lørdag 29. oktober 2011

Key Account Manager?

     
Jeg blar fort forbi stillingsannonsene i avisen. Men jeg har lagt merke til at Vårt Land har ledig stilling som ”Key Account Manager”. Det høres flott ut! For oss som kan litt engelsk blir vi litt nysgjerrige. Hva gjør en ”nøkkelkontoleder”? Han må i hvert fall kunne engelsk! I stillingsteksten kan vi lese at det er annonsesalg arbeidsoppgavene består i. ”Annonseselger” høres nok ikke så spennende ut, så ”Key Account Manager” skal sikkert være en appetittvekker. Jeg synes i hvert fall at det bør følge med egen nøkkel til stillingen!


For å yte Vårt Land litt rettferdighet må det sies at denne stillingsbetegnelsen brukes av mange bedrifter. Det har dessverre gått litt inflasjon i engelske stillingsbetegnelser, også i bedrifter der man ikke bruker engelsk til daglig. HR-direktør er for eksempel en slik avart. HR står for ”Human Resources”. Det høres ikke så flott ut med MR-direktør (Menneskelige Ressurser) og Personalsjef er ikke så dekkende, sies det.

I flyet jobber det et ”Crew”, ikke mannskap. I dataavdelingen jobber noen med ”Support”, men noen sier også det høyst forståelige ordet ”Brukerstøtte”. Har man en opplæringsstilling kalles man gjerne ”Trainee”.

Listen kan gjøres lengre, men heldigvis er det mange som er flinke å bruke vårt eget språk. Norsk fungerer godt, og så lenge vi opererer i Norge trenger vi ikke skamme oss over det.

onsdag 26. oktober 2011

Trange flyseter og nære bekjentskap

     
Jeg vet ikke hva som er verst, stram svettelukt eller høykonsentrert hvitløkslukt? Men jeg fikk begge deler samtidig fra en fyldig indisk kvinne sittende tett inntil meg over Atlanterhavet. Det ga flyturen en ekstra langvarig opplevelse for billigst mulig billettpris.


Det er meningsløst å bruke tusenvis av kroner ekstra for å få litt bedre plass og en mer spennende meny i løpet av de 8 eller 14 timene som flyturen over hav og kontinenter tar. Den indiske damen er det flere år siden jeg opplevde, men på nesten hver flytur får jeg opplevelser jeg sikkert ikke ville fått på Business Class. Det er litt festlig, etterpå, vel å merke, å tenke på grekeren som jeg hadde halvveis over meg på vei til Chicago for noen dager siden. Han satt vendt mot sin gamle skrøpelige far, så det var mest ryggen hans jeg hadde føling med. De kunne ikke ett ord utenlandsk, så alt de sa var helt gresk.

Å sitte ytterst mot midtgangen har sine fordeler, men også sine ulemper. Spesielt husker jeg den stadig mer joviale chileneren som drakk flere og flere gratis drinker og stadig måtte ut på toalettet. Disse tissepausene hans var for øvrig de eneste pausene jeg fikk fra hans sosiale utagering hele veien fra Paris til Santiago.

Jeg reiser nesten alltid i uniform og er glad for å hjelpe alle som enten forstår at jeg er i Frelsesarmeen eller misforstår og tror jeg er noe annet, for eksempel en del av crewet. På flyplassen i Kuala Lumpur for noen år siden la jeg merke til en annen uniformert skikkelse. Han var kledd i et stort rødt laken, og han gikk barføtt. Vel plassert i flysetet, hvem andre dumper ned ved siden av meg en denne buddhistmunken, en australier som skulle på en konferanse i Amsterdam? Opplevelsen av å være annerledes ble både forsterket og tatt litt av skuldrene mine. Her satt vi to ganske likesinnede og fikk ha en lengre samtale og god flytur sammen.

Nå skal jeg straks gå om bord i flyet fra Chicago til London. Jeg reiser fram i tid, og mister natten. Så får jeg tre plagsomme timer i ørsken på Heathrow, før siste etappe går over Nordsjøen. Nå er jeg spent på hvem jeg havner sammen med. Jeg ønsker meg et lite menneske, med et varmt smil, som helst kan si noen ord, men ikke for mye, som har en god psyke og hvis det lukter, må det lukte godt. Hun må også tåle noen snorkelyder fra meg. Så håper jeg at den som har setet foran meg ikke lener det tilbake før jeg har fått krøllet beina slik at de ikke brekker.

Felles bønn over høyttaler og TV-skjerm er fast prosedyre i flyet før avgang hos Pakistan Airlines. En fin skikk, men dette gjør de ikke i United Airlines. Jeg ber derfor nå en stille bønn om at alt skal gå bra med meg, mine medpassasjerer og de som sitter ved spakene.

mandag 17. oktober 2011

Tidenes bestselger, Bibelen, relanseres 19 oktober

                
Dere får tilgi meg. Jeg er litt i ekstase for tiden. Min kjæreste forfatter kommer med en nyutgivelse, på mine to skriftspråk, nynorsk og bokmål, samtidig. Det er selveste Gud som atter en gang får kjempeopplag på tidenes bestselger, Bibelen. Verken Gud eller de skribentene han brukte får royalties, men jeg tror han smiler når han ser bokens utbredelse og popularitet.

Det er spenning knyttet til utgivelsen, selv om vi vet hva boken inneholder og hvordan det går til slutt. Ordsmeder og vitenskapsfolk kaster seg over grammatikalske uttrykk og ordfortolkninger. Kan man si gjeter like gjerne som hyrde, og har man falt for fristelsen å tilpasse noen ord til det som er mer politisk korrekt, anno 2011?

Jeg kan verken hebraisk eller gresk, som grunnteksten stort sett er skrevet på. Ei heller kan jeg mye latin, som var gamle tiders bibelspråk. Nei, jeg er glad for at vi får den viktigste boken i mitt liv, ja, i verdenshistorien, på et så godt norsk språk som mulig. Det er mange år siden sist.

Jeg er kristen. I Frelsesarmeen, som jeg tilhører, har vi i likhet med de fleste kristne kirker, noen enkle trossetninger. Setning nummer 1 sier: ”Vi tror Bibelen er inspirert av Gud, og at bare den gir den guddommelige rettesnoren for kristen tro, lære og liv”. Altså: Ingen over og ingen ved siden. Derfor blir jeg både oppgitt og lei meg når så mange diskuterer hva kirkene og de kristne bør si og mene, uten å antyde at Bibelen har relevans. Jeg tror at Bibelen inneholder hele Guds budskap til oss og at Bibelen forener oss som tror på han som er Bibelens midtpunkt, Jesus Kristus.

Så kjære venner: Gratulerer med en rykende fersk norskspråklig oversettelse, så nær grunnteksten som mulig, og så relevant og nær det livet som vi lever i vår tid. Årets julegaveinnkjøp er sikret!

torsdag 13. oktober 2011

Endelig Eggets dag!

   
Fredag 14 oktober er eggets dag. Jeg hørte det på NRK P1, så da må det være sant!


Jeg er glad for at en slik dag er opprettet for min store kjærlighet, når det gjelder mat, vel å merke. Jeg er glad for egget omsider har fått den behandling som det fortjener i samfunnet. Egget har vært undertrykt og misforstått. Men nå har endelig både medisinmenn, medier, matmakten og menigmann innsett at egg ikke er farlig, men bare sunt og ikke minst, godt.

Jeg har alltid elsket egg. Som liten gutt fikk jeg bare egg til frokost om søndagen, pluss en gang i mellom speilegg, som ekstra kveldskos. Jeg drøyde egget, ikke bare til en brødskive, men både fire, fem og seks. Rekorden er ett bløtkokt egg til 9 brødskiver. Men smør og majones som tilbehør trengte jeg ikke store eggebitene på skivene. Omelett, eggerøre, speilegg og bløtkokt egg gir livet ekstra kvalitet.

Selv om egget har fått sin egen dag, akkurat som kvinnene har sin dag, er vi, som for kvinnene, ikke helt i mål enda. Fortsatt misbrukes egget, for eksempel ved å koke det alt for mye, for ikke å snakke om uskikken med russens eggkasting. Men vi har kommet langt.

Noe av det beste med egget er at det kan produsere kyllinger og høner. Jeg elsker både kylling og høns. Men høna har virkelig blitt presset ut av det gode lag. Det er ikke enkelt å få laget hønsefrikasse i dag, for butikkene fører knapt høner. Så derfor; Hvor er ”hønas dag”?

Men det er vel da slik at egget kom før høna, eller var det egentlig motsatt?

torsdag 6. oktober 2011

Den siste mohikaner er ennå ikke død!

             
Jeg har alltid vært interessert i indianere. Jeg fikk full indianerdrakt, med høvdingfjør til femårsdagen min. Vi lekte cowboy og indianer i Vålandskogen i Stavanger. Jeg hadde pil og bue og tomahawk. På gutterommet stilte jeg opp mine cowboy- og indianerfigurer og skjøt på dem med gummistrikk. ”Last man standing” vant til slutt.


Jeg holdt alltid med indianerne. Blekansiktene var inntrengere, med overlegne våpen og ildvann som de introduserte til rødhudene. Sølvpilen var mitt favorittblad og jeg var forelsket i Månestråle. Den hvite vennen Falk ga meg håp om at også blant oss hvite fantes det gode mennesker. Jeg så på ”Kruttrøyk” og ”Huset på prærien”, og som voksen er ”Danser med ulver” og ”Bury my heart at Wounded Knee” noen av mine favorittfilmer.

Arne Bendiksen sang for mange år siden sangen om den siste mohikaner. Strofen ”Da sa den siste, tapre mohikaner: Ville Vesten er ikke som før!” har fulgt meg i mange år. Den er så plagsomt passende for mange ting i mitt liv.

Ting har forandret seg. Mine sønner har ikke fattet samme interesse for indianere som meg, eller for sjakk eller frimerker, og jeg føler meg ofte som en mohikaner. Som en som tilhører stammer som synes å forsvinne. Det gjelder mange ting. For eksempel kjenner jeg det av og til når jeg går i min uniform.

Og jeg holder stand, er tapper som mohikaneren. Jeg trygler meg derfor til barneverset: ”Den siste mohikaner er ennå ikke død. Han lever på bananer og gamle wienerbrød”. (Litt høykarbo, men her også er jeg visst litt motstrøms..)

Men nå har jeg innsett at selv for den siste mohikaner var det egentlig håp. Han hadde nemlig innsett noe viktig: ”At Ville Vesten ikke var som før”. Han likte det nok ikke, men han satte faktisk ord på det. Slik må det også være for slike som meg. Vi må forstå, og akseptere, at verden rundt oss endres. Da er det håp og vi kan fortsatt kjempe vår kamp for det vi mener er rett.

Men pil og bue hører mest hjemme i historiens minnebok.

søndag 2. oktober 2011

Barn, ungdom, voksne… og eldre?

                    
Nå har jeg hørt det igjen: ”Alle er velkomne, både barn, unge, voksne og eldre!” Det greit at man fra talerstolen sier at alle er velkomne, fra den yngste til den eldste. Men hva i alle dager er det med disse eldre? Er ikke de voksne?

For ikke å snakke om når man sier ”voksne og gamle!” Og når vipper man over fra å være voksen til å bli eldre, gammel eller eldgammel?

Det er greit å si barn. Barn er man omtrent til man blir ungdom, kommer i puberteten og kan kalles tenåring. Når tid man slutter å være ungdom er rimelig omtrentlig, men når man blir 18 er man myndig, og litt senere kommer som oftest erkjennelsen av at man ikke er ungdom lenger. Så å si ungdom, er også greit.

Det er godt å være voksen, men finnes det et tidspunkt når man slutter med det, og blir eldre eller gammel? Jeg er 48 og voksen, men mye eldre enn min voksne sønn på snart 27. Min far på 72 er mye eldre enn meg, litt gammel og grå, men fortsatt voksen.

Nei, vær så snill: Ikke definer de eldste voksne ut av voksengruppen. Skal vi dele opp foreslår jeg at vi heller sier: ”Barn, ungdom og yngre, middelaldrende, litt eldre og steingamle voksne.”

Men det skal i hvert fall ikke jeg si. ”Barn, ungdom og voksne” holder.