søndag 27. februar 2011

Hvem har rett til å få leve?

Jeg tror på livets ukrenkelighet og at menneskelivet starter ved unnfangelsen. Derfor er jeg, som hovedregel, imot abort, det vil si muligheten til å velge bort uønskede embryoer, foster, barn. Jeg er klar over at noen definerer et verneverdig liv til å starte ved fødselen eller etter et bestemt antall uker i livmoren, men slik ser altså ikke jeg det.


I denne bloggen siterer jeg helt enkelt Marthe Wexelsen Goksøyr, hun med Downs syndrom som nylig sa sin hjertens mening til statsminister Stoltenberg. I et intervju med Vårt Land, lørdag 26. februar, sier hun: ”Jeg er imot abort. Alle har rett til å leve, selv om vi er ulike. Jeg vet jeg er funksjonshemmet – fordi samfunnet ser meg slik. Men jeg ønsker å være en del av samfunnet som den jeg er.” Marthe vet om sitt ekstra kromosom, som gjør at hun har Downs syndrom. På spørsmål om hun ville sluppet dette kromosomet, svarer hun kontant: ”Da hadde jeg ikke vært meg”

Den medisinske utvikling har gjort fantastiske framskritt, men ett av de skremmende aspekter er at vi nå i enda større grad kan være herrer over liv og død. Barn med for eksempel Downs syndrom kan velges bort.

Jeg er glad for at vi har slike som Marthe blant oss.



fredag 25. februar 2011

For forhold flest?

Forelske seg
Forlove seg
Forgifte seg
Forplikte seg
Forsyne seg
Forlyste seg
Formere seg

Forføre
Forsegle
Forsake
Forsvare

Forskanse seg
Forgape seg
Forsømme seg
Forsnakke seg

Fornærme deg
Forstyrre meg
Forvirre meg
Fortie deg

Forbedre seg
Fornye seg
Forplikte seg

Forsøke
Forene
Forføre
Forsake
Forsegle


torsdag 17. februar 2011

Snakk om sjokk!

Jeg vil herved advare dere alle, rope et varsko, alarm, alarm! Hold dere langt borte fra andre etasje på Madla Amfi. Spesielt alle oss med litt frynsete nerver, vi som ikke akkurat oppsøker krisesituasjoner, må holde oss langt borte.

For at dere virkelig skal tro meg, hva en butikk helt åpent, og uten å skamme seg, reklamerer med, tok jeg et bilde. (Holdt pusten og kom meg bort, fortere enn svint.)

SJOKKSALG! Ikke nok med at de en periode har hatt røde priser, men, hold dere fast, de har halv pris på rød pris! At det går an! Snakk om sjokk!

Hva blir det neste? Skulle ikke forundre meg om de har til hensikt å sprenge en PRISBOMBE!

tirsdag 15. februar 2011

Å nyte alkohol

Jeg hørte det igjen i radioen, at man snakket om å nyte vin og øl. Hver gang jeg hører dette, og da mest i uttrykksformen ”å nyte alkohol”, så trigger det noe i meg.


Jeg hører aldri at man snakker om å nyte solbærsaft, sjokolade, karamellpudding, hummer eller en cappuccino! Det brukes kun om alkoholholdig drikke, en drikk som det er forbudt å reklamere for i Norge. Underforstått sier man da at alkohol er godt, noe å nyte, noe vi går glipp av hvis vi lar være å drikke det.

Som avholdsmann nyter jeg virkelig mye i livet, også mat og drikke. Men jeg prøver med det lille jeg kan å bidra til å redusere alkoholens ødeleggende konsekvenser for mange både ulykkelige og uskyldige skjebner.

Derfor må dere tilgi meg at jeg aldri sier ”nyte alkohol”, men konsekvent ”drikke alkohol, drikke vin og drikke øl”.

Likevel forstår jeg at vin både kan smake godt og øke opplevelsen av et måltid. Jeg respekterer også de som velger å drikke alkohol og er glad for alle som klarer å ha et forbruk som verken ødelegger for seg selv eller for andre. Men jeg fortviles over alle de som ikke klarer det!

Derfor nyter jeg et helt rusfritt liv, og anbefaler dette til så mange som mulig.

søndag 13. februar 2011

På bakerste benk

I dag var jeg igjen på gudstjeneste. Der traff jeg to av mine gode venner, Wenche og Ben Eivind, godt installert på bakerste benk, i god tid før gudstjenesten startet. ”Fast plass, virker det som?” spurte jeg, noe de med varme smil bekreftet.


Slik er det ofte i forsamlinger. Bakerste benk blir fortest opptatt. Populært, for ikke å si trygt, å sitte der. Nakkefellesskapet blir litt ensidig, fra bakerste benk, men det er nå litt godt at ingen kikker i min nakke, tenker man vel.

For oss som står på talerstolen blir avstanden litt lang til bakerste benk, særlig hvis det er mer enn halvtomt i forsamlingen. Forsøk på å få folk til å flytte seg lenger fram er som oftest fånyttes. Selv mange av de som både ser dårlig og hører dårlig setter seg der de ser og hører aller dårligst, på bakerste benk.

Forkynneren Odd Dubland forsøkte en gang å skremme de på bakerste benk med å si at hvis det nå kommer en løve inn i forsamlingen spiser den først dere på bakerste benk. Nytteløst! Det kommer aldri noen løver til oss.

Kanskje mer relevant, i kristne forsamlinger, å si at bakerste benk er reservert for beskjedne gjester og for ufrelste? Som Bjørn Eidsvåg synger på sin nest første LP-plate, i 1976, ”Jeg smyger meg inn på bakerste benk”. Men nei, det er ofte de trofaste benkesliterne som okkuperer bakerste benk, selv om de er aldri så godt frelst. Ingen mistenker vel dem for å være ufrelste?”

Det er ofte greit å være litt anonym, kanskje nesten litt tilskuer. Det forstår jeg godt at mange har behov for. Men alle får ikke plass på bakerste benk.

Det er forresten ikke alltid helt trygt på bakerste benk. Min farmor, Irene Olsen, satt en gang midt i det forrige århundret på bakerste benk. Hun hatte fått seg ny hatt med fjør. Dette var i forfengeligste laget for en av de moralske vokterne i lederskapet. Under bønn og salmesang mot avslutningen av møtet kom hun bakfra, med saks, og klippet av min farmors fjør i hatten.

Jeg anbefaler en plass både på første, andre og tredje benk. God utsikt, god lyd og god mulighet for å føle at man er deltaker. Så får vi heller tørke flasset av jakkekragen, siden folk kan se oss i nakken. Da blir det bedre plass bak, til våre gjester, til de utrygge og til de ufrelste.

Neste gang hele den lille forsamling sitter på bakerste benk kommer jeg ned til dere og taler til dere fra nest bakerst benk!

søndag 6. februar 2011

En mann i uniform

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg trives i uniform og jeg tror på å være uniformert.

At livet også blir lettere for meg betyr faktisk også litt. Jeg er nemlig både uinteressert og talentløs når det gjelder klær. At jeg i tillegg er fargeblind gjør det bare ennå verre, selv om kona mi stadig hjelper meg og sier hvilke klær og farger som passer sammen, og hva jeg kan ha på meg, uten at jeg ser ut som en dust. I to og et halvt år har jeg måttet gå i sivile klær i sivil jobb. Det er godt denne perioden er over, selv om det ikke er på grunn av uniformen jeg sluttet i min sivile jobb.

Noen liker menn i uniform. Selv om også jeg har fått noen komplementer av damene, er det ikke for å gjøre inntrykk på dem at jeg går i uniform. Men jeg innrømmer det gjerne. Jeg føler meg vel i uniform.

Skylden for at jeg går i uniform må jeg gi til William Booth. Det var han og kameratene hans som kom på at den sakte voksende bevegelsen ”Den kristne misjon” skulle ikle seg uniformer, gå til krig mot djevel og ondskap og kalle seg ”The Salvation Army”, Frelsesarmeen. Dette geniale trekket gjorde at Frelsesarmeen, med en general i spissen, vokste rekordraskt og spredte seg over hele verden.

Bortsett fra den både ideologiske, bibelske og markedsføringsmessige grunnen for uniformering, den gang i 1878, har jeg, og mine mange kolleger, eller kamerater, som vi sier, fortsatt mange grunner for å uniformere oss.

For min del betyr det mye at jeg ved uniformen er synlig for andre, ikke jeg selv, men jeg gir en påminnelse om han jeg tror på, om at Frelsesarmeen finnes og at det er mulig å ta kontakt med meg. Ja, jeg er en levende reklameplakat, og denne både gleden og belastningen er jeg villig til å ta. Tror jeg på uniformen må jeg bruke den.

Innad betyr uniformen også mye. At vi har samme uniform, uavhengig av stilling og stand, eliminerer menneskelig rangering. Men enda mer betyr følelsen av felleskap. Vi hører sammen, både i Guds store familie og i en organisasjon som finnes i 123 land over hele verden. Og vi har avgitt de samme løfter om å tjene Gud.

Nå trenger vi ikke å ha uniform for høre til i Frelsesarmeen. Mange går mest i sivile klær, og svært mange foretrekker det mer uformelle profiltøyet, med et synlig Frelsesarmeskjold. Jeg forstår godt at mange fortrekker dette til de fleste formål.

Men jeg bruker uniformen mye, og synes det er befriende for en som ofte tenker at ”Det enkle er det ofte det beste”. Uniformen har for meg et språk, et budskap, som gjør de mange ord overflødige.

torsdag 3. februar 2011

Våpen, olje, abort, alkohol og tro. ... Mange dilemma

Norge er en av verdens store produsenter av olje og gass. Olje og gass forurenser, men verden trenger dessverre denne energiformen i lang tid framover. Når det først er slik, er det bra at vi i Norge produserer olje og gass på en meget sikker, økonomisk og ren måte.

Norge er verdens sjette største våpenprodusent. Våpen dreper. Men dessverre er det slik at verden trenger våpen, først og fremst til forsvar, for sikkerhets skyld (..!) Da er det kanskje bra at vi i Norge bidrar med produksjon på en sikker og god måte?

Noen av oss mener at livet er hellig og ukrenkelig, helt fra unnfangelsen. Vi mener derfor det er galt å avslutte dette i form av provosert abort. Likevel foretas det aborter i alle land, uavhengig av om det er lov eller ikke. Hvordan skal vi forholde oss til dette? Et realistisk mål er å få flest mulig til å mene det samme som oss og bidra til at det foretas færrest mulig aborter, men å eliminere abort er et urealistisk mål.

Noen av oss er avholdsfolk og tar på denne måten inn over oss et ansvar for å redusere alkoholens enorme skadevirkninger for samfunnet og svært mange enkeltmennesker. Et alkoholfritt samfunn er en utopi, til og med om sharia-lovgivning skulle bli innført. Derfor må vi gi alkoholsalg og produksjon rammer som gjør at færrest mulig liv skades eller ødelegges av alkoholen. Samtidig må vi respektere de som på en kontrollert måte drikker alkohol og ser ting annerledes enn oss.

Noen av oss har en sterk religiøs tro og er for at et samfunn skal ha både tros- og ytringsfrihet. Men hvordan skal vi forholde oss til at noen av de som vi ønsker å gi den friheten ikke ønsker det samme tilbake? Islam, slik vi finner den i mange land og kulturer, er et eksempel på dette. Ved å tilby full frihet vil vi, ved en eventuell framtidig islamsk dominans i et samfunn, ødelegge for vår egen frihet.

Livet er fullt av dilemmaer. Jeg har bare nevnt noen få. Vi må være både realistiske og pragmatiske, men noen grenser finnes og noen prinsipper må vi ha. Balanse og bevissthet er derfor viktig.

Vi kan ikke ta inn over oss alle vanskelige spørsmål, men vi kan, i det minste på noen områder, holde fram det vi tror på og arbeide for dette. På denne måten kan verden bli bitte litt bedre. På denne måten kan verden bli bitte litt mindre ille.