onsdag 24. mars 2010

Menneskerett og menneskeverd

I et relativt kravstort og selvsentrert samfunn opplever jeg at stadig flere påberoper seg rettigheter som, etter min mening, ikke er selvsagte. Jeg er på ingen måte i posisjon til å definere hva folk objektivt sett har krav på, men jeg tror vi har godt av å tenke oss om og jekke oss litt ned, i hvert fall på egne vegne når vi stiller våre krav til samfunnet og til hverandre.

Hva er en menneskerett? Om vi ikke, mot formodning, skulle høre Guds klare stemme og alle være enige om at det faktisk er han som taler, er FNs menneskerettighetserklæring det nærmeste vi kommer. Bak relativt få ord, fordelt på 30 artikler, skjuler det seg mye viktig og grunnleggende som svært mange kan slutte seg til. Det handler blant annet om trosfrihet, eiendomsrett, sosial trygghet, ansvar og begrensninger.

Artikkel 25 omtaler vår rett til en tilstrekkelig levestandard. Det står verken at den skal øke eller at vi skal ha akkurat de samme goder og muligheter som vår nabo. Det finnes altså begrensninger på hva vi har rett på av materielle goder og vi må innfinne oss med at disse godene ikke er jevnt fordelt. Så er da heller ikke lykke eller livskvalitet proporsjonal med økende økonomisk rikdom, selv om det virker som om mange tror dette.

Slik jeg leser erklæringene har mennesket, fra unnfangelse til død rett til frihet, til liv, til beskyttelse og det kan ikke eies av andre mennesker. Menneskerettighetserklæringen sier ingenting om Gud, men det sier noe om menneskeverd. Dette, sammen med min gudstro, gir meg frimodighet til å være en forkjemper også for det ufødte liv og for fullt menneskeverd helt til livets avslutning.

Jeg er takknemlig for å ha blitt far, men det ser jeg ikke som en menneskerett. Jeg er også glad for at medisinsk forskning har bidratt til at flere har fått sine egne barn, men vi overskrider stadig grenser slik at enda flere kan få oppfylt sitt høyst forståelige ønske: Å få sitt eget barn. Men må vi ikke akseptere at dette ikke er en menneskerett, men heller en gave og en stor oppgave?

Menneskerettighetene inntrer i det et barn er unnfanget, ikke hos foreldrene, men hos barnet selv. Derfor må vi gjøre det vi kan for at alle barn skal få det godt, uansett om de er født innenfor eller utenfor de rammer vi definerer som moralske eller forsvarlige.

Jeg tror at vi på noen områder strekker de moralske og medisinske grensene for langt. Vi eksperimenterer med skaperverket og etablerte ordninger. Vi går inn i det området som vi tidligere suverent overlot til Gud.

Det er vanskelig å si hvor grensene går, men jeg ber stadig bønnen: ”Se i nåde til oss”

torsdag 18. mars 2010

Eg kan styra min øvebegeistring

Det e ikkje bare lett å ver meg. Dåkker sko ha prøvd sjøl. Eg e, som mine tri yngre søsken, ein blanding av mor mi og far min, men ein aen miks enn de andre. Eg klage ikkje, men når det gjelde evne te å begeistras ligne eg nok litt merr på mor mi enn på far min. Far min, tippe øve i hyperbegeistring hvis han har fått seg ein ny jakke eller har troffe et lovande nytt bekjentskab. Å gi han julapresang e lett, men verre e det me mor mi. Jubel og begeistring har me ennå te gode å se. Hu e høflige og takke, men me passe på å sei at det kan byttas før hu sjøl rekke å spør.
Eg va på gospelkonsert på lørdag. ”This is gospel”. Imponerande og eg glede meg øve kor stort dette e for mange, ikkje minst kånå og guttongen. Mange kom før konserten og sa te meg at dette komme te å ble sinnsykt, utroligt fantastisk. Det komme te å ta heilt av! Då blei eg skeptisk, og fomla litt i ordvalget mitt, men sa vel ”Så bra!”.

Joda, det va minst liga imponerande og fint som eg hadde trodd. Eg tog ikkje av, sjøl om eg likte ein god del av det eg hørte. Litt traust nordmann e eg nok. Ittepå kom folk te meg igjen, me det møje vanskeligare spørsmålet: ”Va det ikkje heilt fantastisk?” Nå hadde eg opplevd det, og et svar va påkrevd: Eg sa vel någe sånn som at det va fint, spesielt for de som va me i kore og at eg va imponert. Eg sleid med at eg ikkje va på same begeistringskanalen.

Eg vil jo og ver ein ærlige mann. Det gjørr det jo av og te ekstra vanskelig. For eksempel øvefor svigermor mi. Eg huska fra den fyssta tiå då eg i hennes auer va et lovande svigersønnsemne. Hu hadde fått ny kjole. Hu stilte seg opp foran meg og sporte: ”E’an ikkje fine?” Ka sko eg sei? Eg kunne jo ikkje lyga. Eg syns kjolen va heller lide pen, så eg sa: ”Han e ikkje akkurat min smag”! Katastrofe! Møje reparasjonsarbeid blei det av det utsagnet. Men nå kjenn’u meg, og eg tror ligavel eg e yndlingssvigersønnen hennes. Hu har forresten bare meg.

Ikkje lett å ver meg. Men når eg følelseslaust seie at någe e bra, ja, så vett de så kjenne meg at eg meine det og at begeistringå kanskje hadde vært sterkt framtredane hvis eg hadde vært far min. Men det e eg ikkje. Eg leve godt med å ligna på mor mi.

søndag 14. mars 2010

Galne syklistar!

Eg brakk eller brista minst ett ribbein fyssta ugå i januar. Tross advarlser sykla eg på glattå. Sjøl om eg va forsiktige, gjore mørknå og någen issvullar sitt te at eg stupte i bakken. Men eg sykla vidare te jobb, og skjulte kor vont eg hadde det. Pinligt va det, og vont gjore det, særlig itte någen dagar, for ikkje å snakka om de dårlige nettene, på ryggen, i ugesvis.

Nå e eg go’e igjen, isen e foren fra gadene og eg har hatt mine fysste skikkelige sykkelturar. Ska jo ver me i Nordsjørittet, åff kårs! Eg innrømme at eg e litt galen, men ikkje så galen så mange av de andre syklistane.

Du har flerne typar, men ei stor gruppa e disse som tar ud både midtlivskrisar og overdosar adrenalin samtidigt. Kan ikkje bruga sykkelstiar nei, for de har det så travelt at bilane i veibanen bare må venta. Ringeklåkka har de aldri hørt om, men aent udstyr har de så det hålle. Trenge nesten ikkje sykla, for de har spesialmat, karbon og letmetall og gummi av høgaste videnskabelige kvalitet. For ikkje å snakka om klenå. Kler så puste, varme, kjøle, e aerodynamiske og dyre. Sygt stilige e de og, både damene og mennene. Eg for min del velge heller å sykla litt seint, akkurat fort nok te å ligga bag ei fin damerompa. Det e jo sensuelt, ja, og det blir fort konsentrasjonsvanskar, men eg holde meg någen meter på avstand, for då sleppe eg loktå om vindretningen e parallell. Eg mistenke mange mannfolk for å ha et vikarierande motiv med syklingå. Det å kle seg opp i trang sykkelbuksa e jo ikkje så normalt, hvis ein ikkje e syklist då! Joda, eg har boksa med polstring, eg og.

Av andre typer, så har du for eksempel, mor mi. Hu e 74 og sykle fortsatt, på Våland kan eg jo godt sei, så e dåkker advart! Hjelmen så barnabarnå ga na te 60-årsdagen, e fint lide brukt. Men hjelmen hadde nok ikkje hjelpt na mot adle skrubbsår og kuler på armar og bein. Hu sykle seint, men har glede av det når hu e ude på erend te Prix i Storgadå.

Det fins mange andre sortar, både de me og uden folkaskikk, de me og uden forstand på trafikkreglar, de på tri hjul, de som aldri komme på å lera seg å lappa et poffa dekk og de så svette seg ei mil på sykkel te jobb uden å dusja ittepå. Men me må ha plass te de adle!

Sykling kan både ver miljøvennligt, billigt og sunt, men ikkje alltid. Eg sykle for det, og glede meg te sykkelstiar, sykkelparkering og tiltak for oss syklistar e ennå bere enn i dag.

torsdag 11. mars 2010

Den som ingenting forventer blir heller ikke skuffet

Mor til Arvid, i Per Pettersons bok ”Jeg forbanner tidens elv”, har fått kreft i magen. Hennes første reaksjon er: ”Her har jeg ligget våken om natta i år etter år, særlig da unga var små, og vært livredd for å dø av lungekreft, og så får jeg kreft i magen. Så mye bortkasta tid!”

Strengt tatt har jeg vel hørt om andre som har bommet mer med sine bekymringer. Skal en ta høyde for alt som kan skje, er det vel best å helgardere seg, slik som hypokonderen. I høy alder fikk han til slutt fikk rett, og fikk på sin gravstein: ”Hva var det jeg sa?”. Jeg har også sympati med mannen som alltid hadde vært bekymret for sin litt sykelige sønn. Sønnen levde til han var 70 år, men hans 95-årige far overlevde han, og fikk opplevelsen av å ha rett da han sa: ”Det var det jeg visste, at guttungen ikke ville leve opp!”

Mange tar sorgene på forskudd, sorger som ikke blir noe av. Bortkastede bekymringer, selv om noen liker alltid å være forberedt på det verste. Ikke helt dumt, men som oftest gagner det lite. Jeg innrømmer likevel at det er lurt å ha både villa- og livsforsikring, og tenke gjennom triste eller vanskelige ting som kan komme til å skje.

Jeg tar sjelden sorger på forskudd, men jeg lurer på om de som stadig gjør det får seg mange oppturer når det triste ikke skjer? Kanskje det er en god måte å sikre seg et visst knippe begeistringer pr år?

Slik er det også med å ta gleder på forskudd. Gode ting som viser seg å ikke skje kan gi mange skuffelser. Jeg liker ikke å bli skuffet og derfor har jeg lært meg en slags ”overlevelsesteknikk” på noen viktige områder. Jeg har truffet mange som har vært så skuffet over andre mennesker; foreldre, barn, venner eller sjefen på jobb. De har hatt store forventninger og blitt tilsvarende skuffet, gang etter gang.

Min teknikk er egentlig ganske trist, men ofte den mest slitesterke og realistiske. Den består i å ikke ha forventninger. Spesielt har jeg brukt den over kolleger eller overordnede jeg tidlig har sett at har lite positivt å bidra med. Det handler om å ha et realistisk ambisjonsnivå, og så er det da ekstra kjekt når jeg opplever noe positivt uten at jeg har forventet det. Min enkle logikk, og min erfaring, er at når jeg ikke har noen forventning er det ikke mulig å bli skuffet.

I det store og det hele tar jeg verken gleder eller sorger på forskudd, men fokuserer på å leve dagen i dag, gripe dagen, og ta tingene slik de kommer. Ikke en gang værmeldingen bryr jeg meg om, hvis det da ikke har betydning for det jeg skal planlegge neste dag. For planlegge, det gjør jeg jo. Jeg ser framover og forbereder meg. Men jeg gruer meg og gleder meg ikke så mye til noe. Jeg sover godt om natten og har levd såpass lenge at jeg vet at ting oftest går greit, selv om det kan være både tunge og vanskelige ting som møter meg. Men det er nå så viselig innrettet at vi ikke kan se inn i framtiden. Vi vet ikke om alt som kommer til å møte oss og når det skal skje. Godt er det!

Men lever jeg hvis jeg ikke har noen forventning til morgendagen? Er det bra å helgardere seg mot all skuffelse? Nei, jeg tror det er godt å kunne glede seg til noe. Jeg gleder meg til våren, til sommerferiens fisketurer og til et godt måltid med venner. Jeg innrømmer at jeg også gruer meg litt til enkelte ting, men har blitt ganske flink til å la være. Jeg sier ikke at det er lett og jeg vet at mange har mye større grunner å grue seg enn meg. Men jeg deler mine erfaringer med dere likevel.

Jeg vet at jeg har dagen i dag og jeg må igjen si meg enig med den mest berømte mannen fra Nasaret. Han sa: ”Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.” .. og for egen regning føyer jeg til to ord: ”….og glede”.

søndag 7. mars 2010

Kånå mi

Eg e jysla heldige så har et fantastisk eksemplar av arten homo sapiens, feminimum, vel å merka, te kåna. Me har kjent kverandre heila livet, men då eg va sytten måtte eg bare resignera, gje itte for di lokkande auene, de varme ordene hennes og eg må nok innrømma og, hormonene mine. Itte fjorten dagar va eg helligt øvebevist om at me to va skapt for kverandre, te mann og kåna. Så då fridde eg, på ein benk i Farsund. Godt me ka så e gjort, tenkte eg. Det e snart 30 år siden nå.

Eg tror at menner og damer e skapte for kverandre, i hvert fall såg Gud at maen ikkje klarte seg aleina. Derfor tok Gud et ribbein av maen og omskapte det på guddommelig vis. (Det va ikkje av et rivjern, så någen påstår.)

Eg og kånå kjenne kverandre ekstremt godt. Før hu seie någe, vett eg som oftast ka hu ska sei, men sjøl om eg fåreslår at hu derfor kan snakka mindre, snakke hu i øvekant møje, av og te. Akkurat så bestemorå og morå, men når eg minne na om at hu ligne merr og merr, så lige hu det ikkje så godt. Fortstår ikkje det, for eg har jo ei greie svigermor. Kunsten for oss menn e å gjørr som om me følle med, og legge inn et ”Ska sei!” eller ”Uff då” av og te, men me blir jo avslørt av de fininnstilte antennane dis når me har det litt tomma blikke.

Antennar e jo akkorat litt av problemet for mange av oss menn. Litt for korte antennar, seie kånå mi, men eg meine at damer generelt, og for alle del ikkje bare kånå, har alt for lange antennar. De tar inn alt for møje, te og med ting som ikkje finst.

Joda, damer en någen ganske avanserte vesen. De øvegår oss menn på det mesta. Flinkare på skolen i alle fag, og hjernehalvdelane dis e visst i bere kontakt med kverandre enn den hjernen eg e udstyrt med. Avansert, seie eg når eg skal skrøyda, og komplisert seie eg når eg streve med å takla reaksjonsmønster og ekstraarbeid som damene stelle te.

Nei, eg e bare ein mann, så gjørr så godt han kan. Nesten i hvert fall. Et par rosa t-skjorter ein gang for møje i kvidvasken, har fritatt meg fra avansert klesvask. Et dårligt skjult triks fra oss mannfolk for å sleppa unna, i hvert fall litt.

Kånå mi reise ein del i jobben. Det e deiligt å få litt fri av og te. Då får eg ha fjernkontrollen i fred, og det e ikkje krise om det ikkje e Pepsi Max i hus. Å gjørr kånå mi te lags e jo viktigt, men når hu e vekke får eg tid te å lada batteriene litt. Einaste e at me må jo snakkast litt i telefonen når hu e vekke. Eg streve litt me det og, for eg har jo ikkje så møje å sei. Jo eg har hatt det fint, alt i orden, og ka hu har gjort kan hu jo og sei, men helst litt litt kort. Det e grenser både ka eg får me meg, og ka eg faktisk syns e spennande.

Men hu eg gla i meg, sjøl om eg ein så enkel og primitiv skapning. Eg tror det e for me e snille me kverandre, kjenne kverandre og fordi eg gjer nå ein blomst i ny og ne, mest i ne. Komplimanger lige hu og, sjøl om eg for lengst har oppdagt at damer ikkje pynte seg for mennene sine, men for kverandre. Når eg seie te na at i de klenå der så e eg ikkje flaue av deg, så forstår hu at det e et kompliment.

Eg elske kånå mi, alle dager. Det e derfor hu akseptere at eg syns at morsdag, valentinsdag og 8. mars e øveflødigt i vårt samliv.

onsdag 3. mars 2010

Sikkert og visst?

Skråsikre folk er ikke det verste jeg vet. Men det er ofte jeg misliker slike folk, særlig når de tar feil. Hvis jeg selv, i møte med disse, er hundre prosent sikker på hva som faktisk er rett passer jeg på å gi inntrykk av å være litt usikker, i det minste for å virke litt ydmyk. Hvis kona mi mente hun sa ”poteter”, men vi var mange vitner på at hun faktisk sa ”gulrøtter”, er ikke dette verdt en krangel når hun tviholder på sitt, selv om vi vet at hun tok feil. Vi tok det tross alt ikke opp på bånd, så noe endelig bevis vil vi aldri få.
Bedre var det da med min far, som kan være litt i overkant sikker. Han hevdet hardnakket at Juha Mieto tapte med en hundredel for Thomas Wassberg i OL i 1984. Tilfeldigvis visste jeg at det var i 1980, men jeg åpnet for min tvil ved å foreslå at vi kunne sjekke det i leksikon. Jo da, det var en deilig følelse å få rett, men vi måtte sjekke i to leksikon, for pappa tvilte litt på om det første virkelig stemte.

Men hva er nå sikkert i livet, utenom at vi er født og skal dø? Det er mye usikkert, særlig når vi er nødt til å stole på hverandre. Vi sier gjerne at Ole kommer i ettermiddag. Da er vi relativt sikre. Men hvis vi sier at Ole kommer sikkert i ettermiddag, da blir vi straks mer i tvil. Å bruke ordet sikkert gjør det hele faktisk mer usikkert. Snodig…

Jeg kjenner forresten noen som sier: ”Vi møtes klokken fire”. Da er det nesten garantert at vi ikke møtes da, men litt over fire. Det er ganske sikkert.

Jeg er nå ikke så sikker på noe som helst, men lever godt i håp og i tro, og er forberedt på at hver dag, ja selve livet er et usikkert prosjekt.

Visst skal våren komme, den skal atter bli ny, men når det skjer vet jeg ikke sikkert.


http://eyvindskeie.no/2006/03/visst-skal-varen-komme/


Visst skal våren komme, visst skal jorden bli ny,
visst skal solen flomme fra en himmel uten sky,
visst skal noen danse, visst skal noen le,
visst skal barna klatre høyt i livets tre!