fredag 24. februar 2012

"Hørte jeg ikke et Halleluja?"

   
Enkelte personer er kjent for sine udødelige sitater. Jeg tenker ikke bare på storheter som Winston Churchill og Marthin Luther King.

Akkurat nå tenker jeg min gamle rektor på Frelsesarmeens Offisersskole, i de Herrens År 1988-1990, Jonny B Andersen. Den gang oberstløytnant. Nå forfremmet til Herligheten, fri fra denne verdens ranger og rangering.

Johnny var en kriger, men Johnny var også sliten. På talerstolen våknet han til liv, men andre ganger falt han lett i søvn og måtte ha noen gode hjelpere som forsøkte å holde ham våken slik at ikke situasjonene skulle bli for pinlige. På talerstolen kunne han male ut hvordan han hadde hørt djevelen spille fiolin på strømledningene, den gang han som ensom ung løytnant følte seg redd og forlatt i stormen på Ørlandet. Han kunne tydelig holde fram den røde tråd og de tre nødvendige poengene, som han hadde lært oss elever at vi skulle ha med i en tale. Og talene hans de kunne vi etter hvert utenat etter som vi reiste rundt på ulike steder. Overraskelsespoengene kunne vi lett reagere på, men gjerne før han hadde sagt dem.
Men en ting syntes vi var slitsomt, både han og vi. Han savnet så inderlig de spontane halleluja-utbruddene fra forsamlingen og fra oss elever,  disse friske og før i tiden både naturlige og mange tilropene som tilhørerne kom med. Var man enig eller ekstra velsignet ropte man ”Amen”, ”Pris skje Gud!” og aller mest; ”Halleluja”. Men når Johnny talte var det, som når andre også talte, oftest taust som i graven.

Og her kommer sitatet: ”Hørte jeg ikke et halleluja?” Dette sa Johnny ofte fra talerstolen. Han oppfordret oss der og da til å si et helt naturlig og spontant halleluja, når han mente at budskapet var så fantastisk eller fint at vi absolutt burde ha ropt det ut i begeistring og takknemlighet. Ikke til ham, men til Gud! Det virket selvsagt mot sin hensikt. Det ble enda vanskeligere å lære seg dette med å rope halleluja, for hvis vi nå skulle finne på det, var det garantert en som ble hoppende glad, nemlig Johnny! Og det var vel ikke meningen med halleluja-ropet?
Jeg husker godt den gang det var mye mer liv og spontanitet i møtene, både under bønn, vitnemøter og forkynnelse. Jeg savner det, selv om det også nå av og til er ørsmå tilløp til forsiktige lyder fra andre enn den som har ordet.

For en stund siden ble jeg så begeistret i et møte at jeg etter en kalkulert tanke, en brøkdel av et sekund, valgt å rope et høyt halleluja. Skal si at det satte en støkk i forsamlingen! Hvem var det som ropte? Alle så på meg, og min far, som i likhet med min farfar, var min barndoms ivrigste halleluja-roper, ble en blanding av stolt og forundret.
Jeg må innrømme at jeg skulle ønske litt mer liv, mer spontanitet når vi kommer sammen. Ikke som noe tillært eller noe som vi bør gjøre for å vise fram en slags åndelig høy temperatur. Men som en naturlig frukt av en indre glede og takknemlighet.

Jeg savner Johhny og jeg vil gjerne rope litt mer halleluja…..


onsdag 22. februar 2012

Fyrlyset - et navn med innhold


Jeg synes det er fantastisk flott at TV2 nå sender en egen TV-serie på 8 program om Frelsesarmeens arbeid blant rusmisbrukere og andre som strever i Oslo. Nå håper jeg at det er menneskene som går på Fyrlyset som står i sentrum, og ikke først og fremst Frelsesarmeen. Jeg innrømmer at jeg er både stolt av og glad i Frelsesarmeen, men først og fremst håper jeg at flest mulig får se den respekt og det håp som alle mennesker fortjener å bli møtt med. Spesielt de som livet har blitt tøft for, selvforskyldt eller uforskyldt.

Frelsesarmeen har en lang, men delvis forlatt, tradisjon med å kalle sine institusjoner med navn som er fulle av symbolikk. Kveldssol aldershjem, Lykkebo og Tryggheim barnehjem og rus-intstitusjonen Håpets Dør ga både omverdenen og beboere tydelig melding om hva som var målsettingen. Slik også med Fyrlyset.
Det er nok mørke i verden. Å gi lysglimt til det mørke som så mange befinner seg i, er noe vi alle synes er fint. Men et fyrlys hjelper oss også å manøvrere i farlige farvann og å stake ut kursen. Et fyrlys er ment for mer enn bare å bytte ut mørke med lys.

Frelsesarmeens oppdrag er å forkynne Jesu Kristi evangelium, for alle. Da er fyrlysbetydningen både det som jeg her har beskrevet, men også å peke på ham som vi kaller for Verdens Lys. Dette er det som hele virksomheten til Fyrlyset bygger på, å bringe Guds kjærlighet, som er synliggjort i Jesus, til alle som strever i livet.
Den aller best kjente Frelsesarme-sangen ”Navnet Jesus”, skrevet av David Welander sier det slik: ”Midt i nattens mørke blinker, som et fyrlys Jesu navn, og hver hjelpløs seiler vinker, inn til frelsens trygge havn”

Må Gud velsigne Fyrlyset og alle de lysglimt som gir tro, håp og kjærlighet der!   

torsdag 16. februar 2012

Mon tro om hun faktisk liker meg?


Hun ser på meg og gir meg oppmerksomhet. Hun forsikrer seg om at jeg har det bra og om det er noe mer hun skal gjøre for meg. Når jeg spør henne om noe, er det ikke nei i hennes munn, i hvert fall ikke i første omgang. Hun spør heller om når og hvordan, men ikke hvorfor. Det virker som om hun er glad for å stå til tjeneste og smilet er aldri langt borte. Hun får meg til å tro at hun liker meg. Det kan godt være at hun gjør det, men slik er hun også mot andre, spesielt de som har overtatt jobben etter meg. Jeg merker at jeg ikke bare er begeistret for det. Det var vel noe spesielt med meg? Hun var min sekretær.

Han legger sin flid i å gjøre et godt arbeid, levere og bidra til fellesskapet. Han utfordrer, kommer gjerne med kritiske innspill, men det går aldri på person, alltid på sak. Det virker som om han trives med både å jobbe med meg og prate med meg. Jeg savner han. Han var en av mine nærmeste medarbeidere.

Hun smiler når jeg kommer. Vi har aldri møtt hverandre, men etter få sekunder får hun meg til å tro at det er noe helt spesielt med meg. Hun spør: ”Hva kan jeg gjøre for deg?” Og har jeg noe spesielle ønsker, svarer hun ”Selvfølgelig!”. Hun får meg til å tenke: "Her vil jeg bo ofte, i hvert fall når de har slike som henne i resepsjonen, på dette hotellet."

Det kan godt være at jeg av og til møter slike mennesker fordi jeg er lederen deres, fordi jeg er en kunde, eller fordi det svarer seg for dem å behandle meg fint. Men det virker ekte, selv om det er aldri så profesjonelt. Jeg får lyst til å være på samme måte tilbake, og jeg tenker at slike mennesker trenger vi flere av.

Så får jeg heller leve lykkelig uvitende i troen på at de faktisk liker meg. Det får meg til å føle meg vel.

søndag 12. februar 2012

Å koka egg

Eg e ganske flink te ganske mye, men hvis eg ska trekka fram någe eg e jysla flinke te, kanskje det eg e aller flinkast te, så e det å koka egg.
Kom ikkje te meg med ein elektriske eggakokar! Skapet vårt e fullt nok av all slags elektrisk unødvendig skrot fra før. Nei, eg trenge bare ei lidå gryta.

Men eg trenge litt merr enn det. Eg trenge:

- Vann
- Komfyr
- Strøm
- Egg
- Et godt øyemål
- Eggahålar
- Timaglass eller klokka

Hvis du skulle vær i tvil ka de to siste punktene e, kan du se på bildet te venstre.

I håp om å bidra te økt nytelse og kvalitet på eggakonsumet i verden dele eg nå oppskriften min med deg:

1. Stikk hål i den buttaste enden av egget med eggahålaren. Sånn unngår du at egget sprikke.
2. Legg egget/eggå i grytå.
3. Tapp i kaldt vann, sånn at de nesten dekke egget. (Det e unødvendig med for mye vann. Det tar lengre tid og du sløse med strøm.)
4. Sett grytå på komfyrplatå og skru på full styrke.
5. Når vannet koke snur du timaglasset (eller tar tiå) og skrur styrken ner på platå
6. Det e nå du må bruka øyemålet ditt. Kor stort e egget? Et lite egg (55 g) trenge snautt tre minutt for å bli bløtt, mens 4 minutt gir medium hardt og 5 minutt gir et ganske hardt egg. E egget større forlenge du tidå tilsvarande.
7. Når den tilmålte tiå e gått tar du grytå av platå, skrur av komfyren og slår vatnet ut i vasken (NB: Om vinteren sette du proppen i vasken for å utnytta varmen i vatnet sånn at du spare strøm te oppvarming av kjøkkenet)
8. Legg eggene i kaldt vann i ei skål, eller bruk vann fra springen. Avkjølingå bør bare vær i någen sekund, mindre enn 10. Då stoppe du kokeeffekten, men beholde varmen i egget.

Viss det e mange egg og ulike preferansar tar du bare eggene ut av det kogande vatnet ittekvert og kjøle de av. Ikkje någe problem. Men å treffa presist med tidå og øymålet kreve mange års trening. Mon tro om der e någe VM i eggakoking?

Å koka egg e kjapt og enkelt, men at det skulle bli ei så lang oppskrift e nesten pinlig.

Å forklara koss me skrelle og dele hardkokte egg blei det ikkje plass te. Det får me ta ein aen gang.

tirsdag 7. februar 2012

"E du der?" (og andre upresise spørsmål fra kånå)



Eg blir forvirra når kånå komme inn i huset og rope: ”E du der?”. Då blir eg litt usikker, for spørsmålet e jo ganske upresist. Kem meine hu? Meine hu meg eller guttungen? Hu seie bare ”du”, men hu blir irritert hvis eg rope tebake og spør ka hu meine med ”du”.

Ennå verre blir det hvis eg rope tebake ”kor?” Ja, for hu seie bare ”der” og ”der” kan jo ver så mange plassar. Meine hu i kjellaren må eg jo svara nei, viss eg e på badet.

Hu spør mange andre slitsomme spørsmål og. For eksempel: ” Å? Bruke du den grytå te å laga saus i?” Strengt tatt kan eg jo bare svara ”ja”, sjøl om det e heilt overflødigt, for hu ser det jo! Men svare eg bare ”ja”, seie eg og at eg ikkje vil delta i den dialogen hu invitere te, om at hu egentlig synes eg bør bruka den andra grytå.

 Og hvis hus spør: ”Kaffor lokte du ikkje dørå itte deg?”, så vett eg at et sakligt svar e komplett uinterressant. Hu vil ikkje vita kaffor, bare kritisera og påpeka min slendrian.
Ikkje akkurat kånå mi,
men ansiktsuttrykket ligne i hvert fall

Men seie hu: ”Gjørr det någe?” Eller ”Va det någe?”, så vett eg at hu meine det. Men eg trenge ikkje svara.

Litt merr i tvil blir eg når hu spør: ”Ka e det så feile deg!” Kanskje hu faktisk lure litt?

Eg blir ikkje klok på na, men eg gjørr så godt eg kan. Eg e bare ein mann….


torsdag 2. februar 2012

Bilde med budskap



Jeg vet ikke hvor gammelt dette bildet er, men ut fra stilen, klærne og min hukommelse må det være over førti år gammelt. Jeg tipper at det ble tegnet eller malt en gang på femti- eller sekstitallet.

Jeg var på Frelsesarmeen på Bryne for noen dager siden og her hang bildet på veggen, slik det gjør, i hvert fall gjorde, i svært mange Frelsesarmelokaler.

Se på bildet: I sin tid var dette en svært offensiv markedsføring, en sterk oppfordring om å melde seg til tjeneste for Gud og for Frelsesarmeen. Verden trenger oss. Verden trenger Frelsesarmeen. Verden trenger budskapet om Jesus og korset. Korset står øverst, men Frelsesarmeens fane følger tett på.

”Barna og de unge må vinnes og fostres for framtidens oppgaver.” Plakaten beskriver hvem som trenger oss: Den syke og utmagede afrikaneren. De små barna. Drankere. Blinde og vanføre. De gamle. Og Frelsesarmeen, i ulike uniformer og arbeidsgrener, med Kristus som klippen og med Bibelen i hånd, vil at arbeidet ikke bare skal gjøres i dag, men også i framtiden. Derfor må de unge vinnes, slik at arbeidet kan gå videre i generasjonene som kommer.

Plakaten er fra en annen tid. Jeg er helt sikker på at den talte til meg som liten gutt. Men er ting annerledes i dag? Ja, måten vi driver markedsføring, våre metoder, vårt språk og vår klesdrakt er endret.

Men budskapet er vel egentlig det samme?