mot tobakksreklame i Norge, men jeg har til nå ikke sett journalistiske artikler med smakstester av de ulike tobakkstypene.

Hadde tobakk blitt oppfunnet i vår tid, hadde den blitt forbudt. Det er jeg sikker på. Hadde alkohol blitt oppfunnet i dag, hadde jeg gått inn for det samme. Medaljens bakside er en pris som er for høy til å forsvare dens framside.

torsdag 12. april 2012

Rad 13? Pingleflyselskap


I dag er det torsdag 12 april og jeg har igjen reist med fly, denne gang med SAS. Jeg skal ikke reise i morgen, men det er ikke fordi det da er fredag den trettende. Noen vil kanskje være ekstra engstelig for å reise en slik dato, men jeg er det ikke, ikke engang om avgangen skulle være klokken 13.

Når jeg skal velge flysete, velger jeg gjerne sete 13A, fordi det ofte er ved nødutgangen, med ekstra beinplass. Flaks om jeg sitter her hvis flyet trenger å evakueres! Noen vil si det bringer ulykke å sitte på rad nr 13, men en eventuell flystyrt er vel minst like ille for de som sitter på rad 12 eller 22?

Men som så mange ganger før opplevde jeg i dag at rad 13 ikke finnes. Nedover midtgangen tellet jeg meg fram til rad 11, rad 12 og så kommer plutselig rad 14? Mange gjør feil. De ser rad 12 og setter seg to rader bak og tror de er kommet til 15, men så setter de seg på rad 14 fordi rad 13 mangler?
Jeg måtte bare kalle dem for pingler. Det sa jeg til den kjekke flyvertinnen som stod ved rad 14. Med smil om munnen var vi begge enige i at de var noen feiginger som ikke turde å ha rad 13 i flyet. 13 er ulykkestall og noen passasjerer nekter kanskje å sette seg her? Eller tror selskapet at sjansen for flystyrt øker om de har rad 13 om bord.
Men her vil jeg komme med en grusom hemmelighet til både flyselskap og passasjerer. Rad 14 er den trettende raden vis rad 13 mangler. Ikke sett ut flere enn 12 rader om dere vil unngå rad 13! Lag heller korte og brede fly, men ikke med mer enn 12 seter i bredden!

tirsdag 10. april 2012

21. juli - en spesiell dato


Noen datoer skiver seg fast i livene våre. 5 mai var i min oppvekst min ulykkesdato, for denne dagen i 1973 slo Sunderland mitt favorittlag Leeds 1-0 i FA-cupen i England. Siden har være ting skjedd, ikke bare at Skeid slo Viking 3-1 i cup-finalen i 1974, nei, langt verre ting.
Jeg har alltid synes synd på tanta mi, som har bursdag 9 april. En stygg dato, som fortsatt knyttes til krigsutbruddet i Norge i 1940. Svigermor har bursdag 11 september, eller 9/11 som amerikanerne for alltid har skrevet inn i sin historie om terror og lidelse.
22. juli har nå blitt den datoen som vi i vår tid, i vårt land og i vår generasjon har fått den vondeste klangen. Sier man datoen trenger man ikke si mer.
Nesten helt skyfri himmel...
21 juli, derimot, er det få som snakker om. Denne datoen står som en sterk påminnelse for meg om dagen da vi ante fred og ingen fare.
Stille før stormen, kjedsomhet og senkede skuldre, ferietid. Hva om vi denne dagen hadde visst at noe grusomt skulle skje neste dag?

Og hva med 8. april? Noen burde kanskje ane hva som måtte komme, men få visste det.
Og hva med 10. september? Jeg husker at vi var spente i Frelsesarmeen, for da stod vi foran en rettskjennelse i Moskva, der alle, inklusive CNN, stod klar for å dekke en eventuell utkastelse av Frelsesarmeen fra Russland dagen etter. Det ville vært ille om så skjedde. Men all medieoppmerksomhet dagen etter ble rettet mot terrorangrepet i USA. Lite ante vi den 10 september 2001at noe slikt kunne skje, like lite som vi visste den 21 juli i Norge om hva som skulle skje neste dag.
Slik er livet. Vi vet ikke hva som kommer. Det gjelder både de store nasjonale katastrofer, og våre nære og personlige store og små katastrofer.
Vi kan ikke vite hva som kommer. Godt er det. Vi har øyeblikket som er her og nå. Må vi alltid huske å gripe og begripe det. Måtte vi gripe dagen, være takknemlige for det vi har akkurat nå.
Det er viktig vi innretter våre liv slik at vi i størst mulig grad kan forhindre at ulykker skjer, at liv og helse blir ødelagt. Men vi kan ikke ta inn over oss alt det vonde som eventuelt kan skje. Vi vet med sikkerhet at vi vil møte vonde ting i våre liv i den tid som ligger foran, men vi vet ikke hva eller når.
Derfor ønsker jeg å leve akkurat nå og samtidig legge mitt liv i Guds hender. Det er fordi jeg tror at han ser meg og elsker meg i alt som måtte komme. Men jeg har ingen garantier om helgardert beskyttelse mot alt.
Jeg ønsker ikke å kunne se inn i framtiden, men jeg stoler på at Gud er i framtiden, uansett hva som møter meg.
”For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre  (Rom 8. 38-39)