tirsdag 31. januar 2012

Jeg spiller i korps!


En av de store lykkene i livet for meg, og for nesten hundre tusen andre i Norge, er å spille i korps. Når vi kommer sammen blåser vi en lang marsj i hverdagens andre trivialiteter. Det blåses i kornetter, althorn, baryton, tromboner, euphonium, flygelhorn, trommer, for ikke å glemme tubaene. Jeg spiller tuba, ikke den halvstore Eb-bassen, men de største av alle, selv grunnstammen, urtonen, Bb-bass!


Selv ventilene er store på en tuba,
men utsikten til dirigenten
er likevel på plass!
Jeg har både lang nok og smal nok mage til at jeg rekker opp til, og inn til, munnstykket på dette største instrumentet. Lungekapasiteten min får god trening, for det er mye luft som går de nesten 6 meterne fra jeg støter og blåser lyden inn, til det kommer ut dype toner, som blandes med, og legger seg under, de andres i orkesteret.

Jeg innrømmer det: Av og til synes jeg at vi spiller så fint at jeg nesten er på gråten. Myke toner, oftest koplet med et budskap som betyr noe for meg, er det aller beste.

Brass-band kalles det. Brass betyr messing, og da er det forbudt med pinglete treblåsere. Unnskyld. Treblåsere er OK, for de som liker det, men ikke i brassband.

Jeg beundrer dirigenten vår. Han står på, uke etter uke. Han får nesten tretti høyst ulike musikanter til å prestere, bli bedre. Selv det stykket som så nesten håpløst ut da vi fikk det utdelt første gang klarer han å terpe inn, slik at det slutt blir bra, av og til nesten perfekt. Men aldri helt. Vi kan alltid prestere bedre.

Han får oss til å spille sammen, lytte, vise respekt, som et lag, som et orkester. Den eldste i orkesteret vårt er 78 år, de yngste 15 år. Det er få aktiviteter som går så på tvers av generasjonene, og det er få lagspill der alder spiller så liten rolle for prestasjonsevnen. Bare vi øver. Øvelse gjør mester. Men i det orkesteret jeg spiller deltar vi aldri i konkurranser, men ønsker likevel å være til velsignelse for flest mulig.

Jeg prøver å henge med på notene, la meg dirigere, følge taktstokken, lytte til de andre, holde meg til min stemme, telle takter, tre firedeler og seks åttendeler. Tutti, forte, crescendo, poco piu mosso, morendo, cantabile og ikke minst pianissimo! Italiensk må vite, det er språket musikken bruker, men enda viktigere er selve musikkens språk. Det som når fram til hjertet, det som er universelt og binder oss sammen, både vi som spiller og den som lytter.

Jeg sier bare, med klar adresse:
”Thank you for the music, for giving it to me!”

søndag 22. januar 2012

Leder eller sjef?


Er det noen forskjell på å være leder og å være sjef? Eller er det bare snakk om to ord for samme sak? Jeg tror ikke det, og jeg liker ”leder” bedre enn ”sjef”. Jeg har både hatt tittelen leder og sjef, begge i ulike varianter. Jeg har også hatt to direktørstillinger, ja, jeg har til og med vært disponent!

Tittelen kommuniserer noe, både for meg selv, innad i organisasjonen og utad. Jeg liker det selvsagt om jeg blir kalt en god sjef, men enda bedre er det om noen kaller meg en god leder.

Sjakkspilleren er definitivt en "sjef"
En sjef er som en høvding (”Chief”) som sitter i sitt høvdingsete og tar avgjørelser, som har makt til å si ja eller nei. En sjef er som en general som til fulle disponerer sine tropper i en krig, lik sjakkspilleren som styrer sine utdelte sjakkbrikker. Tidligere het Frelsesarmeens interne (og til og med konfidensielle!) ansattkatalog ”Disposisjon over Frelses-armeens stridskrefter”. Slett ikke dumt for en militær organisasjon, i hvert fall ikke om det er slik man ser det og slik det fungerer.

Men en general, som definitivt er en sjef, må også være en god strateg. (Strategi betyr for øvrig ”krigskunst”). Derfor kan ikke en general sitte bortgjemt på et kontor. Generalen må også være i fronten og lede sine tropper. Generalen må også være en leder.

I en leders ansvarsområde ligger selvsagt også ansvaret for å ta avgjørelser, være en sjef, men en leder er først og fremst en som går foran og viser vei. Det ligger i selve ordet.

En leder har også noen å lede. Derfor vil en leder alltid trenge medarbeidernes tillit. Det får lederen kun ved å inkludere og konsultere medarbeiderne før avgjørelser tas, før man har valgt strategi og vei videre. En god leder må være en lagleder, som får alle til å yte sitt beste og dra sammen i riktig retning.

En god leder er også synlig for sine medarbeidere. Derfor må lederen være et godt forbilde og en god lærer. Det kan ikke forventes at medarbeiderne skal strekke seg lenger enn lederen.

Jesus opptrådte aldri som en ”sjef”, men var både et forbilde og en lærer. Gjennom sin undervisning og sitt tjenende lederskap fikk han disiplene til å følge seg.

Jeg har lært mye av mange ledere, både hvordan jeg ikke bør lede og hvordan god ledelse kan utøves. Og av alle gode forbilder er tømmermannen fra Nasaret mitt største.

tirsdag 17. januar 2012

Løgne folk i Stavanger…


Eg kan ikkje dy meg. Eg må bare sei at me treng ikkje komma fra Nord-Norge for å ha frodige karakteristikkar av folk. Men me i Stavanger har ikkje så møje bannskap og vulgære ord, og viss me har, så får du de ikkje av meg.

Det at ein e ein løgnas e det ikkje adle østlendingar så forstår, eller uttale rektigt. Det uttales sånn: ”løgg-nas”. Og ein løgnas e ikkje ein løgnar, men ein så e løien. Det kan både bety at han e original, rar eller morsom. Og så e det bare menn så kan vær løgnasar. Eg e nok ein sjøl.

Ein skikkelig snottapave!
Men me har mange andre typar, og klare du tydningen på adle e du ein av oss siddisar.

Ka e ein snottapave, et gudlabadn, ein havranakke, ein totlepinne, sydremann eller ein bisletud?

Og ka e ei kneda, ei neba, ei rolsa, ein dridlefant, ei knehøna, ein brolt ei dronsa, ein dredonge eller ein olstrepave?

Eg vett det, og eg har troffe de, adle samen.

søndag 15. januar 2012

Da lo Jesus høyt!


”Jesus dro på smilebåndet av det Peter nettopp hadde sagt, og kunne ikke la være å le høyt. Disiplene brøt også ut i latter.” (2. Mark. 7.77)


Dette verset finner vi ikke i Bibelen, ei heller bok nummer to av Markus. Det er mange vers jeg skulle ønsket at stod i Bibelen, men dette er ett av de jeg er ganske sikker på at kunne ha stått der. Jesus var sant menneske, slik som oss, men det står ikke ett sted at han lo, ikke en gang at han smilte! Men jeg er sikker på at han lo og jeg skulle likt å høre hva slags latter han hadde.

Men mangelen på bibelsitat har fått teologer opp gjennom middelalderen til å diskutere om det er synd å le. Det står jo ikke noe sted at Jesus lo!

I Umberto Ecos bok ”Rosens navn”, der handlingen skjer i et Benediktenkloster i år 1327, diskuterer munkene dette, og er uenige (Dag 2 – Terza). Klosterregelen deres sa i hvert fall at ”lettferdig spøk og latter er forbudt”.

Jeg tviler på at seriøse teologer er uenige med meg. I så fall skulle jeg gjerne få møte vedkommende og se om han er så i overkant seriøs at jeg ikke klarer å få ham til å le. (tror det i så fall er en ”han”) Gud har skapt meg med evnen til å både smile og le. I tillegg har han gitt meg mange grunner til å være glad og til og med å le!

Smilet, latteren og humoren er viktige for meg, og jeg takker Gud for disse gavene.

Og siden Bibelen ikke har skrevet ned alt Jesus sa eller gjorde håper jeg nå at jeg har fått noen til å tenke på Jesus, også som et humørfylt, positivt menneske, som til og med lo.

onsdag 11. januar 2012

Tankekors

Hva er et tankekors? Er det en tanke som vi stopper litt opp med, en betenkning, et paradoks? Og hvorfor brukes ordet kors?

Et kors er jo egentlig et kryss. Kanskje et tankekors er at det kommer en kryssende tanke inn, som går litt på tvers at hovedtanken?

For meg fikk ordet tankekors en helt ny betydning for noen dager siden. Jeg stoppet opp, slik jeg ofte gjør, da jeg hørte noen bruke dette ordet, og spurte. Hvorfor heter det tankeKORS? Hva kommer det av?

Jeg har googlet litt, uten å finne skikkelig ut av det, så hvis noen kan gi meg tydningen setter jeg pris på å høre fra dere.

Men likevel fikk ordet minst en ny dimensjon for meg. Jeg tenkte: Ja, ”tankekors” er noe som jeg vil skal følge meg og prege meg. Det er riktig at jeg ofte stopper opp og tenker, gjerne på kryss og tvers av flertallstankegangen og det opplagt enkle. Men jeg vil også at korset, det tomme korset som symboliserer både Jesu offer, lidelse, død og oppstandelse, skal prege tankene mine.

Oppdagelsen av dette ordet har fått meg til å gjøre noe jeg har tenkt på lenge. Jeg vil ikke slutte å blogge. Jeg vil fortsette å blogge på denne bloggen som du nå leser. Men jeg har bestemt meg for å ha en blogg til. Denne har jeg faktisk kalt Tankekors. Der vil jeg legge ut tanker som preges av min kristne tro og kanskje består av litt flere ord. Kanskje kan tankene bidra til at det blir noen flere vegkryss der vi og Gud kan møtes?

Jeg håper flest mulig av dere ønsker å følge også denne bloggen. http://troogtanke.blogspot.com/2012/01/hvorfor-velger-jeg-ordet-tankekors.html



søndag 8. januar 2012

1912-2012: Hundre år er verd å markere

             
I dag, 8 januar, er det akkurat 100 år siden African National Congress, ANC, ble grunnlagt. Organisasjonen har spilt en hovedrolle i avviklingen av aparthaid-politikken i Sør-Afrika og partiet har sittet med regjeringsmakten siden 1994, den gang Nelson Mandela ble president.

2012 er et år det vil bli mange hundreårsmarkeringer. Det er selvsagt fordi det var så mye som skjedde i 1912, slik det også var i årene før og etter. Men jeg nevner noen få hendelser i 1912, slik at vi kan være litt forberedt:


Folkemengder fylte gatene i London
da William Booth ble begravet
 13. februar: Kinas seks år gamle keiser går av og Kina bli republikk

14. februar: Arizona blir USA's 48. stat.

12. mars: Den norske legen og oppdager av Lepra-basillen, Gerhard Henrik Armauer Hansen, dør.

15. april: Luksusdamperen som ikke kunne synke, Titanic, synker i Atlanterhavet.

31. juli: Polfarerhelten Roald Amundsen, forkledd som ”Engelbrekt Gravningen” ankommer Oslo.

20. august: Frelsesarmeens grunnlegger, general William Booth blir forfremmet til herligheten. Begravelsesprosesjonen følges av millioner i Londons gater.

Listen kan gjøres uendelig lang, og mangt er verd å markere. For meg er den siste hendelsen på listen verd mye ettertanke og jeg vil nok stoppe opp og gjøre meg mange tanker om dette i august.

Vi må aldri glemme historien, vise respekt for alt det gode som har bltt gjort. Vi må lære av både det som var godt, av nederlagene og av feilene, og se hva vi kan bruke i vår tid, i vår sammenheng og vårt liv.

tirsdag 3. januar 2012

Å overleve januar


Kjære alle dere som opplever januar som en stor utfordring. Jeg mener kanskje vi, vi som nå strever litt med å overleve.

Jeg tenker ikke på alle de som ikke bruker refleks i vintermørket, eller de som synes mørket er depressivt. Nei, jeg tenker på de av oss som har brukt for mye penger på julen, som har gitt etter for kjøpepress eller sin egen uansvarlige sjenerøsitet. Nå må vi svi.

Bankkontoen er nesten tom og renteinntektene vi fikk ved nyttår er latterlig mikroskopiske. Lønnskontoen fylles ikke opp før den 20 januar. Først da kan vi trekke kortet, hvis da ikke regninger og forskuddsvis bruk av kredittkort bidrar til en umiddelbar tømming av bankkontoen igjen.

Hvordan skal vi overleve januar? Jeg tror vi har gode muligheter.

Vi trenger mat, men noe av oss kan spise rester i ukevis. Vel å merke er ikke delfiakaker og potetmelstopper så sunt, men det er tross alt kalorier vi lever av. Når brus og saft er drukket opp har vi fortsatt gratis vann i springen. Middagsrester, oksetunge, fenalår, julesylte, edamerost, for ikke å snakke om alt det smøret vi kjøpte for mye av før jul bidrar også til en ekstrem kombinasjon av lavkarbo og høykarbo. Jo, jeg har så jeg klarer meg, i hvert fall et par uker til.

Skulle det gå helt tomt, kan alle tomflaskene pantes i bytte mot mange kneippbrød på Rema til fem kroner og nitti øre. Vi kan klare oss lenge på vann og brød. Mange klarer seg også ganske lenge med å tære litt ekstra på kroppens opplagrede reserver….

Vi trenger ikke så mye mer, om ikke liv og helse måtte kreve det. Klær og hus har de fleste av oss. Januarsalget i butikkene roper riktignok på oss. Men vi trenger vel knapt å spare de tusener som de reklamerer med, ved faktisk å bruke tusener av kroner vi ikke har, på noe vi egentlig ikke trenger? Og vokt deg for i tillegg å bruke de pengene du tror du har spart på å kjøpe deg en sydentur som du ikke trodde du hadde råd til, før du fikk disse sparte pengene i fleisen.

Januar er lang. Så kommer februar, men husk at vi også skal klare oss i februar, som i år har fått en ekstra dag uten at vi får tillegg i lønn eller trygd for det.