søndag 29. august 2010

Før vi går videre?!

Kjære Bente!

Takk for at du, enda en gang, ledet gudstjenesten på en fin måte. Men i dag sa du noe som fikk det til å stoppe helt opp for meg. Du sa: ”Før vi går videre i gudstjenesten, skal….” Og så husker jeg ikke mer. Det stoppet helt opp for meg. Og jeg vet ikke når og hvordan jeg, det vil si gudstjenesten, kom i gang igjen. For du sa ikke: ”Nå fortsetter vi”

Det er ikke meningen å henge deg ut, sånt helt åpent på nettet. Det er mange andre som har sagt, sier, og kommer til å si det samme: ”Før vi går videre i møtet vårt, skal NN synge en sang, eller X si noe.." Men hvorfor sier vi sånt? Er det som skjer, før vi går videre, noe vi skal se bort fra? Noe som ikke gjelder eller relevant for møtet? Eller er såpass dårlig, at det ikke holder mål? Eller er det pausefyll? Men da må vi i tilfelle si: Nå tar vi en pause. Og så må vi si: Nå er pausen slutt, og nå fortsetter vi, akkurat som i en fotballkamp, nå dommeren blåser i gang neste omgang.

Kanskje vi skulle ta i bruk en slik fløyte for å markere stopp og startpunkter i gudstjenesten?
Jeg bare spør….

torsdag 26. august 2010

En trist, men fristende begravelsestale?

Som en slags fortsettelse av min forrige blogg, må jeg bare satt ord, på rim, på en begravelsestale jeg håper vi aldri blir fristet til å holde. Og enda mer: Jeg håper i hvert fall ikke den blir holdt i min begravelse, …. eller i din!


Han brydde seg kun om sitt eget
Og det kan man trygt si var meget
I alt det han gjorde
Blant små og blant store
Fra morgen til kveld det ham preget


Han brydde seg kun om sin neste
Når det for seg selv var det beste
Han alltid la ferden
Til egoets verden
Her sirklet han rundt, for det meste


Ei lenger han skal oss få hemme
Vi slipper å høre hans stemme
Vi sier adjø
For nå er han død
Takk, nå kan vi denne mann glemme

mandag 23. august 2010

Har noen av dere møtt denne damen?

Hun er ikke i min omgangskrets, men jeg treffer henne en gang i mellom. Helst ikke for ofte. Hver gang vi snakkes, det vil si, hun snakker stort sett hele tiden, så kommer det relativt rask edder og galle ut av munnen hennes. Selv den mest positive innfallsvinkel utvikler seg fort i negativ retning. Det er nå ikke så greit, sier hun, og ting går så dårlig, men til tross for hennes helseproblemer, til tross for hvor dårlig det er med støtte og forståelse rundt henne, til tross for all dumskap, latskap og egoisme som møter henne, så står hun . Og det er bare hun, og hennes stilltiende mann, som egentlig har forstått hva ting dreier seg om, og det er bare hun som drar lasset. Hvorfor er det slik? sier hun. Hvorfor står hun så alene?

Det vil si: Hun spør ikke så direkte. Da hadde det vært lettere for meg å si: Ting er ikke akkurat slik du beskriver! Forstår du ikke at det er deg det er noe galt med? Og: Jeg synes det er trist at folk vet du kaller deg kristen, for du er en dårlig levende reklameplakat for ham jeg også tror på.

Men jeg velger å være pragmatisk, velge minste motstands vei og si minst mulig. Ikke vise henne så mye forståelse, men heller ikke si i mot. Hun er jo såpass oppi årene, så det nytter vel lite å endre henne. Andre burde ha gitt henne korrektiv tidligere. Dessuten har jeg ikke lyst til å få for mange uvenner. Det er jo synd på henne, og hvem er vel jeg som kan dømme?

Det plager meg likevel. Jeg burde bli flinkere å gi beskjed. Gud hjelpe meg! Og Gud hjelpe meg at jeg aldri blir slik som denne damen!

Har du møtt henne du og? Flere ganger? Mange damer? Eller var det en mann? Hva gjør vi med slike? Gode råd mottas….

torsdag 19. august 2010

Hva får jeg for 3 milliarder kroner?

I dag leste jeg at FN trenger 2,8 milliarder kroner de neste tre månedene for å dekke hjelpearbeidet til flomofrene i Pakistan. Til nå har de fått inn nesten halvparten av summen. 2,8 milliarder er mye penger, 2800 millioner kroner, men ikke så mye som en rik inder er villig til å betale for å få David Beckham tilbake til engelsk fotball. 3 milliarder vil han bruke på dette, men det spørs om det er nok, da?

Hvor mye er 3 milliarder kroner? Hvis du vil ha det utbetalt i 20-kroninger kan du legge dem i en stabel som er 330 km høy. Hvis du har en årslønn på 300.000 vil du måtte jobbe i 10.000 år før du har tjent 3 milliarder, men da har du allerede brukt en god del av dem til skatt.

Men når det gjelder fotball, gjelder det å prioritere. David Beckham er kanskje verd så mye? I hvert fall blir det bare 30 millioner dugnadstimer til 100 kr pr time for fotballforeldre og andre frivillige bidragsytere. 10 000 ildsjeler trenger da bare å jobbe dugnad 10 timer hver uke i nesten 6 år, for å ha råd til kanskje å kjøpe seg en Beckham.

Men hva annet kan man kjøpe for 3 milliarder kroner? Jo for eksempel:

- Du kan kjøpe ca 750 helt greie eneboliger i for eksempel Stavanger-området
- Eller hva med å shoppe 6364 Mercedes-Benz kl E?
- Du kan spandere en raus MCDonalds-meny til ca 40 millioner venner
- Du kan abonnere på Aftenposten i over 1 million år (Tenk på den papirhaugen!)
- Eller du kan spandere tolv en-ukes sydenturer til hver eneste bergenser hvis de hiver seg på restplasser nå de nærmeste ukene (men ikke til Pakistan)
- Eller du kan finne på noe annet selv. Men du må kunne regne!

Ja, mye penger er det, og det blir jo rimelig hypotetisk for slike som deg og meg. Men en ting er sikkert: Får jeg så mye penger, ja, til og med litt mindre, så gjelder det å prioritere!

mandag 9. august 2010

Shopping - Det versta ordet eg vett!

Eg blir dårlige bare eg hørre ordet: Shopping! Dobbelt dårlige.

For det fyssta: Ordet e et erkeeksempel på den nya tiå me leve i. Nye ord så komme fra engelsk, eller amerikansk. Ord som me ikkje har någe godt norsk ord for. Har ikkje hørt at Språkrådet har krevd at me ska skriva det som ”Sjåpping” eller ”å sjåppa”. Men hvis ordet har komt for å bli, så blir nok dette skrivemåden, tenke eg.

For det andra: Eg e redd for at sjåpping e någe me må leva med. Å sjåppa betyr altså det sama som å handla, å kjøba ting. Ikkje fordi me nødvendigvis trenge å kjøba någe, men som ein aktivitet. Bare for fornøyelsens del, som ein nydelse, og fordi me e så heldige å ha pengar te å sjåppa me. Forresten, så trenge me ikkje ha så møje pengar heller, så lenge me har kredittkort. For meg e ikkje sjåpping ein nydelse, men ein lidelse!

Spesielt damer elske å sjåppa. Klesbutikkar, skobutikkar og assessoributikkar, eller ka det nå hette på det nya språge vårt. Eg vett ka eg snakke om, for eg har ei kåna så e i øvekant gjennomsnittlige når det gjelde sjåpping. Hvis der utdeles belter i sjåpping, så ska eg ikkje påstå at det e svart belte hu har, men det må ver ganske mørkt, meine eg. Det belte komme i tillegg te adle de andre beltene så ligge i ”belteavdelingen” i garderoben hjemma.

Eg blir uvel når eg tenke på sjåppnig. Ja, faktisk får eg fysisk verk i både bein, rygg og mage når eg e med kånå på ein avtalt, kombinert sjåppe- og kosetur på byen.

Kaffor eg e med na på ein sånn ein tur, spør du? Jo, det e ein blanding av at eg e gla i kånå, at eg ska passa på budsjettet og at hu av og te faktisk syns eg udgjørr et positivt element på sjåpperunden. Men det sista slår bare te når eg tar meg ekstremt samen. Hu trenge meg te bering og te å betala når der ikkje e merr pengar igjen på hennes kort.

Men mesteparten av tiå mi består i venting, på udsiå av butikkane, og te leiding. Men eg finne na som oftast. Eg har fått trening te å gjetta kor hu befinne seg, og ganske mange prøverom i dameavdelingane har eg smugkikka i. Men de fleste plassane holde det me å kikka langs golvet. Kånå mi sine bein og sko e ganske unike!

Sjåpping e ikkje lett. Derfor har det nå komt ei nye yrkesgruppa. Leste om det i Aftenbladet nyligt. For ein passelige sum kan du leia ein personlige sjåppar, eller veiledar. Kånå mi klare seg heldigvis uden ein sånn ein.

Når eg tenke meg om har faktisk eg et ekstremt behov for veiledning. Kånå e min personlige veiledar. Ein gang i året blir hu med meg å sjåppe kler, bare te meg. Me bruge oppte ein heile time, men då får eg som oftast kjøpt tri jakkar, fem bukser, sju skjorter og fira gensrar. Heilt grusomt! Eg må jo pillemenn prøva klenå og! Godt at det skjer bare ein gang i året!

Kånå mi e flinke. Kjøbe alt te skikkelig nersatte prisar. Spare ekstremt møje pengar på det. Pengar så kan brugast te å kjøbe mange flerr plagg for. Klesskabene e fodle, de tyde ud, så me må gje møje kler te Fretex for å få plass te de nye! Tonnavis. Sånne kler så kånå mi e blitt lei av, så e for store, eller for små, eller ikkje e moderne lenger. Gjenbrug, resirkulering, handling, hiving, bering, pakking, rydding, kjøbing, sjåpping. Nå går det visst heilt rondt for meg. Eg bler dårlige!

Javel! Måtte bare få satt ord på det, for te helgå reise me på ein kosetur te London! Tenk på meg då!

lørdag 7. august 2010

Viktig for deg, men ikke for meg?

Vi blir stadig utsatt for sterke meninger. Mennesker som brenner for sine merkesaker ivrer for å påvirke oss. De ønsker at jeg skal se saken som dem, og har ofte vanskelig for å forstå at ikke jeg engasjerer meg.

Nylig leste jeg et innlegg om kreasjonisme, en bibelsk basert motvekt til den allment aksepterte evolusjonslæren. Det ble hevdet at vi har all grunn til å tro at jorden kun er mellom seks og syv tusen år gammel. At mange av oss kristne ikke har problemer med om jorden er flere milliarder år gammelt, ble i en påfølgende samtale møtt med hoderysting av en meget skolert venn av meg. Han kunne vanskelig godta at denne saken ikke var viktig for meg og at jeg ikke delte hans overbevisning. Jeg kunne ikke argumentere sterkt mot hans syn, siden jeg ikke har brukt mye tid på å studere denne siden av naturvitenskapen. Jeg anser meg likevel som fullverdig kristen. Jeg påstår heller ikke at min venn har feil syn, selv om jeg, fram til i dag, har et annet.

En annen venn av meg står på barrikadene på vegne av det jødiske folk og staten Israel. Han argumenterer sterk mot det han mener er både uopplyst og fiendtlig propaganda som framstiller både palestinere, arabere og Islam i et alt for positivt og feilaktig lys. Jeg er enig i mye av det han står for, men jeg deltar ikke i det offentlige ordskiftet. Det kan han heldigvis leve godt med.

Andre sloss for å berge kloden fra global oppvarming. Midlene er mange og de lærde strides om hvor kritisk situasjonen er og hva vi eventuelt kan gjøre. Men karbonfangst, ny energi og minst mulig kull- og oljeutvinning er kampsak nummer en for mange. Jeg mener at vi skal ta vare på skaperverket, forurense mindre og redusere forbruket. Jeg mener også at mye som hevdes både er naivt, perspektivløst og direkte feil, men jeg står ikke på barrikadene her heller.

Atter andre slåss mot fattigdom i verden, prøver å fremme rettferdig handel og fornuftig bistand. Her er det nød nok til alle, men heller ikke alle prioriterer å engasjere seg for den tredje verdens elendighet. Men litt rettferdig kaffe, kjøp av produkter som ikke er besmittet av barnearbeid eller tropisk regnskog og en årlig gave til Leger uten grense får nøye seg.

Det er nok av kampsaker. For min del skulle jeg ønske at jeg også gjorde mer for å redusere menneskehandel, prostitusjon, barnemishandling, antall provoserte aborter, samlivsbrudd, samt å fremme et sunt kosthold blant folk, større omsorg mellom naboer, et enda bedre norsk språk (ikke minst nynorsk) og bedre sykkelstier i Norge.

Jeg ønsker ikke å støtte kampen for lavere alkohol- og bensinavgifter, lavere skatt, færre bomringer, nedprioritering av NRK og mindre religionsfrihet. For meg er det allerede for mange som slåss for disse sakene.

For andre er det de nære ting som har høyest prioritet, som en sikrere lekeplass for barna sine, bedre støyskjerming av nabolaget eller de eierløse kattene som lider nød eller plager oss.

Jeg har, utenom den tid jeg sover og spiser, mindre enn 15 timer til rådighet i døgnet. Det er ikke lite, men jeg skal også jobbe og ta meg av min nærmeste familie innenfor disse timene. Jeg kan rekke å prioritere noen viktige saker, men ikke alle. Jeg kan heller ikke forandre hele verden, helt alene. Jeg vet dessuten ikke hva som er rett og riktig i alle saker.

Men må jeg mene noe om alt? Eller blir det sånn at jeg ikke trenger å mene noe om noe? Ikke kjempe for noe, eller tro at jeg kan gjøre en forskjell på noe område?

Arnulf Øverland sier: ”Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv”. Jeg vil så gjerne leve opp til dette, men kan ikke klare det. Det er så mye urett i verden som ikke rammer meg, og må leve med å tåle mesteparten.

Det er grøfter på begge sider. Man resignerer fort om man har for mange og for store ambisjoner, mens alt kan virke meningsløst om man ikke engasjerer seg på noe område som er utenfor seg selv. Det siste mener jeg er en stor fare i dag. Alt for mange er ekstremt selvopptatte, kun opptatt av sitt eget beste og å realisere seg selv. Selv et snev av gode gjerninger for andre har som egentlig motivasjon å gi seg selv en god følelse.

Jeg har ikke svar på hva som er meningen med livet, i hvert fall ikke på vegne av andre. Men for meg er det ikke først og fremst å elske seg selv og sitt eget, men å utgjøre en forskjell på saker jeg tror på, som for meg er viktige og som gjør verden til et litt bedre sted.

Men jeg makter ikke å engasjere meg på alle områder og forventer at andre respekterer mine valg. Samtidig er jeg villig til å lytte, i tilfelle noen av mine prioriteringer bør gjøres om.

mandag 2. august 2010

Å ha framtiå foran seg

Me seie møje dumt, og någe så et litt dumt, i hvert fall, det e å sei at der e någen spesielle så har framtiå foran seg.

Javel? Betyr det at der e någen andre som har framtiå bag seg? Eg har faktisk hørt at der e någen så har fortiå foran seg, men det e bare sånne så Brødrene Dahl som reiste i ein tidsmaskin, og foreløpig så e ikkje ein sånn maskin fonne opp. Men framtiå bag seg? Det må vel då bli ein omvendt tidsmaskin?

Så e der någen, då, så ikkje har framtiå foran seg? Knapt någen, meine eg. I tilfelle e det bare de som dør, akkurat i det øyeblikk du seie setningen. Gitt då at du tror at døden e ein definitiv slutt.

Nei, å sei at någen har framtiå foran seg, e liga selvfølgeligt så å sei at me har fortiå bag oss.

Og forresten: I mårå e i dag blitt i går. (Hvis du skulle ver i tvil)