onsdag 30. desember 2009

Mot = Mitt nyttårsønske for 2010

Smak på ordet "mot". Det er ikke for ingenting at dette er en av de fire klassiske dyder*. For mye mot - er overmot. Det er farlig og kan føre til skadelige handlinger uten forankring i kunnskap og selvinnsikt. Fravær av mot er feighet. Det medfører stillstand, og ting som skulle blitt sagt eller gjort bli usagt og ugjort. Da går vi glipp av mye. Nei, mot, er å våge, ta skritt i tro og usikkerhet. Likevel er det en tilstrekkelig trygghet for at den ukjente tilværelsen etter at skrittet er tatt sannsynligvis medfører noe godt eller noe riktig. Mot innebærer også å tåle at ikke alt vi gjør blir en suksess.

Mot er viktig i dagliglivet og i de store spørsmål, i lederskap og i vårt samliv med vår neste. En motsetning til mot er motløshet. For oss som også har en tillit til Bibelens visdom, tar jeg også med meg inn i det nye året et Pauli ord: "For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom." (2. Tim 2.7)

Mitt nyttårsønske er at vi må ha mot til å ta mange gode og riktige valg i 2010.

*(klokskap, rettferdighet, måtehold og mot. Kan utvides til syv, ved å ta med de tre teologiske dydene, tro, håp og kjærlighet)

mandag 28. desember 2009

Jeg tilhører mange minoritetsgrupper

Selv om jeg er major (.... i Frelsesarmeen) er jeg nok ikke preget av majoritetstendenser... Bare det å tilhøre Frelsesarmeen og tro på armeens tolkning av Bibelen gjør at jeg allerede her tilhører en minoritet. Av andre minoriteter jeg frivillig eller ufrivillig tilhører kan nevnes (først en ufrivillig):

Jeg er rød-grønt fargeblind
Denne skavanken er knyttet til mitt kvinnelige kjønnskromosom X.. Siden vi menn kun har denne ene X'en, og har en Y der kvinnen har sitt andre X-kromosom, slår denne egenskapen brutalt ut hos alle oss menn med en fargeblind X (selv om genet er rescessivt...). Jeg vil slå et slag for oss fargeblinde. Nå er det vel vår tur, i køen av minoritetsgrupper som har fått oppreisning av staten. Det er et mareritt å kjøpe lilla lys til advent, og komme hjem med mørkeblå! Eller komme hjem med grønne bananer som jeg trodde var gule. Jeg spør jo folk om hvilke farger en del varer har, men de ser jo på meg som en raring som i det hele tatt snakker til dem, men når jeg sier jeg er fargeblind begynner de å puste igjen... Eller hva med all den røde krittskrivingen på grønne tavler på universiteter og barneskoler vi har måttet gjette oss gjennom? For ikke å snakke om kule grafiske kart og fargeillustrasjoner i aviser og powerpointpresentasjoner som vi ikke klarer å tyde.... Listen over grusomme ulemper er lang, men jeg er ikke alene. Vi er over 200.000 barer i dette landet, de fleste er menn og gutter! Vi tilhører den glemte minoritet. Skal vi starte en folkebevegelse?

Neste minoritet: Jeg er avholdsmann
Og da mener jeg, totalavholdsmann. Men: Jeg har et lykkelig liv (hadde det ikke vært for fargeblindheten). Jeg kan være glad i venners lag. Jeg har et lavt drikkebudsjett. Jeg nyter å drikke og spise. Jeg respekterer at andre bruker alkohol (majoriteten), men markedsfører gjerne en rusfri livsstil. Det handler blant annet om å redusere risiko knyttet til alle alkoholens mulige skadevirkninger, for meg selv, for min familie og for min omgangskrets.

Og siste minoritet, i denne omgang: Jeg elsker nynorsk!
Men har vokset opp i et urbant bokmålshjem, og jeg har ikke våget, eller sett det hensiktsmessig, å skifte målføre i voksen alder. Tips: Les Edvard Hoem og bli overbevist om hva som er et vakkert norsk!

søndag 27. desember 2009