torsdag 29. september 2011

Ikke rubbel og bit, knapt nok rubbel!

                                       
Jeg skriver ikke for å være navlebeskuende, eller blottlegge meg, men dere får ta dette med en klype salt.

Jeg like å rutte. Bare litt, for jeg har ikke så mye å rutte med.

Jeg trenger ikke så mye pomp og prakt. Litt pomp er nok.


Plommen har det vel best i egget?

Glitter og stas liker jeg heller ikke. Forresten, en dose stas i ny og ne er bra, i hvert fall i ne.

Nei, jeg vil ikke leve i sus og dus, i hvert fall ikke sus!

Jeg trakter ikke å sitte på den grønne gren. Jeg er både fargeblind og har allergi. Også for kirsebær. Så å spise kirsebær med de store vil bare være en pest og en plage, mest plage.

Heller vil jeg menge meg med den gemene hop, med mannen i gata og lytte til grasrota, til de som må nøye seg med smuler fra de rikes bord og må klare seg med knapper og glansbilder. Det siste kan faktisk gi oss mye fryd og gammen, svært mye gammen, i hvert fall hvis man er fri og frank. Men jeg er ikke fri, knapt nok frank.

Men jeg går heldigvis ikke på lut og kaldt vann, ikke lut i hvert fall.

Egentlig har jeg det som plommen i egget og er glad for at jeg er født med en sølvskje i munnen.

lørdag 24. september 2011

To ører og en munn

Gud er ganske klok. Jeg tenker spesielt på at han har skapt oss med to ører og en munn. Det motsatte hadde både sett rart ut og vi hadde strevd med at vi stadig snakket i munnen på oss selv. Det hadde blitt uutholdelig, særlig når vi var sammen med andre som gjorde det samme.
Nei, to ører og en munn har vi fått. Symmetrisk og stort sett ganske pent. Det symbolske som ofte trekkes fram er at vi har to ører fordi vi skal lytte dobbelt så mye som vi snakker. (Og folk som har ører på stilk er helt sikkert ekstra gode lyttere)

Men dessverre er det mange av oss som ikke lever opp til dette. Jeg skal prøve å feie for egen dør, men jeg treffer ganske ofte mange, for ikke å si, kjenner ganske mange, som er elendige til å lytte. I stedet snakker de hele tiden bare om seg og sitt. Sine opplevelser, sin historie som er enda mer fantastisk enn den som de klarer å avbryte andre fra å fortelle ferdig. Selv når de lukker munnen, og tilsynelatende lytter, sier det fjerne blikket at de kun er opptatt av å forberede sitt neste innlegg.

En karikatur, kanskje, men Gud fri meg fra å være slik! Jeg har to ører og en munn, som heldigvis fortsatt virker, inklusive det meste av det jeg har mellom ørene.

Kjære venner! Jeg har bestemt meg for å innføre et diskret tegn. Når jeg bruker to fingre, langfinger og pekefinger og lar dem forsiktig peke og hvile mot leppene mine er det et hint om at det kanskje er på tide å tie still og lytte litt. Det kan jo være at noen andre også skal få være med i samtalen?

(Og jeg skal følge med om du viser tegnet til meg) 

søndag 18. september 2011

Vi fargeblinde - en ignorert minoritet i samfunnet

Jeg er fargeblind, rød-grønt fargeblind. Denne tunge og triste skavanken er jeg nødt til å leve med og tilpasse livet best mulig. Men det er lite støtte og forståelse å få. Den vanlige reaksjonen er et festlig smil, og så sier man ”Å, så rart! Er et sant? Hvordan virker det? Hvilke farger ser du?” Ingen ekte empati, ingen som vil heve sin røst for en avglemt gruppe i vårt rause og rike samfunn, som har gitt oppreisning og gitt støtteordninger for den ene marginaliserte gruppen etter den andre, men ikke oss fargeblinde.


Fasongen er i  hvert fall forskjellig fra bladene
Men nå hever jeg røsten, setter ord på hvor vanskelig vi har det, og gir denne gruppen et ansikt. Vi er mange. Bare i Norge er vi over 200.000, stort sett menn, siden kvinner kommer bedre ut i hvordan disse defekte genene infiserer kromosomene våre. Men hvem har gitt meg denne elendigheten? Jo, selvsagt min fargefriske mor. Slik er det for alle oss fargeblinde gutter. Vi arver det av våre mødre. Mine foreldre kalte meg attpåtil for Jan Arve, men som voksen har jeg kun kalt meg for Jan. Det mener jeg er høyst forståelig.

Jeg kan ikke melde meg inn i Foreningen for et fargesvakt fellesskap. Den finnes ikke, men kanskje noen nå våkner og går i gang? For vi har det ikke lett i hverdagen.

Tenk bare på når folk sier: ”Vi vil prioritere et fargerikt fellesskap. Håpet er lysegrønt. Vi må tenke grønt (miljøvern)” Jeg ser rødt når jeg hører slikt, eller grønt, eller rødgrønt, tror jeg. Det rød-grønne politiske samarbeidet går også helt i surr for meg.

Men for å være helt konkret. Hverdagen kan være et mareritt, siden mange farger som framstår svake eller annerledes for meg. Mine foreldre oppdaget det da jeg tegnet juletre som barn. Grønn stamme og brune greiner, og jeg protesterte på julesangen ”Du grønne glitrende tre” Juletreet er jo brunt. (Det mener jeg fortsatt!)

Det er et mareritt å kjøpe lilla lys til advent, og komme hjem med mørkeblå! Eller å komme hjem med grønne bananer som jeg trodde var gule. Jeg spør jo andre kunder om hvilke farger en del varer har, men de ser jo på meg som en raring som i det hele tatt snakker til dem. Men når jeg sier jeg er fargeblind begynner de å puste igjen. Andre ganger blir folk irritert på meg når jeg fomler med røde og grønne betalingsknapper på parkeringsautomater. I femti prosent av tilfellene trykker jeg feil og må starte på nytt. Hva med å skrive en tekst på knappen i stedet for å farge de sjøgrønnrosa?

Eller hva med all den røde krittskrivingen på grønne tavler på universiteter og barneskoler vi har måttet gjette oss gjennom? For ikke å snakke om kule grafiske kart og fargeillustrasjoner i aviser, på nettet og på lysark som vi ikke klarer å tyde. Kona mi er redningen når jeg skal kle på meg, og når jeg skal kjøpe klær. Hun passer hele tiden på at fargene på klærne mine passer sammen. Jeg har verken teft eller peiling! Derfor bruker jeg aller helst uniform.


Ser du tallet 6? Din heldiggris! Det gjør ikke jeg.
 Listen over grusomme ulemper er lang, men jeg er ikke alene. Men nå har jeg fått satt ord på det. Er det noen av dere andre der ute, noen av dere som hver dag må rette opp nakken, ta dere sammen og trosse denne lidelsen, som vil stå sammen med meg?

(Les mer på: http://no.wikipedia.org/wiki/Fargeblindhet  )

søndag 11. september 2011

Bønnemøte

I dag har jeg vært på bønnemøte. Dette er jeg helt sikker på at er en fullstendig fremmed og kuriøs seanse for mange av mine lesere. Derfor er jeg villig til å avsløre for dere hva dette dreier seg om.


Vi sitter sammen i en liten sirkel. Vi er to menn og fem damer. Om en halv time skal vi inn til formiddagsgudstjeneste, der både gospelkor og søndagsskolebarn skal delta, over 100 personer i alle aldre. I vårt bønnerom er jeg nest yngst. Fire av syv er pensjonister, fire damer med mye klokskap og livserfaring. En av dem, Åslaug, åpner med en hilsen fra Bibelen.

Så synger vi en sang før det er fritt for hvem som helst å be. Vi ber for kommune- og fylkesvalget, vi ber for de som har det vanskelig i dag og vi ber om at Guds kjærlighet skal råde i blant oss og i samfunnet vi alle er en del av. Vi ber om at enda flere skal bli kristne og så ber vi om at vi skal få en fin gudstjeneste. Vi ber om at Gud skal snakke til hjertene gjennom Thormod som skal holde dagens tale og at Gud skal bruke sangerne i Stavanger Gospelkompani.

Hver søndag samles en liten flokk i bønn, i Frelsesarmeen i Stavanger. Jeg deltar av og til. Onsdager er det også en bønnesamling. Slik samles mange kristne rundt om i landet, i hjemmene, i forsamlingshus og i kirker for å be. Dette skjer i tillegg til de bønner som er en del av gudstjenester og i tillegg til mange enkeltmenneskers private bønner.

Hvorfor gjør vi dette? Svaret er meget enkelt: Fordi vi tror at det virker. Fordi vi tror at gjennom bønn kan vi påvirke Gud til å gjøre gode ting. Vi ber også fordi Jesus har sagt at vi skal be. Og så er det godt for oss som deltar. Bønn gjør noe med oss. Vi kjenner det er sant det Jesus sa: ”For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matt. 18.20) 

torsdag 8. september 2011

Kjekt å ha?

Noen som trenger en luftfukter eller brødbakemaskin? Eller hva med en Tupperware salatblander, en påleggskjæremaskin eller en elektrisk nesehårsfjerner? Jeg kan kanskje også by på et fondysett, en spagettikokegryte og et elektrisk fotmassasjebad. Selv om trømaskinen og vektmanualene ikke er i bruk for tiden, tar jeg ikke sjansen på å tilby disse til deg, i tilfelle noen i familien plutselig kommer på at de får bruk for dem.


Myggfelle - en genial svensk oppfinnelse som vi
 aldri har brukt, men ikke har hjerte til å kaste.
Du verden så mange ting vi har kjøpt eller fått som skulle gjøre livet vårt både enklere og bedre! Ting vi har glemt at vi har, fordi vi ikke bruker dem. Men da vi kjøpte dem, da var det stas, da!



Jeg innrømmer at enkelte ting har overlevd nyhetens naive interesse. Det gjelder både stavmikseren, Kenwooden og så langt også Smoothie-maskinen. Men når tingene formelig velter ut av skapene, og når kona er bortreist noen dager, ser jeg mitt snitt i å sjekke innerst og øverst i skapene våre. Da finner jeg ting som jeg i stillhet gjemmer bort i esker i kjelleren eller på loftet.

Når vi en gang i mellom flytter, ganske ofte har det faktisk skjedd, gir det oss en anledning å donere en del til Fretex. Men alt for lite egentlig, fordi jeg har en kone som nok ubevisst har fått implantert Øystein Sundes sang ”Kjekt å ha – Det kan helt sikkert komme til nytte en vakker dag”.

Vi ligger i en stadig kamp. Hun fascineres av nye duppedingser av alle slag, mens jeg er mer minimalistisk og skal klare meg med det enkle. Kjære konemor: Hva med kakedelingsdingsen som jeg har tatt vare på for deg og som du aldri har spurt etter? Eller sjokoladestøpeformene som du syntes at vi andre burde bruke, men aldri ba deg om å få i hus? De var svært billige, men hva så?

Men det skal du ha: Du har enda ikke prakket på meg en elektrisk eggkoker. Det er selve symbolsaken min. Egg koker man enkelt i en liten gryte og tar tiden! Basta. Du har fått din lille en-kopps presskanne, som du vel nå svært sjelden bruker, mens jeg fortsatt sverger til kaffetrakteren, og bruker den hver dag. Det holder!

Hva blir det neste? For noe blir det. Ikke noe dyrt, men noe som vi ikke visste vi trengte, og som vi sikkert om en stund ser at vi, i hvert fall ikke jeg, trenger.

søndag 4. september 2011

Syge mann

Eg e syge, skikkelig dårlige. Vondt i kroppen, slakke, snue, proppfull av Paracet og Ibux. Stive meg opp for å takla tilstedeværelse i familiære selskapeligheter. ”Koss går det med deg, Jan? Du e ikkje god, ser eg,” seie di. Men eg vil ikkje ha snakk om det, vil ikkje ver i fokus. Men stemmene dis skjere meg i det tetta og bankande håvet mitt. Eg får ikkje med meg så møje av ka di snakke om.

I tre dager har eg vært hjemsøkt av denne forkjølelsen. Någen vil kalla det influensa, men ikkje eg, nei. Bare ein forkjølelse. Ikkje har eg feber heller. Og det går nok snart over.

Men eg e sure, irritabel og tenke på alt eg ikkje får gjort. Såre unna nasen e eg og i ferd med å bli.

Men det e ikkje synd på meg og ikkje vil eg ha någen oppmerksomhet. Eg tar det som ein mann…. Og det e vel kanskje problemet…?

Eg glede meg te i mårå. For då e eg sikkert friske igjen.

(Og forresten: Takk for at eg fekk oppmerksomheten din!)

torsdag 1. september 2011

En rimelig aftenbønn


Jeg ber for mine kamerater
Ja, selv de som mye prater
Og for de som bare later
Som de spiller et teater

Takk for mine medsoldater
Takk for gode diplomater
Vern du alle demokrater
Nådig vær mot byråkrater

Se til prester og prelater
Sendemenn og delegater
Ledere i land og stater
Ja, selv de som alle hater

AMEN