søndag 30. mai 2010

Opalen - et sårt savn og et godt minne

Eg kjenne et snev av maktesløshet og fortvilelse. Sama kor møje eg måtte prøva, sama kor mange pengar eg måtte ha, kan eg ikkje få tilfredstilt lysten itte å få tak i ein Opal. Og då meine eg ikkje ein sånn’ein dyre edelstein. De kan de bare ha for meg.

Eg lengte itte sjokoladen Opal, fra Bergene, den med det fina syll-, eg meine gullpapiret. Det e ikkje lenger muligt å få kjypt’an. Han lages ikkje lenger. Nå e det bare minnene så leve i meg; den goe smagen av bringeber, søt glasur og sjokolade, den fine fasongen, eller designet, så de kalle det for i dag.

Eg huske eg stod i snobå med kronestykket og skulle velga. Valget stod mydlå Lohengrin og Opal. Heldigvis fins Lohengrinen ennå, men min verden e blitt litt fattigare itte at Opalen forsvant.

På ein måde e det som å dø, i hvert fall bittelitt. Ting så tar slutt. Men minnene leve, og i bunn og grunn e kanskje det bare det besta. Kanskje me ligavel ikkje ska starta ein kampanje for å få Opalen tebage? Eg e redd det kunne bli på same måden som med Derrick, som eg hadde så mange goe minner om. Så dukte an nyligt opp igjen, i reprise. Det blei ein gedigen nertur.

Någen minner leve nok lengst og best om de holde seg der de e, i minnenes verden.

onsdag 26. mai 2010

Å være snill

Jeg har sans for å si viktige ting med få ord. To av mine viktigste leveregler kan sies med to setninger på kun to ord hver. Det er ”Snakk sammen” og ”Vær snill”. Hadde vi alle tatt inn over oss det som kan ligge i disse oppfordringene tror jeg at våre hjem, byen vår, landet vårt , ja, hele verden hadde blitt et mye bedre sted å leve.

Ordet ”snill” finner man sjelden omtalt i faglige artikler, lærebøker og på konferanser. Ord som omsorg, empati og velgjørenhet er kanskje mer profesjonelle uttrykk. Men er det egentlig det? Hva med å slå et slag for den gode, gammeldagse snillheten, og da mener jeg ikke de misforståtte begrepene ”snillisme” og ”dumsnill”?

For en tid siden møtte jeg en eldre, klok mann på et sted jeg tidligere har bodd. Han og noen venner hadde nylig snakket om meg, og det de alle var enige om var at de husket meg som en snill mann. Det er ett av de fineste komplimentene jeg noen gang har fått!

Vi forstår vel alle hva det er å være snill? Det er å ville hverandre godt, gjøre hverandre godt og ikke sette seg selv først. Men snillhet må selvsagt kombineres med både grenser, måtehold og klokskap.

Jens Book-Jensen sang ”Det er lov å være blid”. Godt sagt, men det er også lov å være snill. Vær snill, og livet blir bedre å leve, for andre og for deg selv.

(Uttrykket ”snakk sammen” kommer jeg tilbake til senere…. )

(Les også hva en fagperson sier om å være snill: http://www.frelsesarmeen.no/pages/enhet_toppflash.aspx?nr=4385)
 

mandag 24. mai 2010

Gratla med ny sykkelvelodrom!

På Tjensvoll i Stavanger har me nå fått ein heilt nye ronnkjøring te 119 millionar kroner. Dessverre blir ikkje bilkøane någe bere, men den knallronna gang- og sykkelbruå øve ronnkjøringen e ekstremt stilige. Ka e nauå då, for oss så sjelden kjøre bil gjønå krysset?

Diameteren på sykkelbruå e ca 75 meter. Då seie kjapp håveregning at ein runde e cirka 235 meter. Det vil sei at viss eg sykle 43 rundar har eg sykla ei mil. Eg trene te Nordsjørittet. Då tenke eg at ein treningstur på 3 mil om dagen passe bra. Det bler bare 128 rundar. Viss eg snur på halvveien blir eg jyselig goe både på høyresvingar og venstresvingar….

Någen så blir med?

mandag 17. mai 2010

Rettferdighet - en vanskelig klassisk dyd

I den berømte ”Bergprekenen” finner vi de udødelige saligprisningene. Jesus sier i den fjerde, av i alt ni saligproklamasjoner: ”Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.” Ja, hvem lengter vel ikke etter rettferdighet? Det er da heller ikke for ingenting at ”Justicia – rettferdighet” er blant de syv klassiske dydene.

Men hva er rettferdighet? Det forstås kanskje best når vi opplever fraværet av rettferdighet. Ganske tidlig kan vi høre barn snakke om urettferdighet. Hvis noen får et større kakestykke enn andre kommer det kjapt: ”Urettferdig!”, fra en som har fått et mindre stykke. Mer enn en målbar og udiskutabel størrelse er rettferdighet en opplevelse eller en følelse. Har vi ikke alle kjent oss urettferdig behandlet, eller vært fornøyd om fotballkampen fikk et, i våre øyne, rettferdig resultat?

Jo, det skal være rettferdighet i rettsvesenet, i statens innkjøpsreglement og i trygdesystemet. Vi har våre rettigheter og det skal være minst mulig tilfeldigheter og ”trynefaktorer”. I rettferdighetens navn forventer vi både forutsigbarhet og at avgjørelser skal kunne forklares og forsvares.

Men rettferdighet er ikke det samme som likebehandling og en rettferdighet uten kjærlighet, mot, måtehold og klokskap kan fort bli både kynisk og kald, og gi en følelse av urettferdighet.

Vestlandsfanden synger: ”Livet har aldri vært rettferdig. Det går opp det går ned.” Slik er det vel? Noen er syke, andre er friske. Noen er talentfulle og ressurssterke, mens andre er det ikke. Noen er fattige, andre er rike. Er det rettferdig? Er det urettferdig? Hva har vi krav på, og hvem er i stand til å oppfylle våre krav? Vi har vel også et ansvar selv, på egne vegne, å sørge for rettferdighet? Og enda mer: Bidra til at våre barn, våre nærmeste, våre kolleger, våre naboer, vår neste møter rettferdighet?

La oss tørste etter rettferdighet, i et liv som ikke er bare rettferdig. La oss strekke oss for å skape en verden som er litt mer rettferdig.

lørdag 15. mai 2010

Kem så helst kan bli speleavhengig

Eg har aldri lagt skjul på at eg blei hekta på Lotto og Tipping i 1986. Det vil då sei at eg har vært avhengige i 24 år. Det e merr enn 1200 uger! Ikkje det at eg har blitt fattige, men eg har i hvert fall ikkje blitt rik av det. Men eg klare ikkje å slutta! Så lenge eg leve vil eg nok levera inn de to faste rekkene eg har i Lotto og de to eg har i lørdagsfotballtipping. Rekkene sidde så klistra i den talinfiserte hjernen min.

Heldigvis e det nå muligt å levera inn 10-ukers kupongar, sånn at eg sjeldnast muligt må stå i tippedisken, synligt for adle på Rema’en. Hvis eg ein sjelden gang glømme å levera, at det faktisk går 11 uger siden eg sist leverte, e det nervepirrande å se Lottotrekningå på NRK1. Tenk om ei av mine to rekker går inn, akkurat i kveld! Det ville jo vært typisk, sjøl om det bare e ein sjanse på ca ein av tri millionar for at akkurat det skulle skje. Nei, for å få sjelefred, passe eg godt på å levera kver tiende uga.

Om ikkje det e pinligt, spør du? Jo, kjempepinligt, spesielt for ein så har jobba med folk som har hatt store problemer med avhengighet, og så seie at alt så kan ta makt øve oss, så kan slavebinda oss, kan kallast for synd.

Eg bruge bare 10 kroner ugå, og år om aent så vinne eg 46 kroner. Eg har stålkontroll øve forbruket. Aldri merr enn to rekker, aldri søndagstipping, VikingLotto, Millionsjansen, Oddsen, hestatipping, og aldri har eg kjypt et Flax-lodd. Aldri! Heilt sant!

Grunnen te at eg begynte va at Lotto blei introdusert i 1986. Då begynte eg og någen medstudantar innen faget matematisk statistikk å regna litt på dette med vinnarsjansar. Me måtte jo testa ud dette nya spelet, pluss den goe gamle tippekupongen, og då va det gjort! Måtte jo fortsetta siden rekkene allerede va spikra i håvet mitt. Eg satt i klisteret!

Eg skrive dette for å illustrera at kem som helst kan ble speleavhengig, … hvis eg då kan inkluderast blant de som kan kallas ”kem som helst”….

lørdag 8. mai 2010

Hurra for Leeds United!

Jippi! Leeds har blitt nommer to i fysstedivisjon i England! I det Herrens år 2010 gjekk me altså nesten heilt te topps. Syllmedaljar! Nesten så bra som då Leeds vant fysstedivisjon i 1974, då eg va 11 år.

Eg huske det så det va i går. Eg hadde kvide treningsbegg me skulderreim. Beggen va syntetiske og blei mindre og mindre kvide itte kvert så eg brukt’an. Då’an va oppbrukte fekk eg ein ny, ein gule, fortsatt med Leeds sitt flotta våpenskjold. Oppi låg treningstøyet, og gjett om me trente! "Fysst for å ver Allan Clarke! Nei, Billy Bremner forresten!" Eg skjøyd ikkje hardt nok te å ver Peter Lorimer, men visst eg tilbydde meg å stå i mål fekk eg i hvert fall ver David Harvey. Det va litt problematisk å spela fotball med briller, på mangen mådar, men verst va det at ingen Leeds-spelarar spelte med briller.

Me samla på fotballkort, og kanskje tredjekver måned va det Leeds sin tur te å ver på tippekampen på lørdagen klokkå fira. For ein høytid! Leeds va knallgoe, både i serie og i cup, te og med i Europacupen. Bortsett fra då Viking tapte cupfinalen mod Skeid i 1974, va 5 mai 1973 den verste dagen i oppveksten min. 5 mai e fortsatt det eg benevne som årets ulykkesdato. Då tapte Leeds mod det litla drittlage Sunderland i FA-cupfinalen. Eg grein ikkje då bestemor mi døde et par år ittepå, men Skeid og Sunderland klarte å få ein tapper liden gutt te å låsa seg inne på guttarommet for å få udløp for de vonde tårene.

Men i dag grine eg ikkje. Eg juble, sjøl om eg ikkje lenger vett ka Leeds-spelarane hette, for Peter Lorimer har nok sannsynligvis lagt opp? Men hørrte eg rektigt? Leeds rykka opp i dag? Fra fysste divisjon? Går det an? Og neste år ska de prøva å rykka opp ennå ein gang? Nå forstår eg ingenting!

torsdag 6. mai 2010

Hjelp, eg har fått aipådd!

Eg tror det e aipådd det hette. Måtte liksom bare skaffa meg ein, før det va for seint. Sånn så det va med walkman, sånn så det va med discman, sånn så det va med…, eg vett’kje ka det hette alt eg har gått glipp av, av allslag elektroniske lydduppedingsar.

Eg må jo ikkje ble heilt i baklekså. Eg har klart meg godt uden aipådd, te nå, men bare for å visa at eg henge med, for ikkje å ble parkerte, akterudseilte, har eg i full bevissthed fått meg ein. Han har 2 milliardar Bytes, og det e visst lide, seie di, så eg vel på itteskudd allerede.. Eg har’kje tatt’an i brug ennå. Har liksom litt sperrer for kordan an virke, om eg får det te…

Eg må forresten trena meg på å sei ”aipådd”, så eg ikkje tabbe meg ud med å sei, aimæc, aipædd, ipodd, aibook, MP3 eller aifoun. Aipådden min e visst forresten ein sjøffel-udgave og ikkje ein nano-, tøtsj- eller klassikk-udgave. Men det klar’eg nok ikkje å huska.

Eg glede meg litt. Ska lasta inn någe så hette påddkast, og någe så kalles musikk, ja, vanlige musikk, faktisk. Eg ska ikkje legga inn feisbook, men det går kanskje ikkje an på ein aipådd … sjøffel…?

Lure på om eg får det te… ”Larsemann, kor e du?”

tirsdag 4. mai 2010

Det enkle er ofte det beste

Jeg har vært litt deprimert og nedtrykt i det siste. Min soleklare favoritt blant matbutikker, Rema 1000, har vist svakhetstegn. "Det enkle er det beste", sier Rema, men nå tviler jeg. Alle kule reklamefilmer, som for eksempel ”Doffen har daua”( http://www.youtube.com/watch?v=7iSki63ZDg0 ) kommer litt i bakgrunnen for de idiotiske framstøt Rema nå har kommet med: Jeg kan få velge fritt 3 pakker pølser fra grillsortimentet og betale bare for 2! Ikke nok med det! Jeg kan få en verdikupong verd hele 10 kroner hvis jeg enten kjøper kongekotelett, chili rub grill ribs eller cheese thrill burger, vel og merke hvis jeg samtidig kjøper akkurat 2 stk 1,5 l Pepsi Max! Enkelhetens velvære skiftet raskt til sinne og kvalme….

Joda, jeg setter pris på det enkle. Jeg er en enkel mann, selv om jeg nok både grubler og filosoferer over mange ting som mer avanserte skapninger enn meg ikke bruker så mange kalorier på. Å velge det enkle forenkler livet, logisk nok! Jeg trenger ikke sløse bort tanker eller lide valgets kvaler når jeg går for det enkle.

Det er enkelt å være avholdsmann. Jeg slipper å tenke ”hvor mye?” og ”når passer det?”. Det var enkelt alle årene jeg brukte uniform som jobbantrekk. Jeg slapp å tenke hva jeg skulle ha på meg. Det er også enkelt å ha valgt en frisyre for resten av livet, i hvert fall så lenge hårmanken tillater det. Det har vært enkelt å handle det meste på Rema, med et oversiktlig og godt nok utvalg, og bare laver priser.

Tenk så mye nasjonen kunne spare hvis vi droppet halvparten av komiteer og utredninger, og i stedet kunne gå mer rett på sak og velge enkle løsninger som vi egentlig vet er gode, uten å gjøre så mange ressurstappende, lange øvelser først!

Tenk om vi også kunne velge et enkelt språk, unngå snirklete omveier og vage formuleringer. Ja og nei, er ikke verdsatt nok som fullverdige svar. Avdøde Høyre-statsråd, Arne Rettedal, kunne det få politikere kan. Han vippet journalister av pinnen ved å legge all tvil død, ved ganske enkelt å svare ja eller nei på spørsmålene han fikk.

Jesus ga også et godt råd her, i det som kalles Bergprekenen, når han sa: ”La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde.” Nå sa heldigvis Jesus mer enn dette, for dette må vel kalles en overforenkling? Likevel holder jeg fast på at det enkle svært ofte er det beste!