tirsdag 29. juni 2010

Klokskap og visdom? Ja, takk!

Jeg har tenkt å blogge om alle de syv klassiske dydene. Da kan jeg ikke hoppe over dyden klokskap (fra gresk ”phronesis”). Jeg synes det er vanskelig å skrive om klokskap, av minst to årsaker. For det første har jeg ingen grunn for å påberope meg å ha inngående personlig erfaring med denne egenskapen. For det andre innrømmer jeg at det er en stor porsjon av dyden klokskap jeg har aller høyest på ønskelisten min.

Kong Salomo hadde et enestående nært forhold til Gud. Han kunne, nesten som Alladin overfor ånden i lampen, ønske seg en viktig ting. Den unge Salomo sa: ”Så gi da din tjener et lydhørt hjerte, så jeg kan styre ditt folk og skille mellom godt og ondt”. Gud likte hans ønske og vi kan lese videre i 1. Kongebok: ”Gud gav Salomo visdom, stor innsikt og en forstand som favnet vidt, likesom sanden på havets strand. Salomo hadde større visdom enn alle østmennene og egypterne. Han var visere enn alle mennesker.”

Fra Salomo har vi sannsynligvis både Ordspråkene, Forkynnerens bok og Høysangen. Disse bøkene anbefales! Verdenshistorien har hatt få menn som har kunnet måle seg med Salomos klokskap!

Det latinske ordet for klokskap er ”prudentia”, som også kan bety å være framsynt, ha godt innsyn, vidsyn og skjønn. Dette er noe som vi som er ledere virkelig har behov for, enten vi er en kong Salomo eller leder et lite hattemakerverksted, som den litt mindre kjente Jørgen.

Nettopp dette har Paul Otto Brunstad poengtert i sin meget gode bok ”Klokt lederskap – mellom dyder og dødssynder”*. Denne boken har vært til stor inspirasjon for meg. Det er en selvfølge at ledere bør være klokest mulig, og jo større ansvar man har, jo mer klokskap kreves. Men Brunstad får oss til å forstå at klokskapen kommer til sin rett først når den tar opp i seg de andre dydene; Mot, rettferdighet, måtehold, kjærlighet, tro og håp.

Dette stemmer også med slik jeg tenker, og mine omgivelser har nok den siste tiden blitt utsatt for mange av mine tanker om dyder og slikt.

Det finnes svært mange vise og kloke sitater fra folk fra alle kulturer. Bibelen står sentralt i min kultur og jeg finner mye inspirasjon herfra. Derfor tar jeg til slutt med et sitat fra Paulus, når han tusen år etter Salomos tid formaner menigheten i Efesos: ”Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som kloke, så dere bruker den dyrebare tiden godt!”

http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=3851171

..

tirsdag 22. juni 2010

Forsmedelig fisketur

Forrige fredag fortalte Frode fra Frafjord følgende fabel:

Familiens fremste fisker, farfar, forbereder feriens formidable fisketur. Folket flokkes foran farfar. Folk feirer. Før farfar forlater fastlandet formaner familien: ”Farvel,farfar! Før fartøyet forsiktig forbi farlige farvann!”

Ferden framover fjorden fikser farfar fint. Farfar fosser fram. Fem fisker fisker farfar først, før femten frekke fiskemåker fanger fangsten fra farfar. Forferdelig frustrert fortsetter farfar fisket fra fartøyet. Fingrene fryser, fiskesnøret floker fast, fugleskrik forstyrrer. Farfar freser fryktelig, for faktisk fortjener farfar fiskefangst framfor folk flest. Fomlingen fortsetter. Feil følger feil. Fullstendig fadese!

Foreldre, fettere, firmenninger, familiefolk fra fjerne forhold følger fortsatt forventningsfullt ferden fra fastlandet. Flau fullfører fanatiske farfar ferden. Fiskebåten fortøyes.

Før farfar forklarer forsamlingen, formidler faktisk fikserens fjes fiaskoens fullstendige fullkommenhet. Forfrosset forteller farfar familien: ”Første fåfengte fisketur! Faktisk fullkommen fiskeløs fiasko!”

Fortjente farfar folkets forakt?

tirsdag 15. juni 2010

Komlekrise!

Eg va nygifte og svigermor kom på besøk te oss i Trondheim. Det va i to å åtti og eg va student på Norges Tekniske Høgskole. Mellom fårelesningane skrøyda eg te medstudentane mina av at når eg kom hjem den dagen skulle eg spisa verdens beste middag, mad fra Stavanger! Svigermor skulle disk opp me komler.

Vel hjemma konne eg knapt venta med å setta meg te bords. Itte bordverse va avsonge, forsynte eg meg begjærligt av komla, smelta smør, kålerabi, saltkjød og pølser. Nå va eg straks klar te å hogga inn. Men så skjer det! Akkurat dette øyeblikke har svigemor minna meg om mange ganger seinare. Tiå stoppe heilt opp i det eg nærmast fortvila og desperat ser ront meg, ser på kånå, så bare e 19 år, før eg ser rett inn i auene på svigermor og spør: 

Kor e surmelkå?” ..... ”Surmelk?” spør damene i kor?

Snakk om nertur! Det stod vel å merka ikkje någe om dette i ekteparspapirene, men kordan kunne eg i min villaste fantasi ana at det va et så stort tomrom i kånå si opplering? Surmelk hørre te og ska alltid drikkas samen med komlemiddagen. Komla uden surmelk e større katastrofe enn pinnakjød uden kålerabistappa eller pizza uden ost!

Eg tog meg, itte beste evne, samen. Jupt deprimerte spiste eg middag og drakk vann eller saft ved siden av. Joda, det va godt, men det va jo ingen forrektige komlemiddag.

I alle år siden har eg fått surmelk te komlene. Kånå har og begynt å liga det, men hu sotle fortsatt med å strø sokker på ei komla te dessert.

Mor mi e fra Stord. Eg tror det e hu som har innført skikken me surmelk te komlene. I Stavanger e det jo komla me dott så telle. Det har me ikkje i vår familie, men der e någen så sotle litt med å hella melk på komlene. Eg lige og gulerøtter te komlene, sjøl om någen seie det ikkje passe.

Udlendingar forstår ikkje så møje av dette. Ikkje østlendingar heller. Men fra sørlandet og rondt kysten opp te Trøndelag og lenger enn det, e komper, komler, raspeballer og klubb nærmast ein religion. Det handle om størrelse, innhold, ka så ska ver te og ka slagst drikka så hørre te. Torsdag e komledagen i Stavanger, men sjøl om mange her ikkje forstår det klare eg fint å spisa komler både på tirsdagar og søndagar. Men eg gjørr ikkje så mange gjørr i kantinå på jobb. De spise ein durabelige komlemiddag aen kver torsdag klokkå halv elleve på formiddagen! Me ska jo jobba itte elleve og. Eg tror de slide litt med akkurat det, men komler har fyssteprioritet denne dagen!

Ha respekt for komlene! Sjekk holdningane te komler hos din tekommande FØR du gifte deg. Mitt ekteskap holdt, men det har knapt blitt satt på ein hardare prøve.

søndag 13. juni 2010

"Vær glad i den nasen du har!"

Jeg er så heldig å få avisen med det velklingende navnet ”Lokalavisen” i postkassen hver måned. Den er helt gratis og det er kanskje ikke så rart. Den er full av reklame og såkalt redaksjonelle artikler, som egentlig har kun en hensikt, å reklamere for den bedrift eller det produkt som omtales. Jeg har ingenting imot avisen. Jeg blar gjennom den og finner ofte interessant stoff, både blant det som er reklame og det som faktisk ikke er det i det hele tatt. Det siste finnes det også litt av.

Provosert ble jeg da jeg leste i en artikkel med overskrift ”Kosmetisk nesekirurgi – Et naturlig utseende”. En smilende lege fra Colloseumklinikken uttaler seg og illustrerer artikkelen. Jeg leser fra begynnelsen: ”Vi er naturligvis alle opptatt av vårt utseende". Jeg tenker: Ja vel. Er de helt sikre på dette? Kanskje det er sant at absolutt alle er opptatt av hvordan de ser ut, men jeg tviler litt. Jeg vet om noen som kanskje burde være det, men tydeligvis ikke legger to fingre i kors for å se litt mer appetittlig ut. Jeg tror også jeg kjenner noen som i hvert fall bruker minimalt med tankekraft på sitt eget utseende, og likevel ser helt fine ut.

Jeg leser videre: ”De fleste av oss har attributter vi ønsker å pynte på.” Her klikker det nesten for meg. Hva i alle dager er en attributt? Har jeg en attributt? Kanskje flere? Og bør jeg i tilfelle pynte på en, i hvert fall til jul, når jeg tar fram julepynten? Jeg orker ikke å lese videre, men skummer noen linjer til, og forstår vel egentlig at nese, ører, øyelokk, dinglehud under haken og nevnelige og unevnelige ting lenger ned på kroppen er blant slike attributter. Attributter! For et idiotisk ord! Men det er ikke dette jeg blir mest provosert av.

Jeg blir alvorlig provosert over at de prøver å innbille oss lesere, jeg mener mulige kunder, at det er mest normalt å være misfornøyd med hvordan ting på kroppen vår ser ut. Når de fleste, påstår de, har lyst til å operere seg finere blir de jo unormalt å være helt fornøyd med sin egen kropp.

Derfor roper jeg ut: Her er jeg! Jeg er fornøyd med alle attributter jeg måtte ha på kroppen min, og jeg skammer meg ikke over å si det. Du som har sett meg, kan bekrefte at jeg neppe hadde nådd opp i noen skjønnhetskonkurranse, selv en med svært få deltakere. Men likevel er jeg fornøyd. Jeg skal ikke nevne alle mine attributter, men vil likevel nevne nesen min. Den passer perfekt til akkurat mitt ansikt. Den fungerer stort sett som den skal, og på alle fotografier av meg får den plass, både forfra og i profil. Jeg sier som den skjeløyde Ivar Medaas sang: ”Vær glad i den nasen du har, det gjer ingenting om han er både krokete og rar.” Livsvisdom!

Jo da, jeg forstår at det kan være positivt for enkelte å gjøre kirurgiske inngrep. Det er helt riktig at det offentlige også betaler for noe av dette. Jeg godtar også at de mange som er rike i dag bør ha anledning å bruke penger både på nyttige og mindre nyttige ting. Men jeg tror nok at enkelte kjendiser kan fortelle at grad av lykke ikke stiger i takt med antall plastiske operasjoner.

Nei, i stedet for å normalisere at vi hele tiden skal pynte på kroppen vår, må vi oppfordre hverandre til å være fornøyde. Det er nok av gode og viktige formål vi heller kan bruke våre penger og våre krefter på!

søndag 6. juni 2010

"Jeg ble så minnet om at disse ordene er til deg!"

Forrige søndag, rett før gudstjenesten på Frelsesarmeen i Stavanger, kom min gode, eldre venn, Edith, bort til meg og sa: ”Jeg ble så minnet om noen ord som jeg tror var ment akkurat for deg, Jan”. Så siterte hun et kort bibelvers. Det gjorde godt både at hun hadde frimodighet til å gjøre det, og jeg kjente at selve sitatet gjorde godt. Disse enkle ordene har nå fulgt meg i over en uke, og det gjør fortsatt godt å tenke på dem.

Å si gode ord til hverandre er god medisin, både forebyggende og behandlende. Salomo hadde forstått dette, når han sier: ”Vennlige ord er som dryppende honning, søte for sjelen og sunne for kroppen.” (Ordspråkene 16.24) Dette gir i hvert fall gjenklang hos meg, som elsker honning! Men alt med måte, for han sier videre ”Å spise mye honning er ikke av det gode; vær sparsom med hedrende ord!” (Ordspråkene 25.27)

Vi trenger alle gode ord, men enda mer tror jeg at vi trenger å minnes om at vi skal gi hverandre gode ord. Ikke tomme ord, men ord vi kan stå for, ord vi tror på og som har gode intensjoner.

Som epler av gull i skåler av sølv er ord som blir talt i rette tid.” (Ordspr 25.11 )

onsdag 2. juni 2010

Liksom så mange som snakker akkurat sånn. Ikke sant, eller?

På mange måter er det ofte alt for mange ord som folk liksom, på en måte, bruker for å sette ord på det som egentlig, i bunn og grunn, kan uttrykkes og uttales med relativ få ord. I relasjon til dette har kanskje du, på sett og vis, et avvikende og divergerende syn og standpunkt?

Ja, først og fremst, tenker du for eksempel på de mange forskjellige sider og baktepper som danner grunnlag for liksom å kunne skaffe seg en relevant plattform og et nyansert ståsted som i bunn og grunn kan danne grunnlag for en tilstrekkelig og sikker forankring, ikke sant? Så, liksom, når det kommer til stykket, kan en egentlig ikke gjøre en forsvarlig eller vesentlig rasjonalisering på det som, strengt tatt, er nødvendig for å uttrykke seg sånn at man blir god nok forstått i sin kommunikasjon, sier du sannsynligvis da?

Dette må jeg, for så vidt og på mange måter faktisk akseptere, tenker jeg. Men du vet, på sett og vis, må vi liksom kunne leve med til dels ulike synspunkter og sånn sett et nokså finmasket og gradert meningsunivers.