fredag 29. april 2011

Hurra for Catherine og William!

Jeg må nok innrømme at det betyr ikke så mye for meg når kjente personer gifter seg med hverandre. Jo, for all del, det betyr mye dette, at folk gifter seg, siden jeg er en ekteskapspatriot, men at de er kjente, det er det som ikke interesser meg så mye.


Men at Catherine og William sa ja til hverandre, det er virkelig stort. Stort for de to, men også stort for millioner av mennesker, og ikke minst for meg og mitt liv, her jeg bor, langt fra England. Det engelske språk, det engelske verdensvide imperiet og den engelske kulturen er en del av både Catherine og Williams historie og grensesprengende mulighet.

De kom fra ganske ulik bakgrunn, og for Catherine å velge en som William, var nok ikke så enkelt. Hans store oppgave, hans kall og ikke minst, det å måtte være i rampelyset har definitivt også sin pris. Men kjærligheten seiret. Og ut fra London, og i hele verden har folk, av alle språk og nasjoner hørt om Catherine og William. De framstår som helter, som forbilder, men har også møtt mye motstand som vi bare kan ane.

Jeg har ikke sett bilder fra bryllupet, men rammene var nok ganske spesielle i den engelske kirken. Jeg skulle gjerne vært flue på veggen da Catherine ga William sitt ja, der i Stockwell New Chapel, den 16. juni 1855.

Ekteparet Booth er grunnleggerne av Frelsesarmeen, og av en eller annen grunn har jeg blitt så minnet om deres bryllup, akkurat i dag. 

søndag 24. april 2011

Blogging kan være risikosport!

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg hadde ikke forventet at den bloggen jeg før påske la ut på Vårt Lands nettsted Verdidebatt skulle føre til så store oppslag. Jeg hadde faktisk ikke ventet noen oppslag i det hele tatt! Enda større kunne det derimot blitt om jeg ikke selv hadde sagt nei til å delta i debatt i Radio Norge og på NRKs Dagsnytt 18. Etter å ha fått hele forsiden på Vårt Land og to korte intervju på P4 og Radio Norge forsøkte jeg å runde det av, på en mest mulig sympatisk og påskevennlig måte på ”Her og Nå” i P1 i en samtale med lederen i Presteforeningen. I mellomtiden hadde ”alle nettavisene” det som oppslag, og jeg ble sitert i mange radiosendinger. Saken var ikke en gang viktig for meg, men hadde jeg sagt A, måtte jeg si B, men ikke hele alfabetet.


Hva hadde jeg sagt, hva hadde jeg foreslått? Jo, fjern de røde dagene i kalenderen i påsken. Helt urealistisk, ja, men jeg drømte også i år om at det aktive menighetsfolket kunne la være å dra bort på påskeferie, og i stedet komme sammen til gudstjeneste i sine kirker, bedehus og korps. Min erfaring er at det er vanskelig å samle folk til påskegudstjenester, og at i hvert fall vi i Frelsesarmeen ofte må samarbeide med andre menigheter om fellesgudstjenester for å kunne samles til gudstjenester skjærtorsdag, langfredag og 1 påskedag.

Logikken min, i bloggen, var at dersom dagene ikke var feriedager var folk hjemme, og at gudstjenestene på torsdag og fredag fint kunne holdes om kvelden. De tre røde dagene kunne i stedet overføres til feriekvoten, slik at det ble valgfritt når man tok dem som feriedager.

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg hadde nok tatt litt for mye Møllers tran, når jeg også inkluderte langfredag, for denne dagen, som er helligdag i alle ”kristne land”, mener jeg egentlig ikke at skal gjøres om til en vanlig arbeidsdag. Men skjærtorsdag og 2 påskedag mener jeg at godt kan kuttes ut, selv om jeg liker både påskeferie og mange av de ”ikke-religiøse” påsketradisjonene.

Men hvem er jeg? ” Jan Risan mener, Jan Risan foreslår, Jan Risan tror!” Det er en blandet fornøyelse å få bekreftet at jeg ikke er en ”hvemsomhelst”. Jeg ble kalt ”den profilerte frelsesoffiseren” og ”Frelsesarme-topp”, uten at jeg helt kjente meg slik. Men jeg understreket i radiointervjuene at jeg ikke uttalte meg på vegne av Frelsesarmeen, og jeg hadde tett dialog med informasjonssjefen i Frelsesarmeen da jeg oppdaget at Frelsesarmeen ble trukket inn i min høyttenkning.

Jeg har blitt en erfaring rikere. Jeg skal benytte det positivt. Dersom mine meninger og mine forslag har en større sjanse for å nå ut til samfunnet, i medier, skal jeg benytte meg av det. Men mine private ytringer må jeg nok overveie enda bedre. Jeg har lagt ut nesten 100 blogginnlegg det siste halvannet året. Kanskje det er noe sprengstoff der?

Men overskrifter som ”Jan Risan foreslår…” eller ”Jan Risan mener..” kan det kanskje komme flere av, og kanskje da noen også helt i samsvar med det Frelsesarmeen mener? Men for å la det være klart: Både jeg og Frelsesarmeen er påskevenner, og Frelsesarmeen har ingen offisiell mening om antall røde dager i verken den norske eller svenske årskalenderen.

Fortsatt god påske og snart god 1 mai!

Og forresten: Selve bloggen kan du lese her: http://janrisan.blogspot.com/2011/04/kutt-ut-felles-paskeferie-fjern-de-rde.html

onsdag 13. april 2011

Kutt ut felles påskeferie. Fjern de røde dagene fra kalenderen!



Hvert år tenker jeg det samme. Det er så synd at så mange av oss reiser bort i påsken.

Skolene har lang påskeferie, kalenderen har tre ekstra røde dager og folk legger til noen ekstra feriedager slik at man kan reise bort. Til fjells, til hytter ved sjøen i en årstid der solen varmer, dagene blir lysere og vi kan markere at nå er vintersesongen straks over og vår og sommer er i anmarsj. Med økende velstand, der folk flest har både stadig flottere hytter og råd til å ta seg en ferie, er det ikke rart at mange av oss benytter anledningen.

Ja, jeg unner folk ferie, og påske på hytter, med familie og venner har mange flotte tradisjoner. Tid til påskekrim, koking av egg ute, Kvikk Lunsj og Appelsin og soling ved skiløypa, påskekryssord, påskeegg, gule lys, Roald Øyens påskenøtter og Viggo Valles påskelabyrint. Vi priser våren, vi nyter fridager, og jeg er også en av dem som setter pris på dette.

Fortsatt er det mange i Norge som først og fremst forbinder påsken med Bibelens påskebudskap. Dette med Jesus, som red inn på et esel som en helt, for så å spise avskjedsmåltid med disiplene, bli tatt til fange og bli henrettet på to sammenslåtte trestokker. Enden på historien er at han står opp fra de døde og viser seg for sine forskrekkede venner. Derfor synger noen av oss ”Påskemorgen, slukker sorgen” og vi har våre påskegudstjenester.

Men det er jo så mange av oss som reiser bort og ikke kan delta i kirkens store høytid, påsken! Jeg sitter ikke på statistikk, men svært mange steder er oppmøtet lite. Folk er jo bortreist! Joda, vi kan både lese i Bibelen, ha kristen påskefelleskap på hytter og hoteller, men det er noe som mangler i en menighet når storparten av menigheten er borte når den store, felles påskefeiringen skal finne sted.

I sin tid ble 2. juledag, 2. påskedag og 2. pinsedag gjort til helligdager, for at prestene skulle rekke over alle kirkene slik at folk skulle komme sammen til høytidsgudstjeneste. De klarte det ikke med bare de dagene som det var knyttet et kristent budskap til.

Kanskje tiden nå er inne til å ta dagene tilbake igjen? Skjærtorsdag er ikke helligdag i vårt naboland, og langfredag kan markeres om kvelden som inngangen til en påskehelg. Resultatet vil i hvert fall være at langt større deler av menigheten ville kommet sammen til en felles påskefeiring. De inndratte høytidsdagene kunne blitt gjort heller gjort disponible for fri bruk ellers i året, som en utvidelse av feriekvoten, eller som en fast ferieuke om våren.

Lite realistisk? Ja, jeg innrømmer det, men det er lov å drømme om at menigheten kan samles til markering av det som er hele kjernen i den kristne tro: At Jesus beseiret synden og døden, for oss.

God påske!

onsdag 6. april 2011

VIP - upgraded boss!

Jeg må innrømme at jeg faktisk liker det jeg har opplevd de siste dagene. Jeg har vært i Pakistan, er nå i Bangladesh og jeg har blitt behandlet som en VIP, eller "Very Important Person". Jeg har på ingen måter krevd å bli nærmest båret på hender og føtter, men slik har det blitt. Etter norsk målestokk har jeg heller ikke betalt ekstra for det. Pengene som vi bruker i Frelsesarmeen og Sally Ann skal jo strekke så langt som mulig, og da må vi ikke sløse på unødig personlig komfort.

Men jeg er tross alt en leder, og med tittelen General Manager får jeg respekt så det holder, i bøtter og spann. Og så bruker jeg uniform, og det gir masse ekstra respekt, slik at det blir nærmest overdose og nesten komisk. Litt slik er det også i Norge, men gjett om det gjelder i Bangladesh og Pakistan!

At vi, jeg og vår Development Consultant, ble oppgradert til Business Class på nattflyvningene fra Lahore til Karachi og fra Karachi til Dhaka, med tilhørende VIP lounge-opphold var jo bare deilig. Den respekten og oppmerksomheten jeg har blitt møtt med på alle flyplassene, inklusive Dubai, Amsterdam og Sola, oppleves ikke på noen måte negativ. At den pakistanske toalettvakten i loungen nærmest kneler for meg i tilsynelatende pur lykke og takker for at han etter mitt toalettbesøk får skru på vannkranen for meg og for at han får den ære å persolig overlevere et tørkepapir til meg, topper det hele.

The Salvation Army, leser de på luen min. Noen nikker gjenkjennende, men de fleste spør: ”Which army?” eller ”For which Air Line are you a pilot?”. Jeg geleides forbi køer og får effektiv og god behandling. Ikke kall meg for køsniker, for det er ikke jeg som legger opp til det!

I møte med medarbeidere, verter og ansatte her borte blir jeg møtt med service, respekt og hjelp på alle mulige tenkelige måter. Det er en del av kulturen. Ledere og folk med titler har det slik her.

Utenfor bilvinduet ser jeg folkemylderet og vet at de aller, aller fleste har det dårligere enn meg, både materielt og når det gjelder respekt. Derfor blir følelsen av komfort og respekt, dette jeg må innrømme at jeg også liker litt, så absurd i forhold til den fattigdom og den virkelighet mange av de jeg har møtt lever i hver dag.

Dette blir en ekstra påminnelse og en sterk forpliktelse til å gjøre noe for andre. Derfor er det så viktig at Sally Ann, Frelsesarmeen og svært mange andre organisasjoner kan fortsette å arbeide for å gi verdighet og et godt liv til alle de som ikke får sjansen til å leve slik jeg gjør, også de dagene jeg er midt i fattigdommen.