mandag 30. mai 2011

How are you?

Jeg har endelig begynt å takle det, men jammen har det tatt tid.

Nå nesten koser jeg meg med å si: ”How are you?” Hvorpå de svarer ”Good, and how are you?” Og så svarer jeg ”I am fine”. Hvem jeg sier det til? Alle jeg møter, både her i Zambia, og de som jeg har møtt i Sør-Afrika, Kenya, Peru, Pakistan, Bangladesh, England og USA, for å nevne noen steder jeg har vært i år. Det er visst bare i Norge at vi sier: ”Hei” og er ferdig med det. I New Zealand og Sveits har de forresten også like kjappe varianter, har jeg hørt.


"How are you?"
Men jeg har strevet. Jeg husker første gang jeg virkelig ble oppmerksom på denne omstendelige hilsemåten. Det var på en stor konferanse i Malaysia. Noen indiske delegater spurte hele tiden, mange ganger om dagen, ”How are you?” Jeg tenkte: Hva hadde de med det? Hvorfor denne så intense interesse for meg og min tilstand? Og jeg må innrømme at jeg spurte ikke tilbake. Jeg kjente dem jo knapt, så hvorfor skulle jeg gjøre som om jeg var interessert i hvordan de hadde det med seg selv, eller i livet, sånn generelt.

Et par år etter var vi på ferie i USA, i tre og en halv uke. Gjett om jeg ble sliten over den overfladisk kjappe øvelsen i enhver butikk, der kassadamen (og for å være korrekt – eller kassamannen) og enhver ekspeditør (nøytralt ord – det heter ikke ekspeditrise), monotont og kjapt ramset fram dette ”How are you?”. Det hele ble både slitsomt og komisk, for jeg prøvde jo å henge med. Men mine engelskferdigheter er så som så, for ikke å snakke om amerikansk. Tungen ble bare i veien mens jeg snøvlet full fart i vei.

Men nå har jeg fått trening. Jeg tar meg tiden jeg trenger og uttaler det tydelig. Og så merker jeg at mange både mener noe med dette og setter pris på å bli både sett og hørt. Jeg tror faktisk at vi nordmenn har noe å lære av både høflighet og skikk og bruk. Og jeg kjenner virkelig at jeg har det ganske så fint når jeg svarer: ”I am fine!”.

fredag 27. mai 2011

Agent, sykepleier eller hva?

I rekken av alle opplevelser jeg stadig har som levende og reisende reklamefigur for Frelsesarmeen kan jeg ikke la være å fortelle et par til fra siste uke:


Bagasjen min vokser for hver dag på reisene mine, og i Nairobi måtte vi innom et kjøpesenter for å kjøpe en ekstra bag. Den kenyanske sjåføren vår ble med inn, og vi fant en rimelig bag. Ved kassen ser ekspeditøren på meg, der jeg står i min svarte uniform, med bokstaven F på hvert jakkeslag. Han måler meg fra øverst til nederst. Så sier han noe til sjåføren vår på swahili. Jeg finner all grunn til å spørre hva han sa, og så sier han det igjen, på engelsk, og med store øyne. ”Det er første gang jeg ser dette i virkeligheten. Jeg har bare sett det på amerikanske filmer. For du kommer vel fra XXX?”

Jeg klarte å holde masken og svare avkreftende og si noe om The Salvation Army. Det var fristende å si at Forbrukerinspektørene (XXX) ville komme å ta ham hvis baggen ikke svarte til de 600 kenyanske shillingene (45 kroner) som den kostet, men det sa jeg ikke.

I dag har jeg vært en liten flyvetur, tur-retur Johannesburg-Nelspruit. Min reisekollega hadde adgang til loungen hvor vi fikk god servering. Om det var mine røde skulderklaffer som fikk servitøren til å spørre om jeg kom fra Røde kors, vet jeg ikke.

Men jeg måtte nesten fysisk renske ørene litt etterpå. Den unge damen som ryddet bordene kom helt inn til meg der jeg satt, og hvisket noe til meg. Jeg hørte hva hun spurte om, men jeg var nødt til å be henne gjenta det, for å være helt sikker. Så spør hun meg igjen: ”Are you a nurse?” Om jeg var en sykepleier? Jeg svart høflig, og sa ikke at det er kona mi som er det. Men jeg var fristet til å svare: ”Yessss, and my name is Florence Nightingale!” Men det gjorde jeg ikke.

Hva blir det neste?

søndag 22. mai 2011

Ka va det så gjekk av sikkehetsvaktene på Schiphol?

Nå sitte eg på Chak Guest House i Nairobi og snufse. Dautrøtte, men eg grine ikkje. Eg e fodle av snott, derav snufsingå. Eg har reist i heila nått, uten å sova. Og så har eg vært på ein inspirerande kålsvarte, svingande gudstjeneste i ein Frelsesarme-menighet her. Fekk ikkje sova då heller, akkurat. Men nå trenge eg litt trøst.


Eg fekk nemlig ikkje sova på den lange flyturen, så varte fra kveld i Amsterdam te morning i Nairobi. Møje på grunn av forkjølelsen, men også fordi Kenya Airways sin økonomiklasse ikkje utpeke seg som særlig romslige for ein på 1 meter og 88 centimeter, så vil strekka beina og ikkje like at knenå gnisse konstant i seteryggen foran.

Men ennå merr blei nåttå ei mara på grunn av tjokkasen ved siden av meg. Han minna meg om ein aldeles forvokste hamster, på mange måtar. Heldigvis va eg tette i nasen så eg kjente ikkje loktå av han, men de seks flaskene med hvitvin gjorde han ikkje mindre sosiale enn det han i utgangspunktet va. Eg satt ytterst, så adle doturane hans, blei eg lettare inolvert i. Men eg koste meg de minuttene han va på do, for då hadde eg bedre plass og mindre uønska kroppskontakt.

Men før eg gjekk på flyet va det at to av sikkerhetsvaktene fekk meg ut av likevekt. Eg vett ka eg ska gjørr. Av med belte, opp med PC-ene og sånn, men han knallen så kroppsvisiterte meg, han va ikkje snill. Med et fingergrep mellom tommel og pekefinger kneip han meg i brystvortå! Sjøl om skjortå va i mellom hylte eg høgt, inni meg. Eg ble så forjamsa at eg gjekk glipp av muligheten te å knipa igjen. Eg trøste meg med at eg kanskje har gleda et menneske, men eg sjøl har tatt skade av det, inni meg.

Minuttet ittepå e det ei kvnnelige vakt så ska sjekka boardingkortet mitt. Så ser hu på meg. Det e jo vanlig, fordi mange synes det e flott me mannfolk i uniform. Men hu e i tvil om eg har lov te å reisa sånn, på Kenya Airways. Det e ikkje sikkert at pilotane like at någen konkurrere med di. Omtrent någe sånn seie hu, og ber meg om å sjekka det med neste dama i skranken. Denne damå blir litt flaue, for hu vett ka Frelsesarmeen e. Men hu e lojale og ringe et nummer. Så smile hu, og seie; ”No problem”.

Inne i flyet hjalp eg med glede i lidå dama med kofferten. Det fekk våga seg om hu trodde eg va ein av crewet….

torsdag 19. mai 2011

Reaksjon eller resignasjon?

På den tiden farge-TV fikk sitt inntog i Norge, fikk jeg innblikk i verdens nød. I svart hvitt fikk jeg se de underernærte Biafra-ungene, og kort tid etter var det grusomheter i Bangladesh, nå i farger, som gjorde inntrykk på et ungt barnesinn. Siden fulgte Etiopia og Sudan og mange andre land. Vi samlet inn penger og vi måtte i takknemlighet spise opp vår egen sunne mat. ”Tenk på de sultne ungene i Afrika”, sa mor.


Som voksen har jeg sett mye nød, ikke bare gjennom TV-skjermen. Jeg kan lese om nøden, jeg kan se det på TV, sterkest i farger og i nærbilder, men enda sterkere har det vært for meg å være der selv. Det gjør noe med meg, og det er bra. Eller er det nødvendigvis det? Følelsene mine er nemlig blandede.


Sally Ann gir håp i Lahore i Pakistan
Når den materielt fattige, hun som lever så forskjellig fra meg, ser på meg, da lurer jeg på: Hva tenker hun om meg? Ser hun en ”kikker”, en som vil se på dem for sin egen del, for å få litt god samvittighet og kanskje litt mer kunnskap? Jeg er redd for det. Men jeg tror også hun ofte ser på meg med håp i øynene. Kan han gjøre noe for meg, for oss? Da er det jeg spør meg selv; Kan jeg virkelig det, og vil jeg egentlig det?

For noen år siden var jeg i Monrovia i Liberia. Det er min verste erfaring, så langt. Selv om vi der helt konkret fikk være med og bidra til at en sårt tiltrengt yrkeskole virkelig ble etablert, fikk jeg problemer med meg selv. Jeg hørte min indre stemme gjenta for meg selv. ”Jeg vil hjem, her vil jeg ikke være!” Livsforhold og samfunnsforhold framsto så ukomfortable og vanskelige at jeg klarte ikke å identifisere meg med medmenneskene jeg møtte der. Det var ingen god følelse.

Slik skal det gjøres! (Fra Ventanilla, Peru)
Jeg har nå møtt lykkelige unge mødre i nybyggerstrøkene i Ventanilla i Peru. Joda, det er trekkfulle skur de bor i, men de har fått det bedre. Innlagt vann og strøm, og en fellesskapsfølelse med de andre i landsbyen betyr mye. Jeg har sett gamle koner som føler seg nyttige, fordi deres erfaring og håndverkskompetanse endelig kommer til nytte når de kan gi den videre til unge. De er fattige, men de har et begrunnet håp om et bedre liv.

Jeg har møtt unge jenter i de fattigste strøk av storbyen Lahore i Pakistan. Nå har de fått inntekt, gjennom Sally Ann, som en del av Frelsesarmeens arbeid, og de har fått håp. I Bangladesh har jeg vært tre ganger og sett mye fattigdom, men også både lykke og realistisk håp i øynene til mange.

Sigvart Dagsland synger: ”Ka kan eg gjør eg e så liten? Kan eg gjør någe med det?” Det spørsmålet, og den følelsen, har vi sikkert alle. Hvis vi tar hele verdens nød inn over oss, kommer vi så aldeles til kort og resignerer. Men hvis vi kan legge det til side, og tenke at jo, jeg kan, vi kan i hvert fall gjøre noe, da vil noen i verden kunne få det bittelitt bedre.

En av verdens største kvinneorganisasjoner, Hjemforbundet (The Home League) synger i sin norske kjenningsmelodi: ”Gjør det lille du kan, der hvor Gud har deg satt”. De har forstått noe av hemmeligheten, i to deler: 1: De kan alle gjøre noe. 2: De tror at Gud har en mening med det livet vi er satt til å leve. Dette tror også jeg på.

Jeg tror heller ikke på skjebnen, at vi på forhånd er dømt til elendighet eller velstand. Jeg tror det finnes mulighet og håp for alle, selv om utgangspunktene våre og mulighetene våre kan være så hjerteskjærende forskjellige. Derfor håper jeg at et møte med nøden får oss til å reagere, ikke resignere. Jeg tror at vårt bidrag nytter.

Det er nok nød nok til alle, og Jesus sa at de fattige har vi alltid blant oss. I følge mange statistikker og målinger er verden i framgang. En stadig større andel av klodens befolkning har fått det materielt bedre og har fått bedre helse. Det er færre kriger og konflikter og utdanningsnivået er i stadig bedring. Det er godt, men det er fortsatt mer enn nød nok til alle.

Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth, var en som både ville og kunne gjøre noe med verdens nød, både i London og i hele verden der Frelsesarmeen spredte seg. Jeg tar med et av hans mest kjente sitater til slutt:

Så lenge kvinner gråter som de gjør nå, vil jeg kjempe.
Så lenge små barn går sultne som de gjør nå, vil jeg kjempe
Så lenge mennesker går inn og ut av fengsel, som de gjør nå, vil jeg kjempe.
Så lenge noen sliter med avhengighet, så lenge det finnes en misbrukt kvinne,
så lenge det finnes en sjel som lever uten Guds lys, vil jeg kjempe.
Jeg vil kjempe til siste slutt.

søndag 15. mai 2011

Hørselsvern på gudstjeneste

I dag har jeg vært på konfirmasjonsgudstjeneste. Akkurat en slik som ungdommene liker. Det var i Sentrumskirken i Sandnes. 13 flotte konfirmanter ble presentert og velsignet. Det var drivende lovsang og proffe ungdommer som både spilte, sang og ledet. Forkynnelsen var poengtert og god. Jeg forstår godt at ungdommen liker dette. Da får heller jeg tåle følelsen av at jeg selv begynner å bli fryktelig gammel.

Gudstjenesten var ikke ment for slike som meg, men det var en flott presentasjon av noe som fungerer for mange unge mennesker.

Men jeg innrømmer at jeg ble skeptisk da jeg kom inn. Ved inngangen stod vertene og delte ut hørselsvern. Ikke ørepropper, men øreklokker. De var ment for små barn som ikke burde utsettes for det planlagte desibelnivået. Men jeg er glad for at også min svigerfar fikk sikret seg ett, for lovsangslyden gjennom forsterkerne var ganske så sterk, men ikke så sterk som de virkelig dundrende konsertene som jeg aldri går på.

Egentlig var dette ganske så realt og greit. Ungdommen liker høy lyd. Dette var for ungdom og dette er en ungdomsmenighet.

Jeg ønsker Sentrumskirken lykke til og håper at de når ut til mange ungdommer med evangeliet om Jesus. Det bør være plass for ulike menigheter, spesielt i større byer. Det viktigste som vi må spør oss om, er om vi vinner nye mennesker, bevarer mennesker og styrker mennesker som kristne, ikke om det er nødvendig å dele ut hørselvern ved inngangen.

torsdag 5. mai 2011

Stammespråk

Jeg liker at vi snakker et enkelt språk, slik at alle forstår hverandre. Jeg liker også å snakke et rikt språk, med mangfold og farger. Det tror jeg også går bra for de fleste som behersker norsk og har litt allsidige interesser.


Men av og til kommer jeg til kort. Det er når jeg beveger meg inn i ukjente fagområder og ukjente miljø. Det er når jeg møter det vi kaller stammespråk. Vi snakker ikke om utenlandske språk. Vi snakker om norsk. Jeg kan noen av disse stammespråkene.

Spør du meg om inkarnasjonens konsekvenser for forsoningen, er jeg helt med. Kristen teologi, for ikke å si dogmatikk, har jeg relativt godt under huden.

Spør du meg om omregning fra fat til i standard kubikkmeter oljeekvivalenter er jeg også med. Oljespråk kan jeg ganske godt. For ikke å snakke om korrelasjoner, estimering av konfidensintervall og om forventningsskjeve fordelinger! Matematisk statistikkspråk kan jeg også.

Men kommer du og spør om det er en Intel prosessor på laptoppen min som har mer enn 3 Megabyte RAM og om jeg har konfigurert Lotus-klienten blir jeg ganske så irritert. Hva skal jeg svare, annet enn ”Hæ?”. Datafolk snakker dataspråk. Gode datafolk snakker på en annen måte, til slike som meg.

I forrige uke ledet jeg et styremøte i Fretex. Jeg er glad jeg kjenner det meste som foregår her, men for nye Fretex-ledere og styremedlemmer kan dette stammespråket være ganske vanskelig. Fra styredokumentene kan jeg røpe at følgende emner ble diskutert: NAV, RU, EQUASS, EPR, CAT, TQM, KIA, TIA, SmartBin, BHT, HMS, Papirfly, MOT, VOX, AMB, AMO, APS, AFT, ERM, ARR, FEAS, AB, 5S , Giant Leap , IA og IVAR. Og så spurte ett av de nye styremedlemmene om det er mulig å få en ordbok? Kan dere forstå det?

Kjære folk! Når vi er bare sammen med stammen vår, da er det greit å snakke stammespråk. Er det noen nykommere eller noen utenfra til stede, så husk at det er et større poeng at de skal forstå, enn at vi skal imponere hverandre med kryptiske ord og forkortelser.