søndag 28. november 2010

Takk, Gud, for strutsen!

Kjære Gud! Takk for at du skapte strutsen! Ikke det at jeg har noe nært forhold til den, men likevel! Jeg har riktignok spist strutsekjøtt en gang, den gang noen forsøkte seg med strutsefarmer i Norge. Det var ikke lønnsomt i det hele tatt, knapt noen var vel villig å betale de skyhøye kiloprisene strutsebøndene måtte ha for at strutseoppdrett kunne lønne seg. Strutseegg kan jeg forresten tenke meg å smake. Jeg elsker egg, store egg! Kanskje jeg skal bestille et bløtkokt om jeg i mitt nye liv kommer til et strutseland. Afrika er vel et slikt land?

Strutser er komiske dyr, eller fugler heter det visst. De kan bli opptil 2,5 meter høye og veie nærmere 150 kilo! Ikke kan de fly, men vinger har de! Hodet er bare en liten knopp oppå en lang hals, og inne i det har strutsen en bitteliten hjerne. Ikke akkurat noen ugle, med stort og klokt hode, nei!

Jeg er glad du skapte strutsen, Gud, ikke bare fordi det er et komisk dyr å se på, jeg mener, fugl. Nei, takket være strutsen har du gitt meg noen viktige påminnelser. Når jeg ser strutsen sier jeg til meg selv: ”Selv om du kjenner noen som minner om strutsen, må du aldri bli slik, Jan: "Pass på å ikke få en så diger kropp, som gjør at du ikke kan fly. Pass på at du ikke utstyrer deg med unyttige, tåpelige vinger og strutsefjær! Pass på at du ikke stikker hodet høyt over alle andre, når hjernen er såpass liten."

Men strutsen gjør i tillegg noe meget rart. Den stikker hodet i sanden! Gjemmer seg, fornekter farene og virkeligheten rundt seg. Herav ordet ”strutsepolitikk” for slike som ikke vil tilpasse seg etter hvordan omgivelsene ser ut. De nekter å forholde seg til virkeligheten. Farer og ubehagelige ting forsvinner ikke, selv om de gjemmer hodet ned i sanden.

Jeg vet ikke hva du tenkte, Gud, da du skapte herr og fru struts. Men takk for at du skapte både dem og mye annet rart som kan være til forundring og lærdom for slike som meg, som er noe av det rareste du har skapt!

lørdag 13. november 2010

La meg drømme!

En stor del av livet mitt har glippet for meg. Det er borte fra minnene mine, og ofte angrer jeg på at jeg ikke skrev dem ned, drømmene mine.

Det ville blitt en tykk og rar bok. Noen drømmer sitter fortsatt som spikret. Det vil si bruddstykker, som da jeg som fireåring hadde mareritt. To fullvoksne menn med revehoder stod i inngangsdøren sammen med min far. Den ene hadde en sag i hånden og han beklaget at de måtte ta min far med seg og sage hodet av ham. Ingen god drøm for en liten gutt. Heller ikke alle drømmene der jeg ikke nådde toget var gode.

Boken hadde blitt enda rarere om jeg skulle skrevet ned drømmene min kone forteller meg, for ikke å snakke om underholdningen jeg har vokst opp med rundt frokostbordet. Min mors drømmeverden var usannsynlig morsom og kreativ, selvsagt ofte knyttet til virkelige hendelser, som for eksempel da hun kastet seg over min far i sengen og trykket og vred på nesen hans for å stoppe ulingen som hun var overbevist om at kom fra ham og ikke fra vekkerklokken.

Selv om jeg kuttet ut drømmene som ikke egner seg på trykk, ville boken blitt tykk. Ja, selv om de fleste drømmene forsvinner fra bevisstheten når jeg våkner, ville jeg hatt mange nok å skrive ned om jeg prioriterte å fange dem før frokost. Men det blir nok ingen bok.

Drømmer har vært viktige i mange kulturer og religioner. En farao drømte rare og tydelige drømmer som fikk stor betydning for både nasjonen og enkeltmennesker. Josef tydet drømmene og farao utformet sitt styre og sin politikk basert på drømmebudskapet. En annen Josef fikk englebudskap i en drøm om at Marias graviditet ikke skyldtes utroskap men en guddommelig befruktning.

Jeg liker å drømme, selv om jeg har liten kontroll over disse når jeg sover. Det kan være en deilig virkelighetsflukt som overgår de beste filmmanuskripter. I våken tilstand derimot, vil jeg drømme drømmer som ikke glipper. Da vil jeg drømme drømmer som jeg kan basere noe av mitt liv og mine valg på. Ikke bare gripe dagen i dag, men ha gode drømmer for framtiden. Jeg liker Aristoteles sine ord: ”Håpet er en våken manns drøm”. Jeg tror også at uten drømmer, uten visjoner, går folk til grunne.

Martin Luther Kings ord, ”I have a dream, that one day…”, forfølger meg. Jeg har ingen ambisjoner om å tale til menneskemassene slik King gjorde, ei heller bli husket som ham. Men likevel liker jeg å tenke stort, gjerne som i sangen ”I natt jag drømde något som jag aldri drømt førut, jag drømde det var fred på jord, och alla krig var slutt” eller som Lillebjørn Nilsen og barna synger ”En himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser, en jord der blomster gror, kan du ønske mer?”.

Uoppnåelige drømmer? Ja, kanskje, men skal vi oppnå noe, skal vi ha noe å strekke oss etter, må vi sette oss mål. Jeg liker å se målene for meg, som et indre framtidsbilde. Det trenger ikke være klart, men det skal være noe som er godt, bedre enn det som er status pr i dag. Det er ikke alltid drømmer nås, men det hjelper meg å ha noe å feste blikket på, ikke bare som en virkelighetsflukt, men noe som med realisme og innsats, og om alle gode krefter står oss bi, kan være mulig å nå.

For min egen del drømmer jeg nå om at Sally Ann ( http://www.sallyann.no/ ) kan bli verdensomspennende, at tusenvis av fattige mennesker gjennom å produsere fine varer, som du og jeg vil kjøpe, kan bli løftet ut av fattigdom. Første kapittel i denne drømmeboken er allerede skrevet, og drømmen, så langt har blitt virkelig. Men mange kapitler venter. Vil du være med og drømme og bidra til at drømmen blir virkelig?

torsdag 11. november 2010

NRK-skatt? Ja, takk!

Å si at jeg elsker NRK, er å ta litt for hardt i. Men til tross for at kanalen sender mange program jeg ikke liker, ikke er interessert i og som av og til går over ikke bare en, men mange streker, er jeg en ihuga tilhenger av Norsk Rikskringkasting, både fjernsyn og radio. Jeg liker mye av det jeg ser og hører, og stort sett mye bedre enn tilbudene fra de alternative kanalene.


Jeg er glad for at vi har NRK. En reklamefri statskanal, som i liten grad styres av kommersielle krefter, og som sikrer både en bredde og mange smale programgrupper.

Men jeg liker ikke NRK-lisensen. Den krever masse ressurser, både i form av arbeidsplasser i Mo i Rana, og tid for folk som skal betale regninger. Mange snylter og betaler ikke, fattige studenter som flytter hjemmefra lar ofte være å betale, og med nett-TV slipper man å ha noe TV-apparat elle boks som kvalifiserer for lisensbetaling.

Men jeg vil gjerne være med og betale for at vi kan ha et statlig, reklamefritt NRK. Gi meg heller noen få promille høyere skatt og la NRK få sine penger over statsbudsjettet. Enkelt og greit! Da blir alle skatteytere med og betaler. Man slipper et urettferdig innkrevingssystem. Det blir sosialt rettferdig. Man slipper snyltere som for eksempel sier: ”Jeg ser bare på andre kanaler enn NRK og vil derfor ikke betale”. Jeg er forresten også med og finansiere annen kultur over skatteseddelen, for eksempel bibliotekene, men synes ikke det er urettferdig, selv om jeg nesten aldri låner noen bøker der.

NRK er et samfunnsgode, som sikrer kunnskap, felles verdier og en felles referanseramme. Det er jeg glad for, men jeg forstår ikke logikken i at dette godet skal lisensfinansieres.

Så spør du kanskje: Hvorfor i alle dager gidder du å skrive en blogg om dette, Jan? Jo, jeg regner selvsagt med at ideen min er så fantastisk at den vi gå som ild i tørt gress og revolusjonere NRK-finansieringen. Men faktisk skriver jeg mest fordi en relativt mørkeblå høyrepolitiker oppfordret meg til det. Denne kvinnelige bergenseren, som jeg lar være anonym, var helt enig med meg, da vi diskuterte dette i lunsjen på jobb for noen dager siden. Men det å foreslå økt skatt er kanskje ikke så smart valgtrekk for alle partier?

Men jeg sier: Ja, takk: Gi meg mer skatt, NRK-skatt, og ingen lisensgiro!