onsdag 28. april 2010

Tro - En av syv kardinaldyder

Tre av de syv kardinaldydene er hentet fra kjærlighetens kapittel i Bibelen. Det er Paulus som skriver til menigheten i Korint i Hellas: ”Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet, men størst av dem er kjærligheten”.

Begrepet tro er helt grunnleggende for meg, ikke bare den kristne troen, som jeg bygger mitt liv på. Jeg må tro på det jeg gjør. Jeg må tro på det jeg står for. Jeg vil tro på andre, og jeg håper andre tror på meg, både på det jeg sier og det jeg gjør. Dette gjelder i livets små og store forhold.

Når jeg lager middag tror jeg at vi blir mette, at det smaker noenlunde godt og at andre enn meg selv blir takknemlige. Jeg tenker nok ikke alltid slik, men du verden hvor mye motivasjon det ligger i en slik tro!

I mitt arbeid tror jeg at jeg gjør noe nyttig, både for de jeg jobber sammen med og, ikke minst, i forhold til de oppgaver vi skal gjøre for andre. Å være til nytte, både alene og sammen med andre, enten vi bygger hus eller driver nødhjelp for verdens fattige, er en god følelse. Å faktisk tro på dette er en enorm drivkraft. Jeg skulle ønske vi kunne tenke slik hver gang vekkerklokken ringer om morgenen, i hvert fall noen minutter etterpå....

Å tilhøre en organisasjon er knyttet til at man tror på, og langt på vei står for, organisasjonens formål og arbeid. Slik er det for meg, både overfor Oljedirektoratet og Frelsesarmeen som jeg er knyttet til. Begge organisasjoner har formidable mål og muligheter. Jeg tror på dem og på at også jeg kan være en brikke i arbeidet deres.

Troen er gjerne knyttet til framtiden, enten på kort eller på lang sikt. Det er godt å ha noe å tro på, gjerne med forankring i gode erfaringer i fortiden. Den svenske artisten Marie Fredriksson synger en fantastisk sang om lengselen etter tro. ”Jag vil kjenna tro” http://www.youtube.com/watch?v=zQNQHMLJzG4
Lytt til den!

Troen er et grunnleggende behov, tro på at det nytter, at jeg står på eksamen, at et en gang skal lykken nå meg, at jeg skal bli frisk, at en drøm skal oppfylles, at fotballaget mitt vinner cupfinalen.

Det er godt å si: ”Jeg tror!” Da øker sannsynligheten for at det du tror faktisk skjer. Med bekjennelse kommer også forpliktelsen til selv å gjøre en innsats.

Lykke til! Tro!

fredag 23. april 2010

Folk og antennar

Bare for å ver heilt sikker, i tilfelle någen av den yngre generasjon ikkje vett ka ein antenne e for någe: Ein antenne e vanligvis någe så stikke ud av et apparat. Hensikten e å ta inn usynlige signaler så trengs for at apparatet ska virka, for at for eksempel et fjernsyn ska konna senda lyd og bilder. Det va i hvert fall sånn før. Nå e der ikkje så mange antennar lenger. Fjernsyn og mobiltelefonar virke visst uden antennar nå te dags.

Sånn e det visst me folk og. ”Du mangle heilt antennar” har någen av oss hørrt av og te. Men folk har jo ikkje antennar!

Har lurt på dette. Ikkje ein antenne, men to har eg tenkt at folk trenge. To som stikke ud av pannen, akkorat så mauren så har to følehorn eller kuå så har to horn. Men folk så har horn har eg ikkje sett, unntatt de med Vikinghjelm på fotballkampane te Viking (For eksempel Emil så viste seg fram på TV-kampen på Hønefoss nettopp). Men forrektige horn tror eg ikkje folk har, uansett kor ondskapsfulle de måtte ver.

Ein antenne e altså någe så stikke ud, og på folk e det defintivt ikkje horn. Kan det ver øyrene? Øyrer på stilk? Jo, det kunne passa, for øyrene tar jo inn lydsignaler. Eg har sett någen sånne, men at øyrene stikke ekstra ud betyr ikkje nødvendigvis at de hørre så godt itte. Kan det ver nasen? Den stikke skikkeligt ud på mange, men eg tvile på at an tar inn så mange signaler, udenom lokt. Å stikka nasen sin fram e dessuden ikkje i samsvar med janteloven me har, og då blir det i stedet et tegn på at folk mangle antennar. Å ha piggane ude e og någe aent, sjøl om hårfrisyren min stikke vodsomt ud.

Ka kan det ver då? Ka aent e det så stikke ud på kroppen? Enkelte ting vil eg ikkje nevna, for de kroppsdelane tar ikkje akkurat inn signaler, men sende heller ud signaler. Eg får bare akseptera at der fins antennar, og at disse, på folk, e usynlige, akkurat så signalene de ska ta inn.

Eg tror nok eg forstår ka så meines: De uden antennar mangle dømmekraft, sjølinnsikt, forstår ikkje ka så passe seg og fatte ikkje ka så røre seg blant folk. De kan ikkje lesa mellom linjene eller lesa kroppsspråg og de vett ikkje kor ti nok e nok. De trampe rett så det i klaveret (Kaffor et klaver, forresten?) og de ligne ein elefant i et glassmagasin (Elefant? Kaffor ikkje et neshorn?)

Joda, me menn blir ofta beskyldt for å mangla antennar, eller i hvert å ha for korte, eller feil innstilte antennar. (Kort lunta e någe aent) Sånn e det bare!

Damer derimot. De har antennar di! Skikkeligt lange! De tar inn ørsmå signaler på lang avstand. Signaler så me ikkje visste at fantes, .. og så ofta faktisk heller ikkje finnes. Service på antennane sine, det burde ver ein ukentlige plikt på någen damer eg kjenne, og faktisk någen menn og.

Nei, det e ikkje lett! Akkurat passelige antennar tror eg e bra. Å trekka de heilt inn av og te tror eg og e ganske sunt. Eg tror det e to antennar me ska ha, men kor på kroppen de sitte, det vett eg ikkje!

søndag 18. april 2010

Kjærlighet kan gjøre vondt. Det gjorde den i London i 1929

Blant dydene er nok kjærligheten den som mange rangerer aller høyest. Uten at vi har kjærlighet er vi ingenting, sier Paulus, og den som aldri kjenner seg elsket mangler noe fundamentalt for å ha et godt liv.

Jeg skal ikke legge mye ut om min kjærlighet, men jeg har minst fem store kjærligheter i livet mitt. Det er, i denne rekkefølgen, kjærlighet til Gud, til mine nærmeste, til Frelsesarmeen, til hjemsted og hjemland, og til slutt, Viking. Jeg elsker fotballaget fra Stavanger, med de blå draktene, men jeg elsker ennå mer det som kommer lenger opp på listen.

I dag leste jeg de siste sidene i en fengslende bok. Den heter ”1929 – A crisis that shaped The Salvation Army’s future”. Jeg klarte knapt å legge den fra meg, og aldri har jeg lest 340 sider på engelsk så fort. Frelsesarmeens verdensleder fra 2002 til 2006, general John Larsson løfter på en åpen, detaljert og velskrevet måte fram i lyset en krise som har vært lite snakket om de siste generasjoner. Datidens paparazzifotografer og skandalejournalister omtalte krisen bredt i offentligheten, og Krigsropet i England hadde den gang sterke meningsytringer om dette, men siden har det vært stille, ikke minst av hensyn til William Booths etterkommere.

Krisens opptakt var at Frelsesarmeen, slik den juridisk nærmest ble ”skrevet i stein” i 1878, var Booths armè, inklusive eiendom og økonomiske midler. Sjelden har vel ”the man and the movement” vært så personifisert som i William Booth, grunnleggeren.

Ved Booths død i 1912 ble en forseglet konvolutt åpnet. Her hadde han utpekt sin sønn, Bramwell, til å overta som general. Han var godt forberedt, som farens høyre hånd gjennom 32 år. Noe av det første Bramwell som ny general måtte gjøre var i hemmelighet å skrive ned et navn på hvem som skulle bli den neste generalen og forsegle det i en konvolutt som ble deponert hos et advokatfirma. Navnet kunne han til enhver tid endre og erstatte konvolutten med en ny.

Som under Williams ledelse, vokste Frelsesarmeen kraftig under Bramwells ledelse. Mange dyktige, gudfryktige og dynamiske ledere bidro til veksten ut over hele verden. Frelsesarmeen var blitt stor, men fortsatt under full kontroll av en mann, utpekt for livstid, som pekte ut både lederne rundt seg, og ikke minst sin etterfølger.

En misnøye grodde gradvis fram, ikke minst i USA. Stadig flere toppledere mente at denne kontroll og ledelsesform ikke var riktig eller forsvarlig. Det toppet seg i årene før 1929 og med kløkt, tålmodighet og innenfor det som Frelsesarmeens regelverk og engelsk lov tillot fikk man gjennomført det som nesten må kalles et kupp.

Alle toppledere i hele verden, unntatt en gammel, syk og sta Bramwell, var samlet i flere uker på Sunbury Court i London. Etter nøye vurderinger, bønn, og kamper i rettssalene, bidro en stor majoritet til at Bramwell ble avsatt (pga sykdom) og at ettertidens generaler skulle velges av topplederne. Disse drøyt seksti menn og kvinner sørget også for at generalen kun skulle velges for et bestemt antall år, samt at generalens makt ble noe mer kontrollert og fordelt.

En av delegatene døde av hjerteattakk på grunn av påkjenningene. Men det var smertefullt for alle, både for de som fikk gjennomført reformen og for storparten av Booth-familien, som opplevde seg som tapere. De fleste av dem ble likevel i Frelsesarmeen. Kjærligheten og kallet var for sterkt til noe annet.

Det var også kjærlighet til Frelsesarmeen og det gudgitte kallet de opplevde at William Booth i sin tid hadde fått, som drev reformatorene fram. Selv om det kostet, var det verd kampen. De hadde mot, de hadde selvbeherskelse, ja, også dydene tro, håp, klokskap og rettferdighet. Men først og fremst hadde de kjærlighet.

Det har fått meg til å tenke hvor viktig det er at man i et kjærlighetsforhold er nødt til å bidra for å endre ting til det bedre. Det gjelder i mitt forhold til Gud, til min kone og til mine barn, ja, til og med overfor mitt land og mitt fotballag, om det virkelig skal gi mening når jeg sier at jeg elsker noen.

tirsdag 13. april 2010

Måtehold – den viktigste av de klassiske dydene?

Jeg har i det siste stanset for de fire klassiske dydene; klokskap, rettferdighet, måtehold og mot. Disse fire ble lansert av Platon og Aristoteles. Siden har man lagt til de tre teologiske dydene tro, håp og kjærlighet, slik at vi ofte snakker om de syv dyder, og deres motvekt; de syv dødssyndene.

Dyden tro blogget jeg om som et nyttårsønske, at vi må få mer mot, passe mot til å handle, og ikke en handlingslammet feighet eller et dumdristig overmot. For mye og for lite er galt, begge deler, og nettopp derfor er dyden måtehold, eller selvbeherskelse, så viktig å ha med seg i de fleste av livets forhold.

I påsken leste jeg Henrik Syses lille og lettleste bok ”Måtehold i grådighetens tid” (Cappelen Damm, 2009) Denne anbefales varmt og har et budskap vår tid trenger. Grådighet er dødssynden som motsvarer måtehold. Det kan sikkert diskuteres om vår tid er mer preget av grådighet og egoisme enn tidligere tider. Mennesket er nok seg selv likt, men vi møter så alt for ofte holdningen: ”What’s in it for me?”

Andre ord som brukes for det greske ordet for måtehold, ”sofrosyne”, er moderasjon, selvbeherskelse, selvkontroll, tilbakeholdenhet og besindighet. Alle er ord som jeg mener er viktige. Måtehold er ikke noe som skal begrense glede og livsutfoldelse, men får man for mye av det gode forsvinner fort evnen til å glede seg over det gode i livet. Mange har nok også, for sent, funnet ut at det hadde lønnet seg å ha litt mer selvkontroll og tilbakeholdenhet før man sa eller gjorde noe man angret på.

Aristoteles var virkelig opptatt av hva som er et lykkelig liv, og fra ham stammer uttrykket ”den gyldne middelvei”, en vei som anbefales, en vei preget av balanse og likevekt.

Måtehold er en advarsel mot ekstremisme, og askese og ekstrem nøkternhet er absolutt ikke måtehold, men nettopp ekstremisme. For å beherske seg selv, trengs det rammer, balanse og selvinnsikt. Å kjenne sine grenser, og å faktisk ha noen grenser mener jeg gjør livet enklere og lettere å leve, særlig når så mange grenser i dag viskes ut og mye flyter fritt.

Vi trenger ikke å gå til ytterligheter. Det fører sjelden fram. Det er ingen naturlov som sier at utviklingen følge pendelens naturgitte bevegelsesmønster, fra en ytterlighet til en annen. Måtehold, besindighet og selvkontroll kan motvirke dette og hjelpe oss til det mer slitesterke liv i balanse.

Dette er min mening, Syses mening og mange gamle filosofers mening. Er dette avleggs eller har de gamle tanker om det uforanderlige mennesket noe å si oss i dag?

torsdag 8. april 2010

Har du lyst å bli sykemeldt?

”Skal vi skrive ut en sykemelding til deg?” Ikke bare en, men to ganger takket jeg på søndag høflig nei til dette spørsmålet, fra en lege på sykehuset i Stavanger. Legen gjorde nok bare jobben sin og var vennlig og velmenende.

I påsken var jeg på leir på Knaben. Nest siste dagen tok jeg meg en skitur, i husmorløypa, som den kalles. Jeg var så klønete at jeg presterte å falle oppå hånda mi. Venstre hånda satt fast i en stiv skistav og den fikk en hard behandling. Bange anelser, smerte og hevelser ble bekreftet ved hjemkomst kvelden etter. Røntgenbildet viste sitt tydelige språk. Langfingerbeinet som ligger inne i hånda var brukket i to.

Men hodet mitt var i orden, høyre hånda og resten av kroppen og. Til og med vestre arm kunne gjøre litt nytte for seg. Om jeg ville sykemelde meg? I alle dager! Ikke er jeg sjåfør, kirurg eller kroppsarbeider. Ikke hadde jeg fått sjokk eller depresjon heller. Da jeg takket nei, sa de at de likte innstillingen min.

Jeg har fått en ny erfaring. Det kan være enkelt å få fagfolk til å vurdere meg som syk uten at jeg er det. Og om fire uker er jeg nesten god igjen. Krysser fingrer for det (Au,au!)

NB: Dette innlegget gikk fint å skrive med høyre hånd

tirsdag 6. april 2010

Eg ser dyr i folk

Pass dåkker! Eg har ein plagsom egenskap. Kan ikkje for det, men enkelte folk syns eg at ligne voldsomt på dyr, ja, te å me på fisk!

Eg kjenne for eksempel ein mann så ligne på ein hvalross, mest før, før han slanka seg. Nå ligna’n bare litt. De så huske Yassir Arafat e sikkert enige med meg, når eg seie at han va ei typisk.. ja, akkurat; rotta! Ei kvinnelige NRK-reportar e nødt te å ha minst ein hestaforelder, mens ein tidlilgare TV-sjef og redaktør må vær nært beslekta med bulldoggane.

Hondar e forresten et eget kapittel. Eiar og hond ligne ofta på kverandre, og eg tror det e eiaren så tar mest itte hoen. Derfor har eg ikkje hond, men eg har ei kåna så aldri gir opp å tro at hu kan prega meg. Høns e og et stort kapittel, men der e det mest kaklingå så ligne på ein halvpart av oss mennesker. Stinkdyr vil eg ikkje nevna….

Det e ikkje fint å sei te folk at de ligne på dyr, derfor seie eg det ikkje. Men sjøl de så ligne på litt klompete dyr, som gris og ku og breiflabb, kan faktisk vær ganske fine.

Någen e burugler, og fra antilopefamilien har eg sett både gaseller og gnuer. Gasellene e nok finast, eg må innrømma det. Eg har ein kjenning, forresten to, som ligne voldsomt på dovendyr. Så vett eg om to søstre så minne sygt om sånne lange ørkenrotter så kjapt stikke håve opp og ner bak sanddynene. Petter Northug ser forresten ud som ein rev.

Eg ser ikkje dyr i adle, men i cirka 28 % av folk eg treffe og ser. Og får eg et litt forvirra blikk når eg ser på deg for fysste gang, så ikkje spør meg ka eg ser….