onsdag 14. juli 2010

Snakk sammen!


Enkelte ting er nesten for selvfølgelige til at det må sies. Men jeg sier det likevel: Det er ofte smart å snakke sammen. Den gode gammeldagse samtalen, aller helst ansikt til ansikt, er ofte det beste. Likevel syndes det mye mot dette. Feige og usikre løsninger velges der en samtale hadde vært å foretrekke.

En av disse er å sende en SMS, i stedet for å ta en telefon og snakke sammen. En annen er å sende en e-post.

Når man snakker sammen, er vi sikre på at den andre fysisk hører hva vi sier. Den andre kan også svare umiddelbart. Spørsmål kan oppklares, der og da. Samtalen kan vanskelig videresendes til andre, slik en SMS eller e-post kan. Vi slipper også å være usikre på om vi har oppnådd kontakt med hverandre.

Selvsagt er SMS og e-post gode hjelpemidler, men ikke alltid. Når vi har det travelt, når vi skal være sikker på at beskjeder blir mottatt, når ting kan være uklare, når skriftlige ord lett kan misforstås, når vanskelige ting skal tas opp er samtalen oftest det beste. Den må gjerne følges opp med en skriftlig oppsummering eller dokumentasjon, men dialogen blir ofte best når folk snakker sammen.

Dette er i hvert fall min erfaring. Jeg har for ofte sett at skriftlige meldinger har blitt sendt litt for fort, har blitt formulert kjelkete, har blitt videresendt til uvedkommende eller aldri har nådd fram i tide. I all vår kommunikasjon er det selvsagt smart å tenke seg om, være konstruktiv, vennlig og veie våre ord, men å snakke sammen med våre stemmer er en tidløs, suveren måte. Den kan aldri helt erstattes med nettprat, Facebook, SMS eller e-post.

fredag 9. juli 2010

Gudbai norsk?

Jeg er synes det rimelig skupi hvis språkutviklingen fortsetter som nå. Ungdommen spoiler god, gammel, oldfasjend norsk med stadig flere engelske ord. Jeg er ganske feddupp av det. Språkrådet bakker ikke språket vårt mye opp, annet enn å si at vi må stave de engelske ordene på norsk vis.

For å gjøre noe med dette dro timet vårt på timbilding. Etter en kvikk kikkåff tok vi en breinstorming for å se hvordan vi skulle ha best mulige bekkupp-planer. Vi var ikke mye leidbækk, nei, det var æksjen, med mye fidbækk, non stopp. Vi kjørte en seif skedjul hele vikenden, uten noen risky miks av inhaus og outsårsd fasilitering. Nei, siden vi selv har høy perfåmans innen jumæn rileisjon og marketing kunne vi rimelig godt predikere fjutur senarios selv.

Essensen av timvørket vårt var at alt arbeid med språket, for vår del, er helt veisted. Snakk om bækklæsj! Engelsk ruler. Internett, pesegeims, pleisteisjon, feisbuk og nettvørking har neila de unge. Vi gamliser får bare holde oss bekksteidsj og si gud løkk til nekst genereisjon!

tirsdag 6. juli 2010

Jesus i hjerta?

Som liden gutt forstod eg tidlig at inni kroppen min va det møje rart. I ein barnasang lerte me at ”inni er vi like” og ”meget er forskjellig, men det er utenpå”. Men det kunne ikkje stemma heilt, meinte nå eg. Eg hadde jo fått med meg at mange hadde kvikksølv i bagen, någen hadde fått støv på hjernen, andre hadde klump i halsen, mens det va stas å ha bein i nasen. Brusk og andre ting fant eg vel ud at eg hadde mest av, i nasen.

Men det viktigste, og den store forskjellen, va om me hadde Jesus i hjerta eller ei. Ikkje adle hadde det, forstod eg. Men Jesus, han va jo Gud, så det va ikkje någe problem for han å ver i så mange hjerter som muligt, samtidigt. Hjertene va jo og ganske små, men det va heller ikkje någe problem for han, ei store mann, å gjørr seg så liden at han fekk plass.

Langt hår og skjegg hadde han, og glorien og hyrdestaven tog han og med seg inn i hjerta. Eg tenkte vel aldri at han tog någen lam med seg, sånn som han ofta hadde på de fine bildene eg hadde sett av an.

Eg hadde Jesus i hjerta, det visste eg heilt sikkert. Eg hadde jo bedt ”Å Jesus kom inn i mitt hjerte, det er rom, det er rom for deg”. Dessuten hørrte eg ofta at han banka, men eg stussa litt, for han trengte jo ikkje banka merr. Eg hadde jo slept an inn! Eller ville han kanskje ud ein tur og lufta seg? Litt plagsom va nå uansett den bankingå, men det va visst någe ekstra med den hjertedørå. Den hadde ikkje Jesus kontroll på, og så va det ikkje dørhåndtag på udsiå av dørå.

Verre blei det då eg blei litt større og hørrte at i Bibelen stod det at kroppen vår skulle ver et tempel for Den Hellige Ånd og at Guds ord skulle trenga seg inn i både marg og bein på oss.

Nå e eg voksen, og det går egentlig ganske greit å tenka på at eg har både Guds Ånd og Guds Ord inni meg. Ekstra greit e det å tenka på at Jesus ikkje bor i hjernen, men i hjerta mitt.