søndag 31. juli 2011

Si det med blomster!

Folk flest finner ikke ord for den nasjonale tragedien vi fortsatt preges av. Siden dette skjedde om sommeren virker det som om blomster i enda større grad enn lys har blitt det synlige språket som har hjulpet oss i sorgen. Også jeg har vært ved Stavanger Domkirke og sett dette (se bildet). At Arbeiderpartiet har en rød rose som symbol er noe ingen hadde trodd skulle få så stor verdi som i dag.

Jeg hadde for noen uker siden tanker om å skrive en blogg om blomster. På Facebook er det en rekke tester som mange legger ut. Jeg prøver meg ikke på noen av dem, og noen er ganske banale. Av sistnevnte sort er ”Hvilken blomst er du?”. Jeg tok ikke testen og jeg la bloggen litt på vent.

Men egentlig liker jeg blomsterspråket. Som leder har jeg alltid uttalt at det er et mål å få medarbeiderne til å blomstre. Jeg har ofte sagt at fellesskapet er som en stor blomsterbukett, med ulike blomster, men i sitt fargerike mangfold er buketten vakker.

På TV2-nyhetene hørte jeg i dag et sitat fra et dikt av jente som sa noe slik som at Gud liker blomster og nå har han vært ute og plukket noen av de fineste blomstene. Bildet med Gud og blomster er det ikke så mye av i Bibelen, men i sangskatten derimot er det mye brukt. Salmen ”Ein fin liten blome i skogen eg ser” er skrevet av Anders Hovden i 1927 (omsatt fra en tekst av den svenske frelsesoffiseren Johan Alfred Blomberg), men det var Bjørn Eidsvåg som med sin melodi fra 1969 gjorde sangen til allemannseie.

Jeg liker godt å se på meg selv som en blomst, til forskjell fra Frelsesarme-høvdingen Haakon Dahlstrøm, som sa ”Jeg er ikke en blomst” og kunne ikke utstå sangstrofen ”Bestrålet av vårsolens herlige glød, som blomst i Guds hage jeg står”. Nå er denne sangen, ”Et liv jeg nå eier som aldri kan dø”, igjen å finne i Frelsesarmeens nye sangbok.

Det er vanskelig å finne tilstrekkelig trøst. Vi trøster hverandre og mange trøster seg til Gud, at Gud ser, og at Gud er som gartneren som ser til blomstene i sin store hage. Det gjør også jeg.

”For hvert menneske er som gress og all dets prakt som blomsten i gresset. Gresset visner, og blomsten faller av, men Herrens ord varer til evig tid." ( 1. Peter 1.24-25)

tirsdag 26. juli 2011

Hva skal vi kjempe med, hva er vårt våpen?

I dag gjør jeg et avvik fra hvordan jeg vanligvis skriver mine blogger. Jeg deler rett og slett min ”morgenandakt” med dere. Vårt Land hadde i dagens avis en flott presentasjon av diktet Nordahl Grieg skrev i 1936, et dikt som blir sunget i disse triste og menneskevarme dagene og som arbeiderbevegelsen har hatt som en av sine fanesanger. Vi som ikke har vært en del av det miljøet har mye å lære og jeg vil ta Griegs ord til meg i dag. Det handler om å ha noe å tro på, verdier og noe å kjempe for. Her er diktet, i respekt:


Til Ungdommen

Kringsatt av Fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

lørdag 23. juli 2011

Ord blir fattige


Etter en forferdelig fredagskveld våkner jeg opp til en enda verre situasjonsbeskrivelse. Massakren på Utøya var enda verre enn vi kunne frykte, mye større enn bombingen i Regjeringskvartalet.

Mine følelser i denne sammenheng er helt uinteressante i forhold til følelsene til alle de som er berørt. Selv vet jeg ikke enda om jeg er berørt, men alle mine nærmeste er i god behold. Selv har jeg vært på mange leirer og kona og to av guttene våre reiser nå på leir. Selv har jeg i flere år daglig gått gjennom Regjeringskvartalet til og fra jobb. Selv har jeg flere ganger vært i departementene. Derfor strever jeg ikke med å sette meg inn i hva som har skjedd, og må bare skrive noen få ord for å sette ord på det. Jeg tror svært mange kjenner det som meg.

Hele nasjonen er i sorg, sjokk og fortvilelse. Vår fred, frihet og våre verdier er bombet, beskutt og forstyrret på verst tenkelig måte. Vi har blitt minnet om livets sårbarhet og at vi ikke må ta noe som en selvfølge. Alt annet blir uviktig og uinteressant, i hvert fall i dag.

Vi har sett ondskapen. Det var en etnisk norsk nordmann som stod bak, og ikke en fundamentalistisk religiøs organisasjon. Mine tanker går til gjerningsmannens familie, men enda mer til de dødes opplevelser før livet tok slutt, til de som er såret, de som overlevde, til familier og pårørende, regjering, støtteapparat og alle berørte.

Sjelden har ord som utrolig og tragisk passet bedre enn nå.

Dette går inn på meg, det går inn på oss alle, og det finnes ikke ord som kan beskrive følelser eller gi nok trøst til de som har mistet sine kjære.

Jeg vil bare oppfordre oss alle til å vise omtanke for hverandre og spesielt de som er berørt. Jeg vil oppfordre alle som tror på Gud om at vi ber for de berørte og alle som har tunge ansvar i disse dagene.

Selv om vi i dag kanskje bare ser de tragiske sider ved dette, må livet gå videre og vi må bruke dette til å styrke alle gode verdier og muligheter som livet gir.

onsdag 20. juli 2011

En framtid uten slips?

For noen dager siden fikk jeg det som nesten kan kalles en åpenbaring. Det snudde opp ned på mange av mine tanker og det kom overraskende. Jeg har vurdert om jeg skal holde det for meg selv, eller driste meg til å rope ut, nærmest med profetisk røst. Jeg velger nå det siste: ”Vi må være beredt til å si farvel til slipset!”


Dette avlange tøystykket, som deler mannskroppen, mest overkroppen, i to relativt symmetriske deler, er en viktig del av mitt daglige arbeidsantrekk. I festlige private arrangement er også slipset en selvsagt del. Jeg kan knytte slips i blinde og ser på folk som sparer på slipsknuten som rimelig primitive.

Skal man bli tatt seriøst må man selvsagt bruke slips, har jeg tenkt. Det var jeg glad for at min eldste sønn, Eirik, og hans to kamerater Tor Halvar og Daniel, hadde forstått. Se dere glimrende slipssang på youtube-lenken nederst.

Men slipset mitt nærmest strammet seg rundt halsen, da jeg leste Stavanger Aftenblad den 23. juni. Her var det en stor artikkel om slipsets historie, men enda mer om at slipset kanskje står for fall. Lommeuret og spaserstokken er så godt som borte, og nå tyder det på at slipset kan lide samme skjebne. Selv statsledere møter nå opp i formelle anledninger uten slips. Så oppdager jeg at slipsets historie ikke er så gammel. For drøyt hundre år siden brukte man knapt slips. Slips er visst en forbigående motesak.

Som en religiøs mann, offiser i Frelsesarmeen, med enkelte hellige overbevisninger, innser jeg nå at slipsbruk verken trenger å være religiøst betinget eller knyttet til noen naturlov. Ikke synes jeg at det er noe spesielt nyttig eller pent, heller. Og når jeg tenker meg om er jeg faktisk villig til å slutte å bruke slips. Særlig hvis det ikke er mote lenger, mer et ”gamlissignal”, og særlig hvis Frelsesarmeens uniform oppdateres til å bli slipsfri.

Det siste ber jeg også om at dere noterer dere, at jeg har sagt, slik at jeg om noen år kan si: Hva var det jeg profeterte om i 2011?

http://www.youtube.com/watch?v=XMSuewRpR2g

lørdag 16. juli 2011

Sommerferie – en mulighet for gode beslutninger?

Siden folk flest har bedre tid om sommeren, og siden folk flest kopler av fra travle aktiviteter vil jeg kommer med en oppfordring. Bruk litt tid til å tenke, nå mens du har tid og mens mange ting er litt på avstand. Våg å kjenne litt på de tankene du skyver foran deg, eller som du synes det er bekvemt å hoppe over. Kanskje du skal våge, velge å ta noen avgjørelser som er gode både for deg og for andre?

Å begynne et sunnere liv, mosjonere mer, spise mer fornuftig, bruke mindre penger på meg selv og heller spandere litt mer på de som har det dårligere enn meg, lese flere oppbyggelige bøker, se mindre på virkelighetsfjern reality-TV, besøke venner, vise mer omsorg for min familie, mine gamle foreldre, si hei til folk jeg så vidt kjenner eller rydde litt mer regelmessig? Valgene og mulighetene er mange. Gitt at ambisjonsnivået er realistisk er det også mulig å realisere avgjørelsene.

Mange av oss tilhører eller arbeider i ideelle organisasjoner. For mitt vedkommende er det Frelsesarmeen. Her, som i så mange andre organisasjoner, ønsker vi at enda flere er villige til å gjøre forpliktende valg. Uten at noen forplikter seg til å møte opp ukentlig, uten betaling, og tar ansvar for musikkøvelser, foreninger, barnegrupper, matutdeling og andre aktiviteter stopper det meste opp. Kanskje det er på tide at du forplikter deg, hvis du ikke allerede gjør det? På samme måte trenger vi i Frelsesarmeen flere soldater og offiserer, mennesker som forplikter seg både på tro, tjeneste og en livsstil. Det er kanskje litt motstrøms, ikke helt i takt med forbrukersamfunnet, men min erfaring er at det er godt å forplikte seg. Samtidig får jeg så mye tilbake selv.

Sommeren 2011. Kanskje det kan være den sommeren du bestemte deg for å gjøre noen gode valg? Lykke til!

torsdag 7. juli 2011

"Det verste jeg vet!"

Jeg har en tendens til å prøve å være oppdatert på fakta og statistikk, også for det som gjelder kona mi. Kanskje det er fordi hun er litt motsatt av meg, ganske omtrentlig og lite opptatt av eksakt informasjon. Ja, jeg vet bedre enn henne hvor mange vesker hun har og jeg må stadig minne henne på at uttrykket ”et par” faktisk betyr to, ikke fire-fem.

I mange år sa hun til stadighet ”Det er det verste jeg har smakt!”, eller ”Det er det verste jeg har hørt!”. Jeg kunne selvsagt ikke dy meg, ved at jeg takket for informasjonen. Så spurte jeg om hun hadde ombestemt seg, fordi før var det ertestuing som var verst, mens nå var det krabbepostei.

Det var aldri noe fokus på hva som var tredjeverst eller nestverst, bare hva som var verst. Jeg innrømmer at hun ble litt irritert av min iver etter å være à jour, men dersom hun ikke revurderte sin uttalelse, så reviderte jeg statusen på hva som var det verste hun så langt hadde smakt. Nå for tiden tror jeg at rått hvalkjøtt topper listen.

Å dra neglen nedover en spesiell glatt, syntetisk duk var lenge det verste hun kunne tenke seg. Både lyd og følelse var motbydelig. Så sa hun at det verste hun visste var å stryke klær, før hun sa at det var å reise med nattog uten å få sove. Det er greit nok å ombestemme seg, tenker jeg, men det er slitsomt for meg å være à jour. Det verste har vært både eksamener, spysyke, edderkopper og å være ute i båt på sjøen når bølgene er større enn krusninger. Jeg blir ganske forvirret. Hva er egentlig det verste hun vet? Og hva er det verste hun har sett, hørt og smakt?

Av en eller annen grunn sier hun det ikke så mye lenger,… i hvert fall ikke som jeg hører det!