søndag 28. februar 2010

Då eg va liden.....

Då eg va liden gjore me møje løie. Det va den gang me bare hadde ein TV-kanal, i svart kvitt, me jekk på skole på lørdagen og morene va hjemma og farane va ude å tjente pengane me trengte.


Eg vokst opp i Hornklovsgadå på Våland, i ein tomannsbolig med tri generasjonar. Farmor og farfar bodde i aen etasje. Farfar lerte oss å bretta pillefygertar av papir og så fekk me kjenna på de drabelige musklene hans. Farmor va jysla kjokke og elska mad. All slags mad, både goe og biringe. Eg fekk 25 øre av na for å gå ner i snobå å kjøba 10 Donald-slikkepinnar og bladet ”Mitt Liv”. Av og te diska di opp med arme riddarar te oss ongane. Fest!

Eg gjekk ofta erend for farmor. Der krelte av butikkar på Våland den gang. På Heidi kjypte spødekånene sysager og garn te lubber. Hos Hårr kjypte me heideveggar, tebrød, jødekager og essar, hos Helgø sosissar og mårpølsa og hos Kairo snoba me bombom, fleskamenn og pinnfantar. Badler og stikkedåser va ikkje lovligt for oss ongar.

Rett øve gadå låg Michaelsen. Brødrene Odd og Tor hadde skikkelige gråe lagerfrakkar og ekspederte øve disk. Det va bare å gå øve på tøflene hvis me mangla någe. Di va nadige og hadde stive prisar, men me måtte jo støtta di! Ein gang stotra eg så det gjekk i baddel for meg då de sporte ka eg skulle ha. Eg kjente meg jysla dreden då eg såg at eg hadde sydrepåsen i håndå. Eg skolle jo ikkje handla, eg skolle bare ud i båset!

Kver bidige dag va eg ude me ongane i gadå. Me kappsykla på trijulsykkel ront nullen. Me trynte av å te, og eg va alltid heilt fesen, men gangsperr fekk eg aldri. Me lekte ofta på legeplassen udfor sekkafabrikken. Me dissa og såg kem så klarte å fyga lengst muligt gjønå loftå, men kjekkast va det å lega ”Stå i lånå”. Någen av snottongane fekk ver me på kjød å flesk. Poenge va å ver flinke te å hiva og te å ta hys, så me slapp å stå i lånå. Det va smikkløie då ei klomsa sto i lånå. Hu blei merr og merr annige og skulle trega oss igjen for me gjor’oss så goe. Me syns hu va alt for nøben, men då gjekk hu pillemenn hjem å bisla. Bisletud!

I skolegården spelte me brennball, klinka og gjekk ront to og to og sa ”Me går rett på , sama kem me støyde på”. I friminuttene smøyg me oss av og te øve gjere og sprang bort te Ideal og kjypte for femti øre i kagesmular. Ein heile påse. Någe av det kjekkaste, ja eg sadd å dibde av spenning bare eg tenkte på det, det va når någen hadde bodder av iddisar som di skulle dryssa. Ungane grabde heilt vilt, og tog rått og råde! Gotlerina kor kjekt!

Så gjekk me hjem te middag og fekk komla me dott!

På lørdagskveldane koste me oss ekstra, men fysst va det tippekamp. Me spiste snob og tatla møje pjatt. Når me sko legg oss fekk den litle nusselige broremaen min tytten i moen, mens eg va’kje merr fysen enn at eg hoppte te køys i bare ønniken.

fredag 26. februar 2010

Hei! Se meg!

I Levanger har noen nylig diskutert et festlig forslag: Hilseplikt! Når man treffer noen på gata må man si hei, eventuelt god dag, morn’du eller kanskje "ska’sei" hvis det dreier seg om Stavangerfolk. Det ble videre diskutert hva slags bot man skulle få om man sluntret unna. Jeg har ikke fått med meg om forslaget kom lenger enn til avisspaltene og prat på kafeene i denne byen som også ynder å kalle seg ”Slow city”. Mon tro om jeg skal flytte til Levanger? Det var nå uansett et godt forslag!

Det gjør så godt når jeg kommer på jobb om morgenen å si god morgen til Geir og Anita, og enda bedre er det at de sier god morgen til meg. Når vi kommer på øvelse i hornmusikken sier vi hei til hverandre, og når vi går sier vi takk for i kveld. Er jeg i det litt høytidelige hjørne sier jeg gjerne adjø, som visstnok på et språk jeg ikke kan, betyr omtrent ”Vær anbefalt til Gud”. En fin hilsen!

Som ihuga Rema-kunde (lavpris, det enkle…) er jeg stadig mer fornøyd. Jeg tror at personalet har blitt kurset godt. Hver gang jeg skal legge varene på båndet i kassen og betale, ser de på meg og sier hei. Noen av dem har til og med et koselig smil! Det forundrer meg om det bare er jeg som liker dette. Jeg tror de aller fleste av oss setter pris på å bli sett og at noen sier hei til oss. Når det er noen som kjenner oss er det ekstra godt når de i tillegg sier navnet vårt. ”Hei, Jan” er enda bedre enn bare ”hei”. Men selv et lydløst lite nikk, er bedre enn å bli oversett.

Jeg vil ikke stemple oss nordmenn som tause og asosiale. Når vi går tur i fjellet, og etter en lengre ensom vandring møter en annen vandringsmann, sier vi vel som oftest hei til hverandre? Men på bussen blir du sett på som litt rar om du uoppfordret snakker med en ukjent medpassasjer. Av og til blåser jeg i dette, og vil heller være litt rar.

En grunn for at det er godt å bli sett er jo at det er desto verre å bli oversett. Når jeg en sjelden gang opplever det, og det dreier seg om noe som er viktig for meg, gjør det faktisk litt vondt. Det skjer av og til, men som oftest klarer jeg å tenke at det ikke er jeg som har et problem, men heller de som mangler evne til å se og forstå.

Som det lille barnet som ordløst stikker hodet fram og sier ”se meg”, og som den falerte oldingen som plages av at så få lenger ser eller trenger ham, slik er det også for meg som er sånn ca midt i livet. Det er godt å bli sett!

søndag 21. februar 2010

Hellig overbevist?

For mange år siden fikk en av mine venner en klar melding fra en åndelig autoritet i det kristne ungdomsmiljøet: ”Gud har sagt til meg at du skal gifte deg med Gudrun!”. Gudrun var mer enn villig, men ikke min kamerat, som repliserte: ”Da er det merkelig at ikke Gud også har sagt dette til meg?” Det ble aldri noe forhold mellom ham og Gudrun. Den hellige overbevisningen ble ikke helt tatt på alvor, og godt var det!
Dessverre blir helllige overbevisninger litt for ofte tatt på alvor. Det hellige er strengt tatt knyttet til det som forbindes med ham som er hellig; Gud. Jeg har respekt for at mange opplever at Gud, Allah eller en guddom kan tale til mennesker. For oss som er kristne er dette primært knyttet til Guds skrevne ord, Bibelen, men også en indre personlig overbevisning kan oppleves som Guds vilje eller befaling.

Dette er noe av forklaringen og utfordringen i den tilspissingen som vi i dag ser overfor enkelte muslimske miljø. Når man er hellig overbevist, blir andre menneskers og samfunns mening helt underordnet. Hvem kan vel sette seg opp mot selveste Guds befaling?

Inntil en viss grense skal vi respektere at noen melder seg ut av en vanlig, menneskelig tankegang, og påberoper seg å representere den eneste hellige sannhet. Men hellig overbeviste mennesker kan være farlige, både for seg selv og omgivelsene. Grensen for hva som kan aksepteres overskrides når den hellige overbevisningen går ut over omgivelsene, når den skader andre og truer trygghet og frihet for medmennesker.

Om jeg eller mine venner er hellig overbevist om å gjøre noe godt, er hellige overbevisninger ufarlige. Straks det går over i det destruktive og frihetsberøvende aksepterer jeg ikke at dette representerer den Gud jeg tror på.

tirsdag 16. februar 2010

Jeg elsker min morgenavis, god gammeldags, laget av papir!

Hver morgen, etter litt oppvåkning og morgenstell på badet, og etter at kaffen er satt på, rusler jeg på tøflene til postkassen for å hente min morgenavis. Verre start på dagen enn uteblitt avis kan vanskelig tenkes. Heldigvis skjer det sjelden, og søndager har jeg annen litteratur som jeg har samlet opp til frokostlesing. Søndagsaviser er ikke velkommen i vårt hjem, for denne dagen vil vi at skal være annerledes. Men de seks andre dagene i uken har jeg min lange luksustid, alene med en god frokost og en god avis. Dette har vært en fast rutine hele mitt voksne liv, selv den gang vi hadde småbarn. En god start på dagen, for et A-menneske, (ikke A4).

Joda, jeg leser også nyheter på nettet, men først og fremst er det papiravisen som betyr noe for meg. Vårt Land heter morgenavisen min. Papiravisen har så mange fordeler, spesielt nå når alle omsider har kommet i tabloidformat. Lett å holde i, den kan tas med overalt, kjapp å finne fram i, og ikke minst: Den har sortert ut lesestoffet for meg på forhånd, etter et oversiktlig og tematisk system. Og på toppen av det hele har Vårt Land artikler og lesestoff som samsvarer svært godt med mine interesser og verdier.

Jeg leser også Norges, etter min mening, beste regionavis, Stavanger Aftenblad, men den tar jeg i lenestolen etter arbeidstid. Nå for tiden leser jeg også Aftenposten, mens tidligere har jeg i perioder holdt Morgenbladet, Dagsavisen, Klassekampen, Dagen og ulike regionaviser.

Jeg takker for at papiravisene fortsatt finnes. Jeg takker ikke Gud, men faktisk ganske mye den norske stat som har gode ordninger, spesielt for å sikre mangfoldet av aviser. Det gis pressestøtte til noen av disse landsdekkende avisene som gjerne kalles nisjeaviser. http://www.dagsavisen.no/kultur/article467428.ece
Uten pressestøtten hadde disse sannsynligvis ikke kommet ut på samme gode måte som i dag. Nå diskuteres, igjen, denne ordningen. Ta den for all del ikke bort! For Guds skyld, for klassekampens skyld, for min skyld!

I dag hører vi, igjen, at opplaget for papiraviser sank fra 2008 til 2009. Det er nok mange grunner for dette, men årsaken er vel først og fremst at lesernes medievaner endrer seg. Jeg er ikke særlig bekymret på kort sikt. På lang sikt tror jeg også at papirformatet vil holde seg, både for bøker og aviser, om enn tilpasset en framtidig digital medieverden vi i dag knapt kan ane hvordan blir. Den verdenen er i ustoppelig endring. Papiravisen er noe trygt som ikke kan forandre seg så mye. Jeg, og folk flest, setter pris på at noe er stabilt i tilværelsen.
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat11/thread40933/

søndag 14. februar 2010

Finnes egentlig nåtid?

Åge Aleksandersen har en sang jeg ufrivillig ofte har fått ”på hjernen”. Det er sangen, eller bare strofen, ”Akkurat no”. Jeg leste denne uken en interessant påstand, som benekter at ”akkurat no” faktisk eksisterer. Nåtid finnes ikke, ble det sagt. Det finnes bare fortid og framtid. Livet består kun i denne overgangen – fra fortid og inn i framtid. Dette har jeg tenkt mye på, ja, kanskje jeg kan hevde at jeg har vært på grensen til å filosofere?

Jeg fristes nå (...!) til å hevde det motsatte. Nåtid er det eneste vi har å forholde oss til. Fortiden er forlatt og framtiden er ukjent og enda ikke gitt oss.

Selv dette kan brytes ned til matematikk, men jeg stanser heller med utsagnet: ”Gårsdagen er forbi, morgendagen har ingen sett. I dag hjelper Herren”. Dette tror mange at står i Bibelen, men det gjør det dessverre ikke. Likevel, gitt at det finnes noe vi kan kalle ”i dag” eller nåtid, kan jeg og mange med meg vitne om at Herren har vært med inntil i dag (fortid), hjelper i dag (nåtid) og så stoler vi på at han er med oss alle dager som kommer (framtid).

onsdag 10. februar 2010

Sinnsykt utrolig?

Ordet sinnsykt er vel bare ett av mange kraftuttrykk som brukes på en tankeløs måte. Det sliter jeg ikke mye med, men jeg kan jo røpe at jeg knapt har brukt ordet, mest i respekt for de som man før kalte sinnsyke. For ikke å snakke om de åndsvake…..

Det er ordet utrolig jeg nå bare må ventilere litt om. Folk sier: ”Hun er utrolig kjekk” eller ”Resultatlisten var utrolig jevn blant de fem beste”? Tull og tøys! Utrolig betyr faktisk omtrent noen sånn som ”Det er nesten ikke til å tro”. Det er faktisk helt vanlig at mange er svært kjekke og at resultatlistene i for eksempel storslalåm er meget jevne.

Til og med sjeldne ting skjer hele tiden, og det er heller ikke utrolig. En sjelden gang skjer det riktignok ting som knapt er mulig å tro. Det er ved å bruke ordet utrolig i akkurat disse tilfellene at ordet kan bli bevart på en meningsfull måte.

At Jesus gikk på vannet er utrolig. Derfor er det så mange som faktisk ikke tror på det, men her har jeg valgt å tro på det utrolige.

lørdag 6. februar 2010

Skjult kamera i himmelen?

Det e snart tri og et halvt år siden farfar blei forfremma te herligheden, så me seie i armeen. Ein krigar la ner våpnene, eller verktøyet passe vel bere på farfar. Han samla seg ikkje skattar på jorå, men durabelige mengder i garasjen, kjellaren og på loftet. Ikkje akkurat skattar va det heller, men skrod, så kanskje komme te nytte ein vakker dag. Någe kom nok te nytte, men det va møje igjen, og ikkje tog han någe me seg te himmelen heller. Ikkje ein gang avbidartångå eller ”piftå” (personsøgar…) tog han me seg. Litt dårlig gjort, syns eg, i hvert fall øve for pappa og mamma, så øvetog heila huset.

Nå e far min snart ferdig å rydda på lofte. Eg skulle hjelp’an i går kveld med å få ner ein gammal, men nesten ubrukt tørketrommel fra lofte. Når me gjekk opp den tranga låftstrappå sa eg te pappa at dette tvil’eg på at går. Trappå e for trange! Å, jo, sa den alltid positive far min. ”Han har jo fått ’an opp, så med får an vel ner”. Heilt sikkert va det og at’an hadde balt me trommelen aleina, sikkert itte han va fylt åtti.

Me klarte å bakstera trommelen ner te svingen i trappå. Då va det fysisk umulig å få an vidare. Ikkje kunn’an snus, og om me drog trommelen opp igjen og prøvde å ta an ner i alle mulige retningar, va det fysisk ikkje muligt å få an lenger enn ner te svingen av trappå. Joda, me brukte metermål og målte alle muligheder og me klydd’oss i håve. Me måtte bare gje opp!

Koss hadde han klart å få an opp? Hadd’an demontert trommelen fysst, båre delane opp og montert an samen igjen på loftet? Eller hadd’an fjerna någen veggar og det flotta rekkverket for å få det te? Nei, ingen spor tyda på det.

Så kom me på det! Einaste muligheden va loftsvinduet. Det har ei åbning på 70x70 centimeter. Stort nok! Han trengte jo bare ein tau, ei trinsa, og så fira an opp. Galemattias! … men farfar va ein galning som ikkje så lett lod seg stoppa.

Me tog oss ein pause. Me gjor’ikkje merr i går kvell. Men med hadde ein rare følelse av at det va et skjult kamera ein plass. Det måtte ver i himmelen, og bag kamera satt farfar og flirte!

torsdag 4. februar 2010

Man kan bli stor, men miste seg selv

I sangen ”En gresshoppefar og en gresshoppesønn” gi faren sønnen sin et viktig råd:

Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten? De fleste gikk det ille, som større være ville”. I siste vers av sangen står det: ”Du skal ikke hige mot høyder du ikke kan nå. Nei, pass heller på. Forfengelighet volder bare besvær, det gjelder oss alle, det gjelder enhver, å søke sin lykke i livet det sted hvor man er. Hva nytter det å rage opp i toppen, hvis hodet ingen føling har med kroppen?”

Det er mye livsvisdom hos Juul Hansen, som har skrevet denne teksten. Han er helt på linje med Jesus, som uttrykker det på en enda mer alvorlig måte: "Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv?" (Luk. 9. 25)

Grunnen til at jeg de siste dagene har tenkt mye på dette, er diskusjonen som pågår i Kristelig Folkeparti. Hvordan skal partiet bli større og samtidig bevare de viktigste verdiene? Jeg har ikke noe svar på dette vanskelige spørsmålet.

Glem KrF. Jeg spør heller generelt: Er det å bli størst mulig og få mest mulig innflytelse selve hovedmålet for et parti? Er ikke målet først og fremst å markedsføre de verdier og overbevisninger som partiet har og gjennom det få flest mulig til å slutte seg til disse ”veiviserene”? Det er riktig å tenke at innflytelse oftest øker i takt med størrelsen, men det er vel ikke et mål å endre innholdet i budskapet slik at det passer best mulig til det som til enhver tid gir størst oppslutning hos folk flest? Det går vel en grense et sted der man faktisk kan ”miste seg selv”?

Jeg vil trekke parallellen til Frelsesarmeen, som jeg selv tilhører. Med den popularitet som denne organisasjonen stort sett har blant folk, skal det ikke så mange endringer til før Frelsesarmeen kan vokse og bli mye større enn i dag. Men er det riktig? Frelsesarmeens hovedmål er ikke å bli størst mulig, selv om vekst i antall soldater og medlemmer er sterkt ønskelig. Mitt poeng er at de tilpasninger og endringer som jevnlig må vurderes ikke må gå på kompromiss med hvem man faktisk er. Da er det jo en fordel at man vet hvem man er.

Det er viktig at man faktisk står for noe, og at de grunnleggende mål, prinsipper og verdier ligger fast når man justerer kurs og metoder, i takt med samfunnets utvikling og behov. Å være enig med majoritetens synspunkter og drives av den til enhver tid gjeldende strømning, gir en utydelig og uforutsigbar kurs. Kanskje nettopp det er en diagnose som passer på de fleste politiske partier i Norge i dag, at man lar spørsmålet ”Hva kan gi oss flest stemmer?” være det viktigste?

Like lite som det å bli stor er det å være liten et enestående ideal.