fredag 18. desember 2015

Smilet mitt er visst verd noen kroner...


”Du smilte så fint at jeg må putte på noen kroner ekstra, også i dag!”. Jeg står grytevakt for Frelsesarmeen, på Obs Storsenter i Stavanger. Ikke bare har jeg smilt til damen, men hun smiler også tilbake. Det varmer.

Jeg står i min uniform og tenker at et smil og øyekontakt betyr så mye. Og så får jeg så mange vennlige blikk igjen, ikke av alle, men av svært mange. Jeg er også sikker på at Frelsesarmeen får noen ekstra kroner om vi evner å se folk, på en vennlig, men ikke påtrengende måte. Også i går fikk jeg høre det samme, om smilet mitt, at folk ikke kunne la være å gi på grunn av det. Så smilet er verd noen kroner. Men jeg tror det betyr mye mer enn klingende mynt i gryten. Alle trenger å bli sett, bli møtt.

Jeg står og ser folk gå forbi. De fleste ser ut til å ha det greit, ikke så mye stress utenpå i hvert fall. Men hva vet jeg? Hva skjuler seg bak fasaden? Jeg er tankefull, og også litt vemodig. 

Gjennomsnittsalderen er høy, sånn midt på dagen. Sangen om at ”selv rustende oldinger tar sin stokk, til krybben hen” toner inne i meg. De støtter seg til både stokk, gåstol. trillebag, handlevogn eller en sønn eller datters arm. De har jul i sikte, om ikke Betlehem. De har kjøpt kalkun på tilbud, julebrus, nøtter og marsipan, og mye mer. De ser fram mot jul og tenker nok tilbake på alle juler som har vært.

Tankene er mange, her jeg står. Livet farer forbi, også mitt liv. Jeg står og håper at min påminnelse kan være positiv, at jeg plager færrest mulig med min og Frelsesarmeens synlighet og at folk kan få gi av fri vilje og ikke fordi de føler de må. Jeg håper at jeg kan få være et ørlite glimt av noe godt, om så kun med et lite smil, i denne førjulstid.

Så varmer det å tenke på at pengene som kommer inn blir til hjelp for svært mange som sjelden kan fylle opp sine handlekurver på Obs!

God jul!

onsdag 9. desember 2015

Tallet 24


24 er tallet mange tenker på i årets tolvte og siste måned. 24. desember er julaften. 24 luker i adventskalenderen! 24 dager i årets siste måned til å gjøre alt klart til jul.
24 er i grunnen et fint tall, 2 x 12, to dusin. 24 er egentlig et mye rundere og kulere tall enn for eksempel 25. Hadde vi nå ennå hatt 12-tallsystemet framfor det tungvinte 10-tallsystemet! Prøv bare å dele en rund kake i 25 stykker. 24 er mye lettere! Først i 2, så hver del i 2, så i 2 og så i 3. 24 er delelig både på 2, 3, 4, 6, 8 og 12. 25 bare på 5!
Gud skapte oss med fem fingre på hver hånd og fem tær på hver fot. Derfor har vi 10-tallsystemet, fordi vi lærte å telle på fingrene en gang for lenge, lenge siden. Walt Disney skapte sine figurer med fire fingre på hver hånd. Derfor bruker de det litt mer praktiske 8-tallsystemet i Andeby. Nylig oppdaget jeg at Gud gjorde et unntak med den fryktsomme filisterkjempen Goliat. Han hadde seks fingre på hver hånd og seks tær på hver fot, tjuefire fingre og tær i alt. (2. Sam. 21.20) Men det hjalp ham visst lite mot lille David!
I himmelen skal det visstnok rundt Gud selv være 24 troner med 24 ”eldste”. Hvorfor? Jeg vet ikke, jeg! Men det gir i vert fall rom for god symmetri!
Døgnet er delt inn i 24 timer. Hvorfor det? Jo, fordi det er mest praktisk. Passer med jordklodens snurring, og det passer med to runder rundt urskiva.
En radiokanal heter Kanal 24 og en spenningsserie heter bare 24. Den ene indikerer vel at man er parat hele tiden, den andre at tiden er begrenset. Men 24 er forståelig for lytterne og seerne.
Litt artig at det er 24 avdelinger (korps) i det distriktet av Frelsesarmeen jeg er satt til leder for. Ikke mitt forslag, men jeg synes det er litt festlig.
Jeg liker tallet 24, men jeg er usikker på om det er det jeg liker aller best. Men det kommer høyt på listen over topp… , ett eller annet tall.

lørdag 13. desember 2014

Terner og terninger



Lucia - hun som vant det året
13.desember er Lucia-dagen. Da stiger barnehagebarn i hvite kapper og med glitter i året som tente lys, inn i sitt mørke hus. Terner kalte vi dem i min barndom. Den gang småjentene hadde sjalusidrama om hvem som skulle være selveste Lucia. Det ble hun med det lange lyse håret, til skuffelse for bolleklipte små brunetter.

Vi guttene var aldri med på dette. Det var en jenteting. Men så etter hvert på åtti- og nittitallet fikk gutter være med, i hvert fall noen. Jeg husket en gutt som spurte om å få være med, men han kunne jo ikke være terne. Hva skulle han være? Jo, han skulle få være terning!

I dag stiger de fram, gutter og jenter. Men hva er de? Terner eller terninger, eller noe helt kjønnsnøytralt? Ternegutt sier visst noen om ”terningene” i dag, men heter det da ”ternejente”? Jeg bare spør, slike viktige likestillingsspørsmål. (Jeg spør ikke om hvor mange lys Lucia skal ha i hodekransen sin, det får vente. Men jeg håper at det nå er slutt med levende lys, for vi må unngå både talg i håret, for ikke å si faren for at Lucia står fram i ”lys lue”)

Men Lucia er fortsatt jente, så langt jeg har sett. Men blir det en gutt kan han jo kalles noe annet nærliggende. For eksempel…..

tirsdag 8. juli 2014

Kiellandsmyrå - den gang


8. juli 1974 va det slutt. Motorveien hadde vunne. Fira felt fra Madlaveien te Schancheholen. Der snevra fira inn te to, gjønå tunnelen før motorveien igjen blei trege riksvei på Hinna. På motorveien kunne med leka og sykla, fram te åpningen, sommaren 1974. Fra då va barndommens paradis og lekeplass delt i to. Vålandskogen med Krokketen og Ullevål, Hornklovsgadå og Gamlingen på den eina sidå. Mosvatnet og trening med Kåfå på Kiellandsmyråbanen på den andre sidå. Med bru og undergang som bandt de to delene samen.

Disse bodde på Kiellandsmyrå
før bilane kom
Før de ødela selva myrå fanga me rumpetroll der, og me gjekk med foreldrene våre på teltmøter. Men då va eg ganske liten. Då gjekk bussane og all biltrafikken forbi huset vårt i Hornklovsgåda, rett opp te Ullandhaug. Men så blei det ganske stilt, fordi Motorveien kom og stengte for gjønåkjøring.

Eg huske datoer og tal ganske godt, men 8. juli 1974 ekstra godt. Det va varmt. Eg og småsøstrene mine kjeda oss. Mamma va høggravide, hadde gått øve tidå, så den høgtidelige åpningen i nabolaget va kjærkommen. Me hadde besøk av onkel Arnold fra Stord den dagen. Eg huske han sa: "I mårå komme babyen." Han fekk rett. Lillebror kom den 9. juli. I dag e det 8. juli og broderen fylle førti år i mårå, men han vil aldri ha blest om seg sjøl. Så derfor seie eg bare hipp hurra for motorveien, så fylle 40 år i dag!

lørdag 7. juni 2014

Pinse og matematikk


Nå er det pinse, igjen. Den tredje av de store høytidene. Først jul , der Gud selv blir menneske. Så påske, der denne menneskesønnen, Jesus, dør og beseirer død og synd for alle som vil tro på ham. Så til slutt pinse, der den tredje personen i guddommen, Den Hellige Ånd, blir tilgjengelig som en guddommelig ressurs for alle kristne.
Pinsen er ukjent og lite relevant for folk flest. Men ikke for oss som er kristne. Les det spennende budskapet i Apostlenes gjerninger, kapittel 2. At mange kaller pinsen ”kirkens fødselsdag” er ikke rart.
Jeg forbinder også pinse med matematikk, åndelig matematikk. 12 forskremte disipler får plutselig del i en X-faktor, og av 12 X Den Hellige Ånds kraft og inspirasjon får vi tallet 3000. Den første pinsedag ble 3000 mennesker døpt og lagt til menigheten. Og slik fortsatte det, og slik er det også i dag. Den åndelige matematikken, der Ånden og Ordet virker, er en forunderlig multiplikasjonstabell. Ut fra lite, ja, faktisk ut fra noe som kan være helt dødt, vokser det ofte fram nytt liv, ny vekst og store tall!
Pinse, kommer av det greske ordet ”pentekoste”, som  betyr ”femtiende”, ja, tallet femti. Femti dager etter påske feiret jødene, helt uavhengig at Jesus høytiden sjabuot eller ukefesten, som vi hos oss nå kaller pinse.
Så pinse er for meg også knyttet til ordet fem eller femti. Ordet pente betyr fem, som i pentagon, femkant, og pentekoste betyr altså femtiende. På søndag skal jeg, sammen med alle pinsevenner, eller ”pentekostale kristne”  feire han som bryter vanlige matematiske regler. Det kan jeg faktisk like!

søndag 25. mai 2014

Å mene noe om alt? Å tale eller tie?


Jeg mener mye om mangt. Noe har jeg sterke meninger om. Andre emner synes jeg er uviktige eller uinteressante, men jeg kan gjerne mene noe om slike emner også. Noen har jeg skrevet om i bloggene mine, sagt fra talerstol eller i andre åpne forum, men Gud skal vite at jeg ofte har tidd stille om svært mange spørsmål og meninger.
Det er mange grunner for å tie. Forfatteren av Jakobs brev gir meg en god grunn, ikke minst når jeg har en dårlig dag. Hør bare: Men tungen makter ikke noe menneske å temme, skiftende og ond som den er, full av dødbringende gift.” (Jak. 3.8) I et annet ordtak heter det: ”Hvis du slåss med feieren blir du skitten”.
Jeg har ofte mye på hjertet,
og er glad for det.
Men selv når jeg har gode dager, er det ofte lurt å tie stille, heller ikke da strø om seg med meninger. Hvem er vel egentlig interessert i min mening, om noen da ikke spør konkret? Kjendiser som enten synger fint, er vakre eller har vunnet en reality-konkurranse, kan gjerne snakke om krig og fred og sånn. Men hvorfor er det interessant å høre akkurat dem uttale seg om det? Og jeg er verken kjendis eller vinner av noen slags konkurranser.
Men jeg deler gjerne meningen min, om noen spør, sånn privat. Ikke minst om noen spør meg til råds, under fire øyne. Det skjer ganske ofte, på jobben og blant mine nærmeste. 
Men jeg skulle likt om noen oftere ba om å få tilbakemeldinger om seg selv, for eksempel ledere, medarbeidere, venner, familiemedlemmer. Av og til gir jeg uoppfordrede råd, tilbakemeldinger, meninger, men oftest de positive, de bekreftende. Verre er det å si noe negativt, at noen bør endre adferd, skjerpe seg, være klar over hvordan de virker på omgivelsene. Det sitter langt inne å gjøre det, men jeg gjør det av og til, hvis jeg tror det kan være til hjelp og at jeg kan si det på en god måte. Men jeg sier det under fire øyne, så pedagogisk og respektfullt som jeg kan. Aldri på facebook eller på blogg, ei heller skriftlig. Selv har jeg fått noen tilbakemeldinger som gjorde litt vondt der og da, men oftest har det kommer noe godt ut av det.
Jeg mener mye, også i det offentlige rom, men hvem er interessert i det jeg mener? Jeg vet noen er interessert, avhengig av emnet, og jeg motiveres av å fortsette av de mange tilbakemeldinger jeg får.
Men jeg er forsiktig. Mine meninger, som er ganske gjennomtenkte om for eksempel monarkiet, Midtøsten-konflikten, fartsgrensene i Norge og skattepolitikk får du ikke av meg, i hvert fall ikke i det offentlige rom. Det er fordi jeg er en relativt offentlig person. Som offiser og leder i Frelsesarmeen klistrer mine synspunkt seg lett til Frelsesarmeen. Og Frelsesarmeen mener ikke noe om alt. Heldigvis. Men mange tror det. Frelsesarmeen har ikke noe offisielt syn om disse emnene jeg nevner. Derfor tier jeg stilt, for å være på den sikre siden. Men mine nærmeste vet hva jeg mener om både dette og mange andre ting jeg tier stille om. De vet også hvilket parti jeg stemmer på, men det sier jeg heller ikke her.
Men ingenting av det jeg sier og mener i det offentlige rom, om viktige verdier, om kristen tro, må gå på tvers av det Frelsesarmeen står for. Jeg er ingen privatperson i det offentlige rom.
Likevel tier jeg ikke stille. Jeg blogger, twitrer og legger ting ut på Facebook. Leserbrev og andre skriverier blir det også litt av. Det er alt fra ufarlige emner som at jeg liker nynorsk og vakker musikk, snodige tanker og opplevelser, forundelige beskrivelser av ord og matematikk, til emner som jeg brenner for å formidle, fordi jeg tror så sterkt på det og ønsker å påvirke mine lesere.
Men hvem gidder å høre på meg, og hva betyr mine meninger? Jo, noen gidder, og det er de jeg skriver for. De er ganske mange, og jeg håper selvsagt de blir flere. Min beste leser er dessuten meg selv. Skriving er terapi. Skriving rydder litt i hodet og litt i hjertet.
Jeg tar sjansen, i fare for å provosere, irritere eller bli misforstått, men mest håper jeg at jeg, rett forstått, har noe å bidra med. Så ber jeg om tilgivelse om jeg har sagt noe jeg ikke burde si, eller noe jeg burde sagt på annen måte.
Så lenge jeg har noe på hjertet, så lenge jeg tror jeg kan gi noen en liten glede, en liten ny tanke eller gjøre verden til et bedre sted, slik jeg ser det, vil jeg fortsette. I Bibelen står det: ”Men det som går ut av munnen, kommer fra hjertet (Matt. 15.18) Jeg kan ikke sette i en propp.
I så måte takker jeg for at mitt ståsted, min plattform som offiser i Frelsesarmeen gir meg muligheter som jeg ellers ikke hadde fått. Men samtidig forplikter og begrenser det meg.
Må Gud hjelpe meg å gjøre det rette, enten det er tungen, pennen eller tastaturet som brukes, eller ikke brukes.
La meg forstå Forkynneren rett når han sier: ”Det er en tid for å tie, en tid for å tale” (3.7) og Salomo som sier i ett av sine ordspråk ”Som epler av gull i et smykke av sølv er ord som blir talt i rette tid.” (25.11)

søndag 11. mai 2014

Vil du ha pose?


Hun var hyggelig, hjelpsom og pakket inn gaven jeg skulle kjøpe. Hun slo inn beløpet og så spurte hun meg: ”Vil du ha pose?” Snill dame tenkte jeg, et lite sekund, mens jeg svarte ja, takk. Så slår hun inn en krone i tillegg, på betalingsautomaten! Hæ?
Vil du ”ha” pose?
Hva mener du med ”ha”?
Mener du ikke ”få”?
Nei, du mener ”kjøpe”! Ja, så si det da!
… tenkte jeg.
Får jeg posen, gjør jeg, som jeg har
lært i Fretex: Sier takk!
Jeg hater omtrentlighet, slendrian i formuleringer. Bevisst tåkelegging i grådighetens ærend!
 Å. var det miljøet som trengte krona mi? Liksom!  
… tenker jeg.

Og til deg på matbutikken som stadig spør, ”Trenger du pose?”, så tolker jeg deg som om at du har omsorg for meg, at du er oppriktig interessert i mine behov. Jeg trenger jo sjelden noen pose, siden jeg har brukte poser med meg, fordi jeg stort sett alltid har med meg tomme Pepsi Max-flasker som jeg har pantet, eller jeg har med meg ryggsekk.
Men hvis jeg svarer ja, at jeg trenger pose, da regner jeg med at du gir meg god informasjon om at jeg kan få kjøpe en pose og at du informerer meg om hva posene koster.

Jeg vet jeg ikke kan få i både pose og sekk, men om jeg kan få selve posen, nei det er heller ikke alltid godt å vite på forhånd.

søndag 27. april 2014

Børre Knudsen og William Booth


For noen dager siden var jeg på kino og så filmen om Børre Knudsen, ”En prest og en plage”. En sterk film om en mann som er utskjelt og hatet, fryktet og respektert av mange. Jeg fikk se en aldret og svekket mann, fortsatt tanke- og taleklar, men livet hadde satt sine sterke spor og kroppen var preget av sykdom og svakhet. Jeg fikk se denne vevre bautaen, med litt hjelp, klare å få sin gamle robåt ut på vannet, og så klare å gjøre noe han tydeligvis elsket, ro på stille vann. Han klarte det og nøt det.
Børre Knudsen
Børre Knudsen har hatt en hellig over-bevisning, det han har opplevd som et kall og en tung plikt i sitt liv. Han har kjempet for å berge liv, mot det han definerer som drap av små menneske-barn, mot det han kaller ”fosterdrap-sloven”. For sin samvittighets skyld har han ikke villet være statstjenestemann for en stat som har en slik lov. Metodene han har brukt har vært radikale og fått stor oppmerksomhet. Ytterst få har stått sammen med ham i hans aksjoner og metoder, men mange har støttet i sak.  
Filmen gjorde et mektig inntrykk, og bekreftet min forundring og respekt for denne mannen.

Selv tilhører jeg en bevegelse som er startet av mann som har svært mye til felles med Børre Knudsen. Det er William Booth, som startet Frelsesarmeen. Booths og Knudsens magre, skjeggete ansikt minner om hverandre, men likheten stikker mye dypere.
William Booth
Booth var, som Knudsen, hellig overbevist om at han skulle redde mennesker, frelse dem fra død og fortapelse. De opplevde begge at kallet var fra Gud. Om ikke de gjorde dette, hvem skulle da gjøre det? Kallet var en plikt. Begge brukte radikale, nye metoder, som fikk stor oppmerksomhet. Begge var kompromissløse, og som for Knudsens barn, fikk også Booths prioriteringer store konsekvenser for hans barn. Kallet var viktigst.
Bak både Booth og Knudsen stod det en sterk kvinne. Uten dem hadde historien blitt annerledes, og uten dem hadde det vel ikke blitt noen historie.
Forskjeller er der også. Knudsen fikk ingen arme, som fulgte ham. Det fikk Booth. Booths sak var sympatisk for massene. Knudsens sak var, og er, tabu. Men sporene han har satt, og saken han har reist, vil bli stående etter ham. Historien vil vise det.
Det finnes flere menn og kvinner som Booth og Knudsen. Innsatsen er høy, overbevisningen stor, og saken er verdt å kjempe for. Prisen som betales er høy og menneskets ufullkommenhet vises også i disse pionerene, krigerne, bautaene. Men resultatene får tale sitt tydelige språk.

Det står i et hyllingsdikt av den amerikanske poeten Lindsey om William Booth, at når han ankommer himlen er det til trommer og musikk og med en skare av mennesker som ingen her på jord har gitt høy verdi.

For Børre Knudsen, som nå kanskje har tatt sitt siste åretak i sin gamle robåt, tenker jeg mer på Trygve Bjerkreims ord: ”Han fører deg frelst over fjorden, heilt fram til den himmelske strand, når døden sin brottsjø du møter, skal Jesus dra båten i land.”
 

tirsdag 1. april 2014

Apostlenes hester og Tordenskjolds soldater


I dette skjellsettende øyeblikk, vil jeg, som kun er et lite sandkorn midt i et grenseløst kosmos, snakke rett fra levra og utøse mitt hjerte. Tro ikke at jeg kaster perler for svin, nei, mitt håp er at det skal falle i god jord.
En apostels hest setter spor
som viskes ut, i sanden
Om vi er fotsoldater, som tilhører grasrota, om vi er Jørgen Hattemaker eller kong Salomo, er vi alle i samme båt. Av og til på dypt vann, i åpent hav, andre ganger i smule farvann, i medvinds bør. Om vi er på livets skyggeside og spiser smuler fra de rikes bord eller om vi er på solsiden og spiser kirsebær med de store, er vi alle frukt av samme tre, moder jord.
Selv om vi ikke er den kvasseste kniven i skuffen, eller født med sølvskje i munnen, skal vi i likhet med hele dessertgenerasjonen en gang møte livskvelden. Men underveis, selv om det ikke alltid går som knott i ost, i vår berg og dalbane, tar vi med oss roser og torner, salt og søtt, fryd og gammen, ja, rubbel og bit.
Selv om jeg har det som plommen i egget, føler jeg meg ofte som en fisk på land, på en øde øy, som den siste Mohikaner. Jeg er ikke som klippet og skåret for å følge strømmen. Jeg er en fremmed plante, dog i Guds stor hage. Men jeg trasker ufortrødent i vei, på livets landevei, på apostlenes hester, som en Tordenskjolds soldat, uten å falle i grøften.
Så står vi nå, alle midt i et veikryss, et veiskille. Nye kapitler på blanke ark skal skrives i vårt livs bok. Livets sang fortsetter, i dur og moll, mon det er siste vers? Livets vev veves, og ser vi alle fargene, de lyse og de mørke, når vi kommer opp fra dalen og ser det i perspektiv fra tindenes topp? Ser vi den røde tråden? Eller vi helt uten en tråd, når det kommer til stykket, som Keiserens nye klær?

tirsdag 25. mars 2014

Sendt, utsendt og utsendinger


Denne uken deltar jeg på en stor konferanse i Oslo. Konferansen heter ”Sendt” og det handler om at alle vi som deltar tror vi er sendt til noe. Dette noe er Jesu oppdrag, om ”å gå ut i hele verden” for å fortelle om ham og gjøre det vi kan for at andre også skal få muligheten til å bli kristne. Disipler kaltes de første kristne, og det kaller vi oss faktisk også i dag, eller ”læresvenner” som det også omsettes til.
Jeg gleder meg til konferansen. Vi er over 800 deltakere, fra svært mange kristne kirkesamfunn, som står sammen om dette oppdraget. På konferansen handler det om å danne nye fellesskap, gjerne nye menigheter og forsamlinger, og å blåse nytt liv i forsamlinger som er små og innadrettede. Jeg tror på vekst, først og fremst fordi jeg tror på Guds makt og muligheter. Men jeg tror også på at det er viktig å komme sammen, bli inspirert og lære av hverandre. Det skal vi gjøre på ”Sendt”.

Selv tilhører jeg Frelsesarmeen, en revolusjonerende bevegelse, både i form og metoder. Slik har det vært opp gjennom historien, og slik tror jeg det også blir i framtiden. Jeg ønsker i hvert fall å bidra, som utsending og disippel. Budskapet og evangeliet er uforandret, men vi må møte mennesker i vår tid og der vi er, med dette grensesprengende budskapet.

I en internasjonal uttalelse som står i vår Håndbok i troslære (s. 334) står det ganske så treffende hva som er vår grunnleggende metode, ja, faktisk vår livsbetingelse og åndedrett: Kristus sier ”kom til meg!” før han sier ”gå ut i hele verden!”. Disse to bevegelsene står i forhold til hverandre som inn- og utpust. Å delta i bare den ene bevegelsen på bekostning av den andre, fører til død. Å ta del i begge er livets vei.

Dette er det ”Sendt” handler om. Å komme sammen, og bli inspirert av hverandre, men enda mer av Gud. Deretter går vi ut i verden, som utsendinger, utsendt av Jesus selv.

Stor ting kommer til å skje!

Se: http://dawnnorge.no/?page_id=2555