søndag 26. desember 2010

Det e'kje lett å bli gammal!

Eg e 47 år og 9 månar. Det vil sei øve halveis te 95 år. Hvis eg får leva så lenge lure eg på ka de neste 47 år vil bringa? Allerede nå merke eg at eg har begynt å bli gammal, både i kropp og sjel.

For någen dager siden måtte eg bare resignera. Auene klarte det ikkje lenger. Eg måtte ha progressive briller. Sterkt nærsynte har eg vært siden eg va ein guttunge. Lesebriller fekk eg for någen år siden, men nå måtte eg ha “gamlisbriller”. Ein trøst va det at damå i butikken, så va ennå eldre enn meg, sa at eg va råstilige i de nye brillene. Ja, eg vett hu e betalte for å skrøyda, men ikkje for å lyga.

Hu hadde forresten heilt grått hår. Det har ikkje eg, faktisk har eg møje mer svart enn grått hår, ennå. Her e det fristande å nevna den unga jamngamla kånå mi, og sei at her ligge eg møje bere an enn henne, sjøl om det ikkje ser sånn ud. Men det nevne eg ikkje!

Eg har forresten aldri vært særligt romantisk. Kånå seie at levande lys, i ei halvmørke stua e så koselig. Det har eg ikkje forstått. Eg lige å se det eg spise, og behovet tiltar med årene. Det merke eg. Derfor har eg fått meg ein leselampe, te lesing, men foreløpig får eg ikkje bruka lampen med matbordet.

Eg prøve å holda det fysiska forfallet mest mulig i sjakk. Artrosen i beinå merke eg ikkje så lenge eg holde meg slank og trene sånn passelig. Hørreapparat og rullator håpe eg det e lenge te eg får. Eg har forresten ennå tri av de fira visdomstennene i god behold!

Men inni meg kjenne eg at alderen veie tungt. Ikkje bare på auka klokskap, kunnskap og erfaring, men ennå merr på et ønske om å stoppa tiå. Trenge eg å lera meg stadig nye ting, om digitale duppedingsar og nye teknologi? Eg trenge ikkje iPad, lesebrett og usynlige musikkmedier. Eg komme te å klamra meg te LP’ar, CD’ar, papiraviser og bøker, så lenge øyrene og auene mine virke!

For ikkje å snakka om mad! De gamle kjøttkakene, med poteter, gulrøtter og brune saus, e ikkje det godt nok? (Erterstuing e for ennå eldre folk enn meg..) Ka med plukkfisk, hønsafrikasse, lapskaus, betasuppa, makaronistuing, arme riddarar og steikt fiskapudding? E det mindreverdig? Og kaffor i alle dager e mandelpoteter med skrell så stas te pinnakjøttet? Vanlige kokte, skrelde poteter e vel anstendigt nok?

Me, som begynne å bli gamle, har ein plikt te å passa på alt det verdifulla fra fortiå, for eksempel språket. Det e i ferd med å ødeleggas, bare hørr koss ungdommen snakke nå te dags. Det gjørr vondt! Og nå i romjulå må me ta vare på julatrefestane og gang rondt julatreet. Eg håbe der komme någen ungar te oss som går julabukk, men eg er redd for at det nymotens Halloween har ødelagt det og!

Men, men! Det e nå ikkje så heilt gale med meg. Eg e litt unge ennå, for når eg treffe gamle klassekameratar blir eg ganske øvegidde på kor gamle de har blitt. Då e eg takknemlige for at i hvert fall eg ikkje har blitt så gammal, grå og skrukkete så de!

lørdag 18. desember 2010

Ein fine formiddag me julagrydå

Det e’kje for å bresa meg eg skrive dette. Den halvaen timen eg stod i dag på Domkjerkeplassen e den einaste grydevaktå eg komme te å ta i år. Og eg gjorde det ikkje for å ver snille, aent enn mod meg sjøl. Det blir ikkje jul uden minst ei grydevakt. Eg elske julen, eg elske Stavanger, eg elske Frelsesarmeen og eg lige folk flest. Då e ei vakt med Frelsesarmegrydå, ved siå av den stora julagranå i Stavanger merr enn et Kinderegg!
Joda, det va litt kaldt, men eg hadde mange lag med kler onna frakken. Dessuden va det så møje aent så varma meg. Stemningen e ein ting, men alle de goe blikkå og ordå fra folk, det å se bestefarar komma med barnebarn så får pengar te å putta oppi grydå gjørr meg både varm og nostalgiske. Mange fjånge kåner såg eg og, og hu ex-KRf-Valgjerd hadde ein staselige kappe, såg eg, og så e der mange løgne både kåner og menn så dilte forbi grydå. Kjentfolk va der og druse med!

Eg stod lenge å fylde med pylsemaen så stod bare ti meter fra meg. ”Ei me alt” reklamerte han med. Gjett om eg fekk lyst på ei pylsa? Eg kjypte meg ei når eg va ferige med vaktå, men fysst stilte eg pylsemaen et pylsefagligt spørsmål. Ka e ”ei me alt”? Eg visste det, og svaret kom som forventa: ”Pylsa med brød, ketchup, sennep og løg, helst råe, men sprøe går og an." Sjeldent har ”ei med alt” smakt så godt om i dag! Eg stakk og bort te ”Irene på Torjå” før eg gjekk hjem. Femti kroner for et brett med ”kjempeferske egg” e slett ikkje dårligt!

Det va ein fine formiddag. Sedlar i alle fargar satt laust hos folk og eg sikker på at grydå nesten koge øve før dagen e omme. At Kjell, Astrid, Stian, Leon, Unni , Wenche og Per Erik løyste meg av med julatoner fra kalde messinginstrument løfta nok både julastemningå og givargleden.

Takk for at der fins sånne formiddager i livet mitt. Det e sanneligt ikkje någe eg ska bresa meg av! Gleden e på min side!

tirsdag 14. desember 2010

Et fullstendig åpent julebrev


Kjære alle julevenner!

Jeg har uttalt at jeg setter stor pris på håndskrevne julekort, sendt i posten, aller helst med litt forskjellige frimerker, slik at frimerkesamlingen min kan ha en naturlig og god vekst. Likevel legger jeg ut dette digitale, fullstendig åpne julebrevet. Jeg skynder meg å legge til at et trettitalls av mine venner som, lik meg, holder fast på den håndfaste post- og papirtradisjonen, har fått et kort kort, håndskrevet sådan, med opplysning om at de kan gå inn på internett og lese det som du leser akkurat nå, for å få utfyllende informasjon om mitt og min families liv, slik det har fortont seg i det Herrens år 2010 (anno Domini).

Jeg liker å lese lange julebrev, og det er jo meget rasjonelt, for ikke å si miljøvennlig, å skrive det hele en gang og legge det ut på nettet. For oss som har relativt lite å skjule, og vel heller ikke er i mot Datalagringsdirektivet, tar vi det ett steg lenger enn bare å legge brevet som et vedlegg i en e-post.

Hva har så året brakt? For oss som bor i Stavanger har vi noen kollektive opplevelser, som for eksempel tidenes mest vintrete vinter og atter en skuffende sesong for fotballklubben Viking. Dette har gått lite inn på meg, bortsett fra et ribbeinsbrudd da jeg syklet på isen (http://janrisan.blogspot.com/2010/03/galne-syklistar.html  )og et brudd i hånden da jeg gikk på ski (http://janrisan.blogspot.com/2010/04/har-du-lyst-bli-sykemeldt.html ). Årets største nedtur var nok at jeg gikk glipp av den store kollektive massemønstringen ”Tresjøersløpet”. Halvmaraton rundt tre vakre vann i Stavanger, for tredje år på råd, ble ødelagt av en skade i leggen! Slik er det å bli gammel. Skal forresten skrive en blogg om det også, før året ebber ut.

Og akkurat blogg og sosiale medier er vel det som er fullstendig nytt for meg i 2010. Etter å ha klart meg meget godt uten dette i livet mitt, fant jeg ut at jeg skulle kaste meg ut i det. Jeg gjorde det både for å henge med i hva som skjer i den verden jeg faktisk er den del av, og for å se om jeg på denne måten kunne være med og bidra til at verden kanskje ble påvirket i en retning jeg tror er bra. Og, ja, jeg har funnet ut at jeg vil henge med, jeg vil benytte mange av de mulighetene som byr seg. Jeg er både på egen blogg og Facebook. Bli gjerne venn med meg på fjesboka! Jeg er også på Twitter, verdidebatt.no og nå har jeg begynt å bli medredaktør på Wikipedia.no. Har du faktaartikler som du mener bør legges ut på Wikipedia, ta gjerne kontakt. Skal du sende meg e-post, kan du benytte både jan.risan@lyse.net , jan.risan@frelsesarmeen.no  og jan.risan@sallyann.no.

De siste to e-postadressene forteller at jeg ved årsskiftet avslutter to og et halvt godt år av mitt liv som ansatt i Oljedirektoratet (Se forresten på hjemmesiden http://www.npd.no/  , som jeg hadde et lederansvar for å få på plass i 2009) Jeg vender altså tilbake til den arbeidsgiveren som jeg i storparten av mitt liv har fått lov til å tjene. Organisasjonen heter Frelsearmeen, men den overordnede, som jeg aldri har forlatt, heter Gud. Du kan lese mer om dette som for meg, med et gammelt ord, heter kall på en egen blogg. (http://janrisan.blogspot.com/2010/09/fordi-jeg-ikke-kan-la-vre.html )

Nå gleder jeg meg å starte for fullt fra nyttår som General Manager for Sally Ann Global (http://www.sallyann.com/ ). Jeg takker for alle som vil støtte dette meningsfulle arbeidet, både praktisk, økonomisk og med forbønn.

Et julebrev forteller jo litt om familie og sånn: Joda, jeg er fortsatt relativt lykkelig gift. Kona mi, Kjersti, ber meg hilse og si at hun har det riktig så bra
med meg. Men hun gruer seg litt til at jeg skal være så mye på reise rundt i verden i min nye jobb. Kjersti står virkelig på i arbeidet blant barn og unge i Frelsesarmeen og Kids Alive, Teens Alive, Kings Cross, Stavanger Gospel Company, nyttårskonferanse, påskeleirer, barneleirer og mye mer gir livet et stort pluss! Fra nyttår blir det mindre ansvar på landsplan og mer ansvar lokalt her i Stavanger.

 
Guttene våre har det bra. Eirik (26) bor i Oslo og jobber i Blå Kors, Tore (21) bor i Bergen og starter til nyttår på tredje året av legestudiet, etter et halvår som har vært fylt av syv uker i Nepal og India og jobbing i barnehage. Heldigvis har vi fortsatt barn i huset. Lars (17) går andre året på musikklinja på videregående.

Vi er også glade for å kunne bo i Stavanger, med våre fire foreldre og mye annen familie i nærheten. Vi trives godt i Frelsesarmeens korps (menighet) her i byen og kan anbefale dette fellesskapet på det varmeste.

For å si det rett ut: Vi er priviligerte og tar hver dag som en gave.
Til slutt vil vi ønske dere en velsignet julehøytid og et godt 2011!

- Jan, med bifall fra Kjersti



lørdag 11. desember 2010

Jeg vil absolutt ikke henge noen ut, men...

Jeg fristes ofte til å snakke om mine erfaringer, også om ting som irriterer meg, om dårlige handlinger og holdninger hos dem jeg omgås. Selv om jeg måtte ha positive motiver for å snakke eller skrive om det, lar jeg som oftest være. Og hvis jeg gjør det, prøver jeg å være så generell som mulig, for ikke å henge ut noen.

I min nåværende jobb, som jeg snart slutter i, er det minst et par kolleger som har noen kronisk dårlige sider, selvsagt i tillegg til de gode sidene de har. Men akkurat disse egenskapene, holdningene, kvalitetene eller mangel på sådanne, plager meg litt. Jeg skulle så gjerne ha gjort noe med de, eller for de, men det er verken min jobb eller naturlig å ta det opp med dem. Jeg tviler dessuten på om det hadde nyttet. Jeg skulle også gjerne ha formidlet noe om dette til andre, at vi må lære av disse negative sidene ved herr X og fru Y, slik at vi ikke blir eller gjør som dem. Slik har det også vært på andre arbeidsplasser og slik er det blant mange av dem jeg omgås på fritiden.

Ingen er perfekt og vi kan alle forbedre oss. Det er både lettere og bedre å holde fram gode eksempler, til og med navngi gode forbilder og si: ”Disse personene kan vi lære noe av!” Men omtrent halvparten av det jeg har lært, kanskje mer, har jeg lært av feil som er begått, både av meg selv og andre. Det kan handle om dårlig ledelse, beslutningsvegring, detaljfokus, uryddighet, vingling, uærlighet, halvhjertethet, manglende involvering, sløsing av tid, egoisme eller manglende medmenneskelighet, for å nevne noe. Listen kan gjøres lenger.

Men kan jeg snakke eller skrive om herr X eller fru Y? Nei, i hvert fall ikke ennå og i hvert fall ikke her. Men jeg kommer nok til å gjøre det, helt anonymt og generelle vendinger, et annet sted, en annen gang.

torsdag 9. desember 2010

Statistikk, søkemotorer og ufine knep

Dette er en revidert utgave. I går, 9.12.2010, skrev jeg avsnittene under, men nå er teksten sensuert (Det som står i STORE BOKSTAVER)

Jeg lover jeg ikke skal gjøre det mer, det jeg gjør nå. Dere skjønner det, at jeg synes det er hyggelig at mange leser mine blogger. Jeg skriver ikke for å tjene penger og har sagt nei takk til å ha inntekter på bloggen min. Det ville jeg fått om jeg hadde sagt ja til å ha reklame her, og jo flere som klikker inn på bloggen min, jo mer hadde jeg tjent.
Jeg har nettopp oppdaget at jeg enkelt kan få fram statistikk på hvor mange som har klikket seg inn på sidene mine. Ganske mange, egentlig, og jeg håper det blir flere. Men det som overrasket meg mest var at den som hadde nest mest, av mine 66 blogger, var denne: http://janrisan.blogspot.com/2010/08/en-trist-men-fristende-begravelsestale.html

.. en litt sarkastisk begravelsestale på rim. Grunnen fant jeg også ut. Mange har googlet (søkt) på ordet ”begravelsestale” og så har prester og talere fått opp en lenke til min blogg. Beklager hvis jeg har tullet bort tiden til noen, for akkurat denne talen bør ikke brukes.

Men fristelsen er der nå, hos meg, til å gjøre et lite eksperiment. Hva om jeg bare lister opp en rekke ord som folk ofte søker på, så får jeg mange treff? Og jeg faller herved for fristelsen:

(EN REKKE HØYFREKVENTE SØKEORD ER HER SENSURERT BORT, SANNSYNLIGVIS AV KINESISK OVERVÅKING FOR Å UNNGÅ AT WIKILEAKS SPRER DETTE PÅ NETTET) 

Og for at jeg skal få mange lesere, må du gjerne spre bloggen min, på Twitter, på Facebook, på mail, på hva det måtte være. Den som gir meg flest lesere skal få som premie at jeg skal skrive en blogg om deg.

MEN UFINE KNEP FOR Å FÅ LESERE SKAL JEG HERETTER HOLDE MEG ALT FOR GOD TIL.....

tirsdag 7. desember 2010

Tenk deg om når du tenner lys!


I denne søte adventstid tenner vi lys, levende lys. Lilla, hvite og snart røde! Det er koselig, det gir varme og det pynter opp. En kalkulert risiko, som medfører noen husbranner, men la det gå! Og i tider med høye strømpriser kan vi kutte i strømregningen hvis vi tenner masse levende lys.
Hele året tenner vi lys, for hjemmekos, for sorg, for omtanke, for bønner og for helgener og hellige i alle slags religioner. I 1991 døde kong Olav. Slottsplassen var full av levende lys, tent av tusener som ville sende en varm og lys tanke til kong Olav eller til seg selv eller til Gud, i en kald januarnatt. Det innledet en ny tid for lystenning.

Jeg kan ikke dy meg. Mange vet jeg er opptatt av lystenning, at jeg mener at det nesten har blitt som en ny religion. En religion som sier: ”Tenn et lys, send en bønn, en tanke, til hvem som helst, samme hva du tror…” Joda, jeg har respekt og ser verdier i folkereligiøsitet og i menneskers indre lengsler, ofte lengsler uten ord.

Men for meg, og mange med meg, blir lyset nå i adventstiden en påminnelse om han som kom med lys, som ble kalt for verdens lys. Ikke ”Han der oppe”, men han som kom til ”oss her nede”. Hvem det var? Jo, han har mange navn, Immanuel, Fredsfyrste, Guds lam, Verdens lys, Menneskesønn, Frelser, men mest er denne jødiske tømmermannen kjent som Jesus fra Nasaret.

Tenn et lys i mørke, tenk gode og varme tanker…..

lørdag 4. desember 2010

"En stille kamp for søndagen" (Dette innlegget stod i mange av landets aviser for seks år siden. Da var jeg sosialsjef i Frelsesarmeen)

  
La søndagen være en annerledes dag, en hviledag. Bruk søndagen til å slappe av, gå tur, besøke venner og familie, invitere noen på kaffe, gå på gudstjeneste eller lese en bok, i stedet for å gjøre julehandel og ta de dagligdagse innkjøp og gjøremål på søndagene. Alene kan vi ikke motvirke at butikkene har søndagsåpent før jul, men sammen kan vi i en stille aksjon medvirke til at mange nok ødelegger markedet for søndagsåpne butikker.

Trenger vi søndagsåpne butikker? Trenger vi søndagsaviser? Trenger idrettslag forvente at foreldre er med på ryddedugnad på søndager? Trenger vi å snekre og male huset på søndager? Jeg er på ingen måte imot at noe arbeid må gjøres på søndager. Sykehus må være åpne, folk må kunne fylle bensin, politiet må ha sin beredskap og togene må kunne gå, også på søndager, for ikke å glemme prester og forkynnere som har søndag som den mest naturlige arbeidsdag. Men søndagsaviser og søndagsåpne butikker trenger vi ikke.

En av de mest grunnleggende drivkrefter i mennesket er jakten på penger og rikdom. Derfor styrer og påvirker markedskreftene oss forbrukere sterkt. Dette gjelder både varer, tjenester og ikke minst når og hvordan alt tilbys oss. Hvis myndighetene ikke legger klare begrensninger, er det fritt fram for det frie markedets spill. Og hvem er markedet? Jo, det er meg og deg, og så lenge vi lar oss bevege til å handle og jobbe på søndager, er det nok av kremmere som tar søndagen i bruk. Kremmerne sier at kundene ønsker søndagstilbudet, men hvem er det som skaper behovene for alt vi kjøper og gjør? Hvor mye styres vi av markedsføring og av at kremmerne skaper et kunstig behov? En engelsk undersøkelse viser at over 70 prosent av forbrukerne i England ikke ville savne søndagsåpne butikker. Her har en nå hatt søndagsåpne butikker i ti år, og det pågår en debatt om søndagshandel går ut over familien.

Jeg er verken sosialmedisiner eller samfunnsøkonom, men det er hevet over tvil at mennesket trenger hvile og variasjon i livet. Både som enkeltpersoner og fellesskap, har vi godt av å la søndagen være annerledes. Vi trenger jevnlig å lade batteriene våre. Et bedre liv gir bedre helse, lavere helse- og sosialkostnader for samfunnet og høyere produktivitet de seks andre ukedagene.

Bibelen sier at vi skal holde hviledagen hellig. Dette er selvsagt et relevant moment for noen av oss, men mitt hovedargument er at vi alle har godt av en hviledag, uavhengig av religiøs tilhørighet. Kristne har søndag, jøder lørdag og muslimer fredag som sin hviledag. Vi er ikke til for hviledagen, men hviledagen er til for oss, står det i Skriften. Altså til vårt eget beste.

Vi har advent og julen nærmer seg. Dette er den tid på året når folk stresser mest og butikkene strever for å slå fjorårets omsetningsrekorder. Også før i tiden handlet folk julegaver, men mer med måte, og vi klarte å gjøre det unna på ukens seks første dager og lot søndagen være hviledag. Min førjulsdrøm er at vi sakte men sikkert erobrer søndagen tilbake til det den er ment å være: En hviledag, til beste for oss alle.

I Frelsesarmeen ønsker vi å gjøre livet bedre for flest mulig og peke på at det finnes andre og viktigere verdier enn de materielle. Vi vil stå på menneskets side og vi tror at en hviledag i uken gjør det litt enklere å være menneske.

Lykke til med planleggingen av din advent og dine juleforberedelser!